Paragrafer Logo

Angrerettloven: en fullstendig og pedagogisk oversikt

Innholdsfortegnelse

Angrerettloven er en hjørnestein i norsk forbrukervern, men dens paragrafer kan virke som en jungel for mange. Denne omfattende artikkelen tar sikte på å være din los gjennom lovverket; vi vil dykke ned i hver paragraf, forklare dens betydning i praksis og gi deg konkrete eksempler på hvordan loven beskytter deg som forbruker. Enten du er en erfaren netthandler eller bare nysgjerrig på dine rettigheter, vil denne guiden gi deg en grundig forståelse av angrerettloven.

Merk: Denne artikkelen er ment for pedagogiske formål og gir ikke konkrete juridiske råd. Ved spørsmål om angrerettloven anbefales det å søke profesjonell juridisk bistand. Teksten behandler loven slik den forelå 01.06.2024.

Kapittel 1. Alminnelige bestemmelser 

§ 1 Lovens virkeområde

§ 1 Virkeområde 

Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Loven gjelder også der forbrukeren gir fra seg eller påtar å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende. Annet punktum gjelder likevel ikke dersom personopplysningene utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere varen, det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium eller den digitale tjenesten eller for å overholde lovpålagte plikter, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål. 

Lovens kapittel 2 til 5 og §§ 28 og 29 gjelder også den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd. 

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet kan likevel i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

Forklaring:

Angrerettloven § 1 definerer lovens anvendelsesområde, og avgrenser hvilke avtaler som omfattes av lovens beskyttelse. Bestemmelsen kan deles inn i tre hoveddeler: (1) avtaler mellom forbruker og næringsdrivende, (2) avtaler som involverer utveksling av personopplysninger, og (3) lovens geografiske virkeområde.

Avtaler mellom forbruker og næringsdrivende

Første ledd i § 1 fastsetter at loven gjelder “ved salg av varer og tjenester til forbruker når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, forbrukeren betaler eller påtar seg å betale en pris, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.” Bestemmelsen oppstiller fire kumulative vilkår:

  • Forbruker: Avtaleparten på kjøpersiden må være en “forbruker,” definert i lovens § 5 bokstav a) som en “fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.” Dette utelukker avtaler der kjøperen er et foretak eller en annen juridisk person.

  • Næringsvirksomhet: Selgeren må opptre i “næringsvirksomhet.” Det er ikke et krav at selgeren er et aksjeselskap eller har registrert foretak. En privatperson som selger varer eller tjenester som ledd i en regelmessig og organisert virksomhet, vil også anses å opptre i næringsvirksomhet.

  • Betaling: Det må foreligge en avtale om betaling av en pris. Dette utelukker bytteavtaler og lignende.

  • Fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler: Avtalen må inngås ved “fjernsalg” eller “salg utenom faste forretningslokaler.” Disse begrepene er definert i lovens § 5 bokstav b) og d), og omfatter henholdsvis avtaler inngått utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler, for eksempel Internett, og avtaler inngått på annet sted enn selgerens faste forretningslokaler, for eksempel dørsalg.

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en bok fra en nettbokhandel, er avtalen omfattet av angrerettloven. Kjøperen er en forbruker, nettbokhandelen opptrer i næringsvirksomhet, det er avtalt en kjøpesum, og avtalen inngås ved fjernsalg. Dersom den samme forbrukeren derimot kjøper en brukt sykkel av en privatperson på Finn.no, er ikke avtalen omfattet av angrerettloven, ettersom selgeren ikke opptrer i næringsvirksomhet.

Avtaler som involverer utveksling av personopplysninger

Første ledd i § 1 fastslår videre at loven også gjelder “der forbrukeren gir fra seg eller påtar å gi fra seg personopplysninger til den næringsdrivende.” Dette innebærer at angrerettloven ikke bare gjelder avtaler om kjøp av varer og tjenester, men også avtaler som har som formål å gi den næringsdrivende tilgang til personopplysninger, for eksempel ved registrering av brukerkonto på en nettside.

Det er imidlertid et unntak fra denne regelen dersom “personopplysningene utelukkende behandles av den næringsdrivende for å levere varen, det digitale innholdet som ikke leveres på et fysisk medium eller den digitale tjenesten eller for å overholde lovpålagte plikter, og den næringsdrivende ikke behandler disse opplysningene til noe annet formål” (angrl. § 1 første ledd annet punktum). Dette unntaket innebærer at den næringsdrivende kan behandle personopplysninger som er strengt nødvendige for å oppfylle avtalen, for eksempel forbrukerens navn og adresse for å kunne sende varen, uten at angrerettloven kommer til anvendelse.

For eksempel, dersom en forbruker registrerer en brukerkonto på en nettbutikk for å kunne handle, er avtalen omfattet av angrerettloven. Forbrukeren gir fra seg personopplysninger, og nettbutikken er forpliktet til å gi forhåndsinformasjon og overholde øvrige bestemmelser i loven. Dersom nettbutikken derimot bare ber om forbrukerens e-postadresse for å sende en ordrebekreftelse, er ikke avtalen omfattet av loven, ettersom e-postadressen utelukkende behandles for å levere varen.

Geografisk virkeområde

Tredje ledd i § 1 fastsetter at loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet kan imidlertid i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold.

Anvendelse på mellommenn

Annet ledd i § 1 slår fast at lovens kapittel 2 til 5 og §§ 28 og 29 også gjelder for den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter. Dette innebærer at en næringsdrivende mellommann, for eksempel en auksjonsforretning, er forpliktet til å gi forhåndsinformasjon og overholde øvrige bestemmelser i loven, selv om den reelle selgeren er en privatperson.

§ 2 Unntak fra lovens virkeområde

§ 2 Loven gjelder ikke for:

a. avtaler om salg av varer og tjenester fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler,
b. avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom, med unntak av utleie. Som salg av fast eiendom regnes også salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett eller borett i bolig,
c. avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven),
d. avtaler om pakkereiser, jf. pakkereiseloven § 6,
e. avtaler om persontransporttjenester. Kravene i § 16 får likevel anvendelse,
f. avtaler som omfattes av finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven,
g. avtaler om salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er 300 kr eller mindre,
h. avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, Internett- eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker,
i. avtaler om pengespill.
j. avtaler om salg av varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov.

Forklaring:

Angrerettloven § 2 oppstiller en rekke unntak fra lovens anvendelsesområde. Disse unntakene innebærer at verken reglene om forhåndsinformasjon, skriftlig bekreftelse eller angrerett kommer til anvendelse på de avtalene som er listet opp i bestemmelsen.

Bestemmelsen i § 2 er begrunnet i en rekke hensyn, deriblant:

  • Særlig regulering: Noen av unntakene gjelder avtaler som er omfattet av særlovgivning som ivaretar forbrukerhensynene på en tilfredsstillende måte. For eksempel gjelder dette avtaler om pakkereiser (pakkereiseloven) og finansielle tjenester (finansavtaleloven).

  • Praktiske hensyn: Andre unntak er begrunnet i praktiske hensyn, for eksempel unntaket for småkjøp (under 300 kr) og salg fra salgsautomater.

  • Avtalens art: Noen unntak gjelder avtaler som på grunn av sin art ikke egner seg for angrerett, for eksempel avtaler om persontransporttjenester.

I det følgende skal de enkelte unntakene i § 2 gjennomgås nærmere.

a) Salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler

Unntaket for salg fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler omfatter typisk varer og tjenester med lav verdi, der kjøpene er enkle og kurante. Eksempler på slike avtaler er kjøp av sjokolade fra en automat og kjøp av bensin fra en helautomatisk bensinstasjon (Prop. 64 L (2013-2014) s. 14).

b) Fast eiendom

Angrerettloven gjelder ikke for avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler om rettigheter i fast eiendom. Dette skyldes at slike avtaler er omfattet av omfattende spesiallovgivning, for eksempel avhendingsloven og bustadoppføringsloven. Unntaket gjelder imidlertid ikke for utleie av fast eiendom, jf. angrerettloven § 2 bokstav b).

c) Deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter

Avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven) er unntatt fra angrerettloven. Tidspartloven gjennomfører et EU-direktiv som stiller strenge krav til forhåndsinformasjon og gir forbrukeren en egen angrerett.

d) Pakkereiser

Avtaler om pakkereiser er unntatt fra angrerettloven, jf. pakkereiseloven § 6. Pakkereiseloven inneholder detaljerte krav til forhåndsinformasjon og regler om avbestilling.

e) Persontransporttjenester

Avtaler om persontransporttjenester er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel kjøp av bussbilletter og flybilletter. Unntaket skyldes blant annet at slike avtaler er omfattet av spesiallovgivning og standardvilkår. Imidlertid får kravene i angrerettloven § 16, som omhandler tydeliggjøring av betalingsforpliktelser ved elektronisk inngåelse av fjernsalgsavtaler, anvendelse også på avtaler om persontransporttjenester.

f) Finansielle tjenester

Avtaler som omfattes av finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel avtaler om banktjenester, forsikringstjenester og kredittavtaler. Disse avtalene er omfattet av et omfattende regelverk som ivaretar forbrukerhensynene på en tilfredsstillende måte.

g) Småkjøp

Avtaler om salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler er unntatt fra angrerettloven dersom den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader, er 300 kr eller mindre. Unntaket gjelder typisk for mindre kjøp på gater og messer, der det anses som upraktisk å stille krav til forhåndsinformasjon og angrerett.

h) Avtaler med ekomtilbydere

Avtaler som inngås med en ekomtilbyder gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som inngås for bruk av én enkelt telefon-, Internett- eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker, er unntatt fra angrerettloven. Unntaket omfatter for eksempel kjøp av kontantkort for bruk i en telefonkiosk og bruk av trådløst nettverk på en kafé.

i) Pengespill

Avtaler om pengespill er unntatt fra angrerettloven. Dette gjelder for eksempel avtaler om lotterier og kasinospill.

j) Tvangsauksjon

Avtaler om salg av varer som selges på tvangsauksjon eller på annen måte tvangsmessig i henhold til lov, er unntatt fra angrerettloven.

Avslutningsvis, angrerettloven § 2 avgrenser lovens anvendelsesområde ved å oppstille en rekke unntak. Unntakene er begrunnet i en rekke hensyn, og sikrer at loven ikke kommer til anvendelse i situasjoner der det anses som unødvendig eller upraktisk.

§ 3 Lovens ufravikelighet

§ 3. Ufravikelighet 

Loven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker. 

Forklaring:

Angrerettloven § 3 slår fast et fundamentalt prinsipp i norsk forbrukerrett: “Loven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker.” Denne korte, men kraftfulle bestemmelsen sementerer lovens rolle som et ufravikelig vern for forbrukerne i et stadig mer komplekst og digitalisert handelslandskap.

Bestemmelsen innebærer at forbrukeren ikke kan fraskrive seg de rettigheter som loven gir, selv om forbrukeren og den næringsdrivende skulle bli enige om dette. En avtale som fratar forbrukeren rettigheter etter angrerettloven, vil være ugyldig i den utstrekning avtalen strider mot loven (jf. avtaleloven § 36).

Prinsippet om ufravikelig forbrukervern er forankret i en erkjennelse av den strukturelle ubalansen som ofte preger forbrukeravtaler. Forbrukeren står ofte i en svakere forhandlingsposisjon enn den næringsdrivende, og kan derfor lett bli presset til å akseptere avtalevilkår som er til ulempe for forbrukeren. Angrerettloven § 3 skal motvirke dette ved å sette en klar grense for avtalefriheten.

For eksempel, dersom en nettbutikk i sine salgsvilkår forsøker å begrense forbrukerens angrefrist til 7 dager, vil dette være i strid med angrerettloven § 21 som gir forbrukeren en angrefrist på 14 dager. Forbrukeren vil i dette tilfellet kunne påberope seg lovens bestemmelse om 14 dagers angrefrist, selv om forbrukeren har akseptert nettbutikkens salgsvilkår.

Prinsippet om ufravikelig forbrukervern kommer også til uttrykk i andre bestemmelser i angrerettloven. For eksempel slår § 27 fast at en tilknyttet avtale, for eksempel en kredittavtale, faller bort automatisk når forbrukeren bruker angreretten for hovedavtalen. En avtale som forsøker å opprettholde kredittavtalen til tross for at forbrukeren har angret på kjøpet av hovedytelsen, vil være ugyldig.

Bestemmelsen i § 3 er av sentral betydning i et handelslandskap som i økende grad preges av standardavtaler og digitaliserte kjøpsprosesser. Forbrukeren møter ofte standardavtaler med lange og kompliserte vilkår som er utarbeidet av den næringsdrivende, og som forbrukeren i praksis ikke har mulighet til å forhandle om. Angrerettloven § 3 sikrer at forbrukeren ikke kan fratas sine grunnleggende rettigheter gjennom slike standardavtaler.

Videre innebærer digitaliseringen av handel at avtaler ofte inngås raskt og effektivt, for eksempel ved et par tastetrykk på en mobiltelefon. I slike situasjoner kan forbrukeren lett overse viktige avtalevilkår, eller ikke ha tilstrekkelig tid til å vurdere konsekvensene av avtalen. Angrerettloven § 3 beskytter forbrukeren mot å bli bundet av uoverveide avtaler inngått på denne måten.

Avslutningsvis, angrerettloven § 3 er en hjørnestein i det norske forbrukervernet. Bestemmelsen sikrer at forbrukeren gis et grunnleggende vern mot urimelig press og aggressive salgsteknikker, og bidrar til å skape et trygt og forutsigbart handelslandskap for forbrukerne.

§ 4 Forholdet til annet regelverk

§ 4. Forholdet til annet regelverk

Loven medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler.

Forklaring:

Angrerettloven § 4 fastslår at loven “medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler.” Bestemmelsen presiserer at angrerettloven ikke skal fortrenge eller innskrenke forbrukervernet som følger av annen lovgivning eller ulovfestede prinsipper. Angrerettloven skal forstås som et supplement til eksisterende regelverk, og ikke som en erstatning for dette.

Forbrukeravtaler reguleres i et komplekst nettverk av lover, forskrifter og ulovfestede prinsipper. Angrerettloven utgjør kun en del av dette nettverket, og må sees i sammenheng med andre relevante rettsregler. For eksempel vil avtaler inngått ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler også være underlagt bestemmelsene i markedsføringsloven (lov 9. januar 2009 nr. 2), forbrukerkjøpsloven (lov 21. juni 2002 nr. 34) og eventuelt annen spesiallovgivning, avhengig av avtalens innhold.

Bestemmelsen i § 4 presiserer at opplysningskravene og de formelle kravene til avtalen som følger av angrerettloven kommer i tillegg til tilsvarende krav i annen lovgivning. Den næringsdrivende er forpliktet til å overholde alle relevante rettsregler, og kan ikke påberope seg angrerettloven for å unngå å oppfylle sine forpliktelser etter andre lover.

For eksempel, dersom en forbruker kjøper en vaskemaskin fra en nettbutikk, er avtalen underlagt både angrerettloven og forbrukerkjøpsloven. Angrerettloven stiller krav til forhåndsinformasjon om blant annet angreretten, mens forbrukerkjøpsloven stiller krav til forhåndsinformasjon om blant annet varens egenskaper og selgerens identitet. Nettbutikken må oppfylle begge lovenes krav, og kan ikke påberope seg angrerettloven for å unngå å opplyse om varens egenskaper.

Forholdet mellom angrerettloven og annen lovgivning er videre regulert av prinsippet om lex specialis. Dette prinsippet innebærer at spesiallovgivning går foran generell lovgivning ved motstrid. For eksempel vil bestemmelsene i håndverkertjenesteloven (lov 13. mars 1992 nr. 4) om prisopplysninger gå foran de generelle bestemmelsene om prisopplysninger i angrerettloven.

Bestemmelsen i § 4 innebærer også at angrerettloven ikke begrenser anvendelsen av ulovfestede prinsipper. For eksempel vil prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold fortsatt gjelde for avtaler som omfattes av angrerettloven. Den næringsdrivende er forpliktet til å opptre lojalt overfor forbrukeren, og kan ikke utnytte sin sterke stilling i avtaleforholdet (se for eksempel Rt. 2001 s. 1288).

Enkelte EU-direktiver, som forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU) og e-handelsdirektivet (2000/31/EF), stiller videre krav til forbrukervern som kan gå utover det som følger av angrerettloven. Angrerettloven § 4 er i tråd med dette, og sikrer at forbrukerne gis det vernet som følger av EØS-retten.

Angrerettloven § 4 spiller en viktig rolle i å sikre et helhetlig og effektivt forbrukervern. Bestemmelsen tydeliggjør at angrerettloven ikke skal fortrenge, men supplere eksisterende rettsregler, og bidrar dermed til å styrke forbrukerens stilling i avtaleforholdet.

§ 5 Definisjoner

§ 5 Definisjoner

I loven menes med:

a. forbruker: fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet,
b. fjernsalg: avtale inngått ved organisert ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, og der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler,
c. faste forretningslokaler: sted for detaljsalg der den næringsdrivende utøver sin faste virksomhet, eller flyttbare forretningslokaler for detaljsalg der den næringsdrivende vanligvis utøver sin virksomhet,
d. avtale inngått utenom faste forretningslokaler: avtale der forbrukeren inngår avtale eller fremsetter tilbud i nærvær av den næringsdrivende på annet sted enn dennes faste forretningslokaler, samt avtale inngått i den næringsdrivendes faste forretningslokaler eller gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel umiddelbart etter en personlig og individuelt rettet henvendelse til forbrukeren i en situasjon som omfattes av første alternativ,
e. finansiell tjeneste: banktjeneste, kredittjeneste, forsikringstjeneste, individuell pensjonstjeneste, investeringstjeneste, eller betalingstjeneste,
f. varig medium: enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form,
g. tilknyttet avtale: avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i forbindelse med en fjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der varene leveres eller tjenestene ytes av den næringsdrivende eller en tredjeperson på grunnlag av en ordning mellom en tredjeperson og den næringsdrivende,
h. offentlig auksjon: salgsmetode der varer eller tjenester tilbys av den næringsdrivende til forbrukere, der forbrukeren er personlig til stede eller har mulighet til å være til stede, ved en åpen, konkurransebasert budprosedyre som ledes av en auksjonarius, og der budgiveren som får tilslaget, må kjøpe varene eller tjenestene,
i. digitalt innhold: data som fremstilles og leveres i digital form, ved at de gjengir fysiske størrelser med diskrete tegn,
j. digital tjeneste: tjeneste som gjør det mulig for brukeren å frembringe, behandle, lagre eller få tilgang til data i digital form, eller tjenester som gjør det mulig å dele eller å samhandle på annen måte med slike data,
k. nettbasert markedsplass: enhver tjeneste som bruker programvare, herunder et nettsted eller en applikasjon, som drives av eller på vegne av en næringsdrivende, og som gir forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere,
l. tilbyder av en nettbasert markedsplass: enhver næringsdrivende som stiller til rådighet en nettbasert markedsplass for forbrukerne,
m. kompatibilitet: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere sammen med maskinvare eller programvare som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med, uten at det digitale innholdet eller den digitale tjenesten må konverteres,
n. funksjonalitet: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere med hensyn til formålet,
o. samvirkingsevne: evnen digitalt innhold eller digitale tjenester har til å fungere sammen med annen maskinvare eller programvare enn den som digitalt innhold eller digitale tjenester av samme type vanligvis brukes sammen med.

Forklaring:

Angrerettloven § 5 utgjør en sentral bestemmelse ved å definere sentrale begreper som avgrenser lovens anvendelsesområde og styrer tolkningen av de materielle rettighetene og pliktene loven fastsetter. Denne artikkelen vil gjennomgå de sentrale definisjonene i § 5, illustrere deres praktiske betydning med eksempler, og belyse deres rolle i å sikre et effektivt vern for forbrukere i det digitale markedet.

Forbrukerbegrepet (bokstav a)

Definisjonen av “forbruker” i § 5 bokstav a) som en “fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet” er i samsvar med forbrukerbegrepet i forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 1 (EFT L 372 av 31.12.1985). Bestemmelsen avgrenser lovens personelle virkeområde ved å utelukke juridiske personer og fysiske personer som handler i næringsvirksomhet. Dette er et sentralt skille for å ivareta lovens formål om å beskytte den svake parten i et avtaleforhold (Prop. 64 L (2013–2014) s. 10).

Fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (bokstav b og d)

Definisjonene av “fjernsalg” og “avtale inngått utenom faste forretningslokaler” i § 5 bokstav b) og d) avgrenser lovens saklige virkeområde. “Fjernsalg” defineres som en avtale inngått ved en “organisert ordning” uten at partene er fysisk til stede samtidig, og der avtaleslutningen skjer “utelukkende” ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler (Prop. 64 L (2013–2014) s. 40). Denne definisjonen omfatter typisk netthandel, telefonsalg og postordre. “Avtale inngått utenom faste forretningslokaler” defineres bredt og omfatter blant annet avtaler inngått i forbrukerens hjem, på messer og ved “personlig og individuelt rettet henvendelse” til forbrukeren utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler (Prop. 64 L (2013–2014) s. 33).

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en vare på en nettbutikk, anses avtalen som fjernsalg. Dersom en selger oppsøker forbrukeren i vedkommendes hjem og inngår en avtale om kjøp av en støvsuger, vil avtalen anses inngått utenom faste forretningslokaler.

Faste forretningslokaler (bokstav c)

Definisjonen av “faste forretningslokaler” i § 5 bokstav c) er av betydning for å avgrense virkeområdet for “avtale inngått utenom faste forretningslokaler.” Bestemmelsen omfatter både permanente og flyttbare forretningslokaler, forutsatt at den næringsdrivende utøver sin virksomhet der “vanligvis” (Prop. 64 L (2013–2014) s. 34). For eksempel vil en butikk anses som faste forretningslokaler, mens en salgsbod på en messe ikke vil omfattes.

Finansielle tjenester (bokstav e)

Definisjonen av “finansiell tjeneste” i § 5 bokstav e) avgrenser anvendelsesområdet for lovens kapittel 7 og 8, som inneholder særregler for finansielle tjenester. Definisjonen er i samsvar med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 12, og omfatter typiske banktjenester, kredittjenester og forsikringstjenester.

Varig medium (bokstav f)

Definisjonen av “varig medium” i § 5 bokstav f) er sentral for å sikre forbrukerens tilgang til skriftlig dokumentasjon av avtalen og forhåndsinformasjon. Bestemmelsen omfatter “enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form” (Prop. 64 L (2013–2014) s. 35). Dette omfatter papir, e-post og SMS, men ikke muntlige avtaler eller telefonsamtaler uten opptak.

Tilknyttede avtaler (bokstav g)

Definisjonen av “tilknyttet avtale” i § 5 bokstav g) er sentral for å regulere virkningene av at forbrukeren benytter angreretten. En tilknyttet avtale er en avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i tilknytning til en fjernsalgsavtale eller avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der disse ytelsene leveres av den næringsdrivende eller en tredjeperson på grunnlag av en avtale mellom tredjepersonen og den næringsdrivende. Eksempelvis vil en kredittavtale inngått for å finansiere et kjøp anses som en tilknyttet avtale. Dersom forbrukeren benytter angreretten for hovedavtalen, bortfaller den tilknyttede avtalen automatisk og kostnadsfritt (angrl. § 27) (Prop. 64 L (2013–2014) s. 66).

Offentlig auksjon (bokstav h)

Definisjonen av “offentlig auksjon” i § 5 bokstav h) er av betydning for å avgrense unntaket fra angreretten i § 22 bokstav l. Definisjonen omfatter auksjoner der forbrukeren er personlig til stede, eller har mulighet til å være til stede, og der det benyttes en åpen budprosedyre (Prop. 64 L (2013–2014) s. 31). For eksempel vil en tradisjonell auksjon i et auksjonslokale omfattes, mens en internettauksjon ikke vil falle inn under definisjonen.

Digitale ytelser (bokstav i og j)

Definisjonene av “digitalt innhold” og “digital tjeneste” i § 5 bokstav i) og j) er viktige for å regulere forbrukeravtaler i det digitale markedet. “Digitalt innhold” defineres bredt og omfatter alle former for data som fremstilles og leveres i digital form, for eksempel programvare, musikk, film og e-bøker. “Digital tjeneste” omfatter tjenester som gir brukeren tilgang til og mulighet for å behandle digitale data, for eksempel skylagring, sosiale medier og strømmetjenester (Prop. 64 L (2013–2014) s. 23).

Nettbaserte markedsplasser (bokstav k og l)

Definisjonene av “nettbasert markedsplass” og “tilbyder av en nettbasert markedsplass” i § 5 bokstav k) og l) er relativt nye og reflekterer den økende betydningen av slike plattformer i forbrukermarkedet. En “nettbasert markedsplass” er enhver tjeneste som bruker programvare for å gi forbrukere mulighet til å inngå fjernsalgsavtaler med andre næringsdrivende eller forbrukere (Prop. 64 L (2013–2014) s. 14). For eksempel vil Finn.no og eBay anses som nettbaserte markedsplasser. “Tilbyderen av en nettbasert markedsplass” er den næringsdrivende som driver plattformen.

Tekniske begreper (bokstav m, n og o)

Definisjonene av “kompatibilitet,” “funksjonalitet” og “samvirkingsevne” i § 5 bokstav m), n) og o) er viktige for å regulere forbrukeravtaler om digitale ytelser. Begrepene er hentet fra forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 2 nr. 14, 16 og 17, og sikrer at forbrukeren får tilstrekkelig informasjon om de tekniske egenskapene til digitale ytelser.

§ 6. Fristberegning

§ 6. Fristberegning 

Når en frist uttrykt i dager skal beregnes fra det tidspunkt en hendelse inntreffer eller en handling finner sted, skal den dag hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted, ikke anses som en del av fristen. 

Alle kalenderdager medregnes i en frist. Ender en frist på en lørdag, helligdag eller høytidsdag forlenges den til nærmeste virkedag.

Forklaring:

Angrerettloven § 6 fastsetter klare og tydelige regler for beregning av frister i henhold til loven. Bestemmelsen sikrer forutberegnelighet for både forbruker og næringsdrivende, og bidrar til å unngå tvil og misforståelser knyttet til fristenes utløp.

Paragraf 6 kan deles inn i to hoveddeler: (1) utgangspunkt for fristberegning, og (2) inkludering av kalenderdager og fristforlengelse.

1. Utgangspunkt for fristberegning

Første ledd i § 6 slår fast at når en frist uttrykt i dager skal beregnes fra det tidspunkt en hendelse inntreffer eller en handling finner sted, skal den dag hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted, ikke anses som en del av fristen. Dette innebærer at fristen begynner å løpe fra dagen etter den relevante hendelsen eller handlingen.

Eksempelvis, dersom en forbruker inngår en avtale om kjøp av en vare på mandag, og angrefristen er 14 dager, begynner fristen å løpe fra og med tirsdag.

Denne regelen er i tråd med alminnelige prinsipper for fristberegning i norsk rett, og bidrar til å unngå tvil om når fristen faktisk starter.

2. Inkludering av kalenderdager og fristforlengelse

Annet ledd i § 6 presiserer at alle kalenderdager skal medregnes i en frist. Dette innebærer at også lørdager, søndager og helligdager skal telles med, i motsetning til det som gjelder for noen andre frister i norsk rett (for eksempel frister for å anke en dom).

Videre fastsetter annet ledd at dersom en frist ender på en lørdag, helligdag eller høytidsdag, forlenges den til nærmeste virkedag. Dette sikrer at forbrukeren ikke mister sine rettigheter dersom fristen utløper på en dag da det ikke er mulig å foreta nødvendige handlinger, for eksempel å sende en vare i retur.

Eksempelvis, dersom en forbrukers 14 dagers angrefrist utløper på en lørdag, forlenges fristen til mandag. Dersom mandag er en helligdag, forlenges fristen ytterligere til tirsdag.

Praktiske implikasjoner

Bestemmelsen i § 6 har viktige praktiske implikasjoner for både forbruker og næringsdrivende. Forbrukeren må være bevisst på at angrefristen begynner å løpe fra dagen etter avtaleinngåelsen eller mottak av varen, og at alle kalenderdager teller med. Dersom fristen utløper på en lørdag, helligdag eller høytidsdag, må forbrukeren sørge for å handle innen utløpet av den forlengede fristen.

For den næringsdrivende innebærer § 6 et ansvar for å sikre at forbrukeren gis korrekt informasjon om angrefristen og hvordan den beregnes. Næringsdrivende bør i sin kommunikasjon med forbrukeren tydelig opplyse om fristens utgangspunkt, lengde og eventuelle forlengelser.

§ 7 Bevisbyrde

§ 7. Bevisbyrde 

Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.

Forklaring:

Angrerettloven § 7 fastslår et sentralt prinsipp i norsk forbrukerrett: “Den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten i §§ 8 til 16 og § 18 er oppfylt.” Bestemmelsen plasserer bevisbyrden for oppfyllelse av lovens omfattende informasjonskrav på den næringsdrivende, og representerer et viktig verktøy for å sikre et effektivt forbrukervern.

Bevisbyrderegler har stor praktisk betydning i rettslige tvister. Den som har bevisbyrden, har også risikoen for at et krav ikke fører frem dersom det er tvil om hvorvidt et bestemt faktisk forhold foreligger. I forbrukerforhold, hvor det ofte er en betydelig asymmetri i kunnskap og ressurser mellom partene, er det særlig viktig å plassere bevisbyrden på den parten som er best i stand til å fremskaffe nødvendig bevis.

Angrerettloven § 7 pålegger den næringsdrivende å sannsynliggjøre at opplysningsplikten er oppfylt. Dersom forbrukeren for eksempel hevder at den næringsdrivende ikke har gitt tilstrekkelig informasjon om angreretten, vil det være den næringsdrivende som må bevise at slik informasjon faktisk er gitt. Dette kan for eksempel gjøres ved å fremlegge dokumentasjon for at forbrukeren har mottatt et standardisert angreskjema (jf. angrl. § 8 bokstav h)), eller at informasjonen er gitt på annen måte.

Bestemmelsen i § 7 er begrunnet i en rekke hensyn. For det første er den næringsdrivende nærmest til å bevise hvilke opplysninger som er gitt. Den næringsdrivende har kontroll over sine egne systemer og rutiner for informasjonsformidling, og kan dermed lettere dokumentere hva forbrukeren har fått vite. For det andre er det et generelt forbrukerpolitisk hensyn å beskytte forbrukeren mot urimelig bevisbyrde. Forbrukeren har ofte begrensede muligheter til å bevise hva som er sagt eller gjort i en avtalesituasjon, og kan derfor lett bli stilt i en urimelig bevisposisjon dersom bevisbyrden plasseres på forbrukeren.

Et praktisk eksempel kan illustrere betydningen av § 7. Dersom en forbruker kjøper en vare på Internett, og den næringsdrivende ikke tydelig informerer om angreretten før avtaleinngåelsen, vil angrefristen forlenges med inntil 12 måneder (jf. angrl. § 21 tredje ledd). Dersom den næringsdrivende senere nekter å godta forbrukerens bruk av angreretten med den begrunnelse at angrefristen er utløpt, vil det være den næringsdrivende som må bevise at forbrukeren har mottatt korrekt informasjon om angreretten. Dersom den næringsdrivende ikke kan sannsynliggjøre dette, vil forbrukerens bruk av angreretten være gyldig.

Bestemmelsen i § 7 er et viktig virkemiddel for å sikre at forbrukerne reelt sett får den informasjonen de har krav på etter angrerettloven. Ved å plassere bevisbyrden på den næringsdrivende, motiveres næringsdrivende til å utvikle gode rutiner for informasjonsformidling og dokumentasjon, og til å sørge for at forbrukerne gis tilstrekkelig informasjon om sine rettigheter.

Avslutningsvis, angrerettloven § 7 er et eksempel på hvordan bevisbyrderegler kan benyttes som et effektivt verktøy for å styrke forbrukervernet. Bestemmelsen bidrar til å balansere styrkeforholdet mellom forbruker og næringsdrivende, og sikrer at forbrukeren ikke stilles i en urimelig bevisposisjon i tvister om oppfyllelse av lovens informasjonskrav.

Kapittel 2: Den næringsdrivendes opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler

§ 8 Opplysningsplikt i forkant av avtalen

§ 8.Opplysningsplikt før avtaleinngåelse

Før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler, skal den næringsdrivende på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om:

a. varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper, i den utstrekning kommunikasjonsmåten og varene eller tjenestene er egnet til dette,
b. der dette er relevant, funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak, for varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester,
c. der dette er relevant, kompatibiliteten og samvirkingsevnen til varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester som den næringsdrivende kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til,
d. den næringsdrivendes identitet, slik som foretaksnavn, geografisk adresse og telefonnummer, e-postadresse og eventuelt nettbaserte kommunikasjonsmidler som gir forbrukeren mulighet til å lagre all skriftlig korrespondanse på et varig medium, samt identitet og geografisk adresse til næringsdrivende det opptres på vegne av og som forbrukeren kan rette eventuelle klager til,
e. den samlede prisen for varen eller tjenesten medregnet avgifter, eller, dersom varens eller tjenestens art gjør at prisen ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, metoden for beregning av prisen, samt eventuelle tilleggskostnader til frakt, levering, porto eller annet, eller, dersom disse ikke med rimelighet kan forhåndsberegnes, at slike tilleggskostnader kan forekomme. For avtaler uten tidsbegrensning og for abonnementsavtaler skal den samlede prisen omfatte de kostnadene per avregningsperiode, og ved betaling med fast beløp, også de samlede månedlige kostnadene, og om de samlede kostnadene ikke kan forhåndsberegnes, metoden for beregning av prisen,
f. kostnadene for bruk av fjernkommunikasjonsmiddelet, når disse ikke beregnes etter grunntakst,
g. ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner,
h. at det foreligger angrerett samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten, jf. § 20 første og annet ledd. Den næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema),
i. at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom angreretten brukes. Dersom varene etter sin natur normalt ikke kan returneres med post, skal kostnadene ved å returnere varene opplyses,
j. at forbrukeren som bruker angreretten, etter å ha bedt om oppstart av tjenesteleveringen i henhold til §§ 12 eller 19, skal ha ansvar for rimelige kostnader, jf. § 26 første ledd,
k. dersom avtalen omfattes av unntakene fra angrerett i § 22, skal det opplyses om dette, eventuelt om under hvilke omstendigheter angreretten kan tapes,
l. den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste,
m. relevante atferdsregler og hvor disse kan finnes,
n. der dette er relevant, avtalens varighet og eventuell minste bindingstid, eller, for avtaler som er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk, vilkårene for å si opp avtalen,
o. eventuelle depositum eller andre økonomiske garantier betalt eller stilt av forbrukeren og vilkårene for disse,
p. der dette er relevant, utenrettslig klage- og erstatningsordning som den næringsdrivende er tilknyttet, samt fremgangsmåten for å få tilgang til denne,
q. der dette er relevant, at prisen er personlig tilpasset basert på automatiserte beslutninger,
r. eventuell ettersalgsservice og eventuelle kommersielle garantier, samt vilkårene for disse.

Den næringsdrivende skal anses for å ha gitt opplysninger etter første ledd bokstav h, i og j dersom denne har gitt forbrukeren korrekt utfylt skjema om opplysninger om angreretten.

Når næringsdrivende retter sin markedsføring mot norske forbrukere, skal opplysningene etter første ledd gis på norsk.

Ved offentlige auksjoner er det tilstrekkelig at opplysningene i første ledd bokstav d erstattes av tilsvarende opplysninger om auksjonarius.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om standardisert angreskjema, samt om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles, herunder at opplysninger om angreretten skal gis ved bruk av et standardisert skjema for opplysninger om angrerett.

Forklaring:

Angrerettloven § 8 forankrer en av lovens hjørnesteiner: den næringsdrivendes omfattende opplysningsplikt før inngåelse av avtaler inngått ved fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen har til hensikt å styrke forbrukervernet ved å sikre at forbrukeren har tilgang til all nødvendig og relevant informasjon før de binder seg til en avtale.

Bestemmelsen stiller krav om at opplysningene gis “på en klar og forståelig måte” (angrl. § 8). Dette innebærer at informasjonen må tilpasses den gjennomsnittlige forbrukers forutsetninger, og presenteres på en oversiktlig og lettfattelig måte. Forbrukerrettighetsdirektivet, som angrerettloven gjennomfører, presiserer i fortalen punkt 34 at den næringsdrivende bør ta hensyn til “særskilte behov hos forbrukere som er særlig sårbare på grunn av nedsatt mental, fysisk eller psykisk funksjonsevne, alder eller godtroenhet” (Prop. 64 L (2013-2014) s. 19). Dette innebærer at den næringsdrivende må tilpasse informasjonen for forbrukere med nedsatt funksjonsevne, for eksempel ved å tilby informasjon i alternative formater.

Paragraf 8 lister opp en rekke konkrete opplysninger som skal gis forbrukeren. Disse kan deles inn i tre hovedkategorier: (1) opplysninger om varen eller tjenesten, (2) opplysninger om avtalen, og (3) opplysninger om angreretten.

1. Opplysninger om varen eller tjenesten

  • Viktigste egenskaper: Forbrukeren skal ha opplysninger om varens eller tjenestens “viktigste egenskaper” (angrl. § 8 bokstav a). Detaljeringsgraden vil avhenge av varens eller tjenestens art, og hva som er relevant for forbrukerens kjøpsbeslutning (Prop. 64 L (2013-2014) s. 22). For eksempel vil det ved salg av en mobiltelefon være nødvendig å opplyse om skjermstørrelse, batterikapasitet og kameraoppløsning, mens det ved salg av en bok vil være tilstrekkelig å opplyse om forfatter, tittel og forlag.

  • Funksjonalitet, kompatibilitet og samvirkingsevne: For varer med digitale elementer, digitalt innhold og digitale tjenester skal det gis opplysninger om “funksjonaliteten, herunder relevante tekniske beskyttelsestiltak” (angrl. § 8 bokstav b), samt “kompatibiliteten og samvirkingsevnen” (angrl. § 8 bokstav c). Dette innebærer at forbrukeren skal informeres om hvordan varen eller tjenesten fungerer, hvilke enheter den er kompatibel med, og eventuelle begrensninger i bruken, for eksempel regionkoding eller digital rettighetsadministrasjon.

2. Opplysninger om avtalen

  • Identitet: Forbrukeren skal ha opplysninger om den næringsdrivendes identitet, for eksempel foretaksnavn, adresse, telefonnummer og e-postadresse (angrl. § 8 bokstav d). Dette sikrer at forbrukeren vet hvem de inngår avtale med, og gir forbrukeren mulighet til å kontakte den næringsdrivende ved behov.

  • Pris: Forbrukeren skal ha opplysninger om den “samlede prisen” for varen eller tjenesten, inkludert alle avgifter, fraktkostnader og eventuelle tilleggskostnader (angrl. § 8 bokstav e). Dette gir forbrukeren et fullstendig bilde av de totale kostnadene ved kjøpet.

  • Betaling, levering, oppfyllelse og reklamasjoner: Forbrukeren skal ha opplysninger om ordningene for betaling, levering, oppfyllelse, leveringsfrist og hvordan den næringsdrivende håndterer reklamasjoner (angrl. § 8 bokstav g). Dette gir forbrukeren nødvendig informasjon om de praktiske sidene ved avtaleforholdet.

  • Varighet, bindingstid og vilkår for oppsigelse: Forbrukeren skal ha opplysninger om avtalens varighet og eventuell bindingstid, samt vilkårene for å si opp avtalen dersom den er uten tidsbegrensning eller forlenges automatisk (angrl. § 8 bokstav n). Dette gir forbrukeren nødvendig informasjon om avtalens løpetid og hvordan den kan avsluttes.

  • Depositum og økonomiske garantier: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle depositum eller andre økonomiske garantier, og vilkårene for disse (angrl. § 8 bokstav o).

  • Utenrettslig klage- og erstatningsordning: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle utenrettslige klage- og erstatningsordninger, og fremgangsmåten for å benytte disse (angrl. § 8 bokstav p).

  • Persontilpasset pris: Dersom prisen er personlig tilpasset basert på automatiserte beslutninger, skal forbrukeren informeres om dette (angrl. § 8 bokstav q).

  • Ettersalgsservice og kommersielle garantier: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuell ettersalgsservice og kommersielle garantier, og vilkårene for disse (angrl. § 8 bokstav r).

3. Opplysninger om angreretten

  • Angrerett: Forbrukeren skal ha opplysninger om at det foreligger angrerett, samt vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke angreretten (angrl. § 8 bokstav h). Næringsdrivende skal også gi forbrukeren et standardisert skjema for bruk av angrerett (angreskjema).

  • Returkostnader: Forbrukeren skal ha opplysninger om at forbrukeren må bære kostnadene ved å returnere varene dersom angreretten brukes (angrl. § 8 bokstav i). Dersom varene ikke kan returneres med post, skal kostnadene ved å returnere varene opplyses.

  • Rimelige kostnader ved bruk av angreretten: Forbrukeren skal ha opplysninger om at forbrukeren som bruker angreretten etter å ha bedt om oppstart av tjenesteleveringen, skal ha ansvar for rimelige kostnader (angrl. § 8 bokstav j).

  • Unntak fra angreretten: Forbrukeren skal ha opplysninger om eventuelle unntak fra angreretten, og under hvilke omstendigheter angreretten kan tapes (angrl. § 8 bokstav k).

  • Rettslig forpliktelse til kontraktsmessig vare: Forbrukeren skal ha opplysninger om den rettslige forpliktelsen til å levere en kontraktsmessig vare, digitalt innhold og digital tjeneste (angrl. § 8 bokstav l).

  • Relevante atferdsregler: Forbrukeren skal ha opplysninger om relevante atferdsregler og hvor disse kan finnes (angrl. § 8 bokstav m).

Sanksjoner og forenkling

Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller opplysningsplikten etter § 8, kan dette medføre sanksjoner, for eksempel forbud, påbud, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr (angrl. § 42). I tillegg vil brudd på enkelte opplysningsplikter medføre at forbrukeren ikke er forpliktet til å betale de aktuelle kostnadene (angrl. § 9).

For å forenkle den næringsdrivendes oppfyllelse av opplysningsplikten, kan opplysningene om angreretten (bokstav h, i og j) gis ved bruk av et standardisert skjema om opplysninger om angreretten (angrl. § 8 annet ledd). Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om standardisert angreskjema og om hvordan opplysningsplikten skal oppfylles (angrl. § 8 femte ledd).

Avsluttende bemerkninger

Angrerettloven § 8 stiller strenge krav til den næringsdrivendes opplysningsplikt før avtaleinngåelse. Bestemmelsen skal sikre at forbrukeren har et solid informasjonsgrunnlag for å kunne ta en veloverveid kjøpsbeslutning, og bidrar til å styrke forbrukervernet i et stadig mer komplekst og digitalisert handelslandskap.

§ 9 Virkningen av brudd på visse opplysningsplikter

§ 9. Virkningen av brudd på visse opplysningsplikter 

Har den næringsdrivende ikke opplyst om tilleggskostnader eller andre kostnader som omhandlet i § 8 første ledd bokstav e og i, skal forbrukeren ikke bære disse kostnadene.

Forklaring:

Angrerettloven § 9 etablerer en effektiv sanksjonsmekanisme for å sikre den næringsdrivendes etterlevelse av lovens opplysningsplikt. Bestemmelsen gir forbrukeren en klar økonomisk fordel ved å frita forbrukeren for spesifikke kostnader dersom den næringsdrivende har unnlatt å gi tilstrekkelig informasjon før avtaleinngåelsen.

Bestemmelsen knytter seg til den næringsdrivendes opplysningsplikt etter § 8 første ledd bokstav e og i. Disse bestemmelsene omhandler henholdsvis den samlede prisen for varen eller tjenesten og kostnadene ved retur av varer dersom angreretten benyttes.

Den samlede prisen (angrl. § 8 første ledd bokstav e)

Den næringsdrivende er forpliktet til å gi forbrukeren tydelig informasjon om den samlede prisen for varen eller tjenesten, inkludert alle avgifter, leveringskostnader og andre tilleggskostnader. Dersom prisen ikke kan beregnes på forhånd, må den næringsdrivende opplyse om beregningsmetoden.

Unnlatelse av å opplyse om slike kostnader, eller å gi en ufullstendig eller misvisende prisangivelse, vil utløse sanksjonen i § 9. Forbrukeren vil da ikke være forpliktet til å dekke de kostnadene som den næringsdrivende ikke har opplyst om.

Returkostnader (angrl. § 8 første ledd bokstav i)

Dersom angreretten benyttes, er det i utgangspunktet forbrukeren som skal dekke de direkte kostnadene ved retur av varene (angrl. § 25 annet ledd). Den næringsdrivende er forpliktet til å opplyse forbrukeren om dette før avtaleinngåelsen. Dersom varene ikke kan returneres med post på vanlig måte, skal den næringsdrivende også opplyse om kostnadene ved retur.

Dersom den næringsdrivende unnlater å opplyse forbrukeren om at denne skal dekke returkostnadene, vil forbrukeren være fritatt for denne forpliktelsen i henhold til § 9.

Praktiske eksempler

  • Skjulte gebyrer: En nettbutikk selger en mobiltelefon og oppgir en pris på 5.000 kr. Imidlertid kommer det frem i de generelle vilkårene, som forbrukeren må akseptere for å kunne fullføre kjøpet, at det påløper et administrasjonsgebyr på 250 kr. Forbrukeren har ikke fått tydelig informasjon om dette gebyret før avtaleinngåelsen, og vil i henhold til § 9 ikke være forpliktet til å dekke det.

  • Uspesifiserte returkostnader: En forbruker kjøper en sofa på postordre. Selgeren opplyser i sin markedsføring om at det er angrerett, men nevner ikke noe om returkostnadene. Når forbrukeren angrer på kjøpet og skal returnere sofaen, viser det seg at fraktkostnadene beløper seg til 1.000 kr. Ettersom selgeren ikke opplyste om returkostnadene før avtaleinngåelsen, vil forbrukeren i henhold til § 9 ikke være forpliktet til å dekke dem.

Forbrukervennlig sanksjon og bevisbyrde

Angrerettloven § 9 er en forbrukervennlig sanksjon som gir forbrukeren en klar økonomisk fordel ved den næringsdrivendes brudd på opplysningsplikten. Bestemmelsen stimulerer den næringsdrivende til å gi fullstendig og korrekt informasjon før avtaleinngåelsen, og bidrar til å forhindre at forbrukeren blir påført uforutsette kostnader.

Det er viktig å bemerke at den næringsdrivende har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt (angrl. § 7). Dersom det er tvil om hvorvidt den næringsdrivende har gitt tilstrekkelig informasjon, vil dette gå ut over den næringsdrivende.

§ 9a Ytterligere særlige opplysningsplikter før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser 

§ 9 a. Ytterligere særlige opplysningsplikter før avtaleinngåelse på nettbaserte markedsplasser 

Før det blir inngått en avtale om fjernsalg på nettbaserte markedsplasser, skal tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen gi forbrukeren følgende opplysninger på en måte som er klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmiddel:

a. generelle opplysninger om hovedparametrene som avgjør rangeringen av tilbud som presenteres for forbrukeren i søkeresultatet, og den relative betydningen av disse parametrene i forhold til andre parametrer
b. om selgeren er næringsdrivende eller ikke, på grunnlag av selgerens erklæring til tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen
c. at forbrukerrettigheter ikke kommer til anvendelse på avtalen dersom selgeren ikke er næringsdrivende
d. der det er relevant, fordelingen av plikter knyttet til avtalene mellom selgeren og tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen.

Opplysningene etter første ledd bokstav a må gis i en særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres.

Departementet kan i forskrift stille krav om at tilbydere av nettbaserte markedsplasser må gi forbrukere ytterligere opplysninger.

Forklaring:

Angrerettloven § 9 a innfører en rekke særlige opplysningsplikter for tilbydere av nettbaserte markedsplasser. Bestemmelsen er et nytt tilskudd til angrerettloven, og tar sikte på å styrke transparensen og forbrukerbeskyttelsen i en stadig mer utbredt handelsform.

Bakgrunn og formål

Nettbaserte markedsplasser, som for eksempel Finn.no og Amazon, spiller en stadig viktigere rolle i det digitale handelslandskapet. Forbrukerne kan her finne et bredt utvalg av varer og tjenester fra en rekke ulike selgere. Samtidig kan nettbaserte markedsplasser være uoversiktlige, og det kan være vanskelig for forbrukeren å vite hvilke rettigheter de har, og hvem de kan rette eventuelle krav mot.

§ 9 a skal motvirke dette ved å stille tydelige krav til tilbyderen av markedsplassen om å gi forbrukeren essensiell informasjon før avtale inngås. Målet er å styrke forbrukerens beslutningsgrunnlag og sikre at forbrukeren er klar over sine rettigheter.

Opplysningspliktens innhold

Bestemmelsen i § 9 a første ledd pålegger tilbyderen av den nettbaserte markedsplassen å gi forbrukeren følgende opplysninger:

  • Rangeringsparametere (bokstav a): Tilbyderen må opplyse om hvilke hovedparametere som avgjør rangeringen av tilbud i søkeresultatene, og hvilken relativ betydning disse parametrene har i forhold til andre parametere. Dette innebærer at forbrukeren skal kunne forstå hvorfor noen tilbud vises høyere opp i søkeresultatene enn andre, og om rangeringen er påvirket av for eksempel betaling fra selgerne.

  • Selgerens status (bokstav b): Tilbyderen må opplyse om selgeren er næringsdrivende eller ikke, basert på selgerens egen erklæring. Dette er viktig for å avgjøre hvilke rettigheter forbrukeren har, ettersom forbrukervernlovgivningen i hovedsak kun gjelder for avtaler mellom forbruker og næringsdrivende.

  • Forbrukerrettigheter (bokstav c): Tilbyderen må opplyse om at forbrukerrettigheter ikke kommer til anvendelse dersom selgeren ikke er næringsdrivende. Dette skal tydeliggjøre for forbrukeren at kjøp fra privatpersoner på markedsplassen ikke gir samme rettslige vern som kjøp fra næringsdrivende.

  • Fordeling av plikter (bokstav d): Tilbyderen må opplyse om fordelingen av plikter mellom selgeren og tilbyderen av markedsplassen, dersom dette er relevant. Dette kan for eksempel gjelde ansvar for levering av varen, håndtering av reklamasjoner og tilbakebetaling.

Formkrav

Opplysningene skal gis på en måte som er “klar, forståelig og egnet for fjernkommunikasjonsmiddel.” Dette innebærer at informasjonen skal være lett å finne, lese og forstå for forbrukeren. Informasjon om rangeringsparametere (bokstav a) må gis i en “særskilt del av det nettbaserte grensesnittet som er direkte og enkelt tilgjengelig fra siden der tilbudene presenteres.” Dette sikrer at informasjonen er lett tilgjengelig for forbrukeren før et kjøp foretas.

Forskrift og ytterligere opplysninger

Departementet kan i forskrift stille krav om at tilbydere av nettbaserte markedsplasser må gi forbrukere ytterligere opplysninger (angrl. § 9 a tredje ledd). Dette gir myndighetene en fleksibilitet til å tilpasse opplysningsplikten til fremtidige behov og utviklingstrekk i markedet.

Praktiske eksempler

En nettbasert markedsplass for salg av klær må opplyse forbrukeren om hvilke parametere som avgjør rangeringen av tilbud i søkeresultatene, for eksempel popularitet, pris eller betaling fra selgerne. Markedsplassen må også opplyse om den enkelte selger er næringsdrivende eller privatperson, og at forbrukerrettighetene ikke gjelder for kjøp fra privatpersoner. Videre må markedsplassen opplyse om fordelingen av plikter mellom selger og markedsplass, for eksempel hvem som har ansvar for å sende varen og håndtere eventuelle reklamasjoner.

Kapittel 3. Krav til avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg

§ 10. Uanmodet telefonsalg

§ 10. Uanmodet telefonsalg

Før det blir inngått en avtale som følge av at den næringsdrivende uanmodet har fremsatt et tilbud på telefon, skal den næringsdrivende bekrefte tilbudet skriftlig på et varig medium etter at telefonsamtalen er avsluttet. Forbrukeren blir ikke bundet før tilbudet er akseptert skriftlig, noe den næringsdrivende skal opplyse om i bekreftelsen nevnt i første punktum. Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens aksept.

Første ledd gjelder ikke ved salg av avisabonnement eller salg fra frivillige organisasjoner.

Departementet kan i forskrift stille krav om registrering i frivillighetsregisteret etter frivillighetsregisterloven for å bli regnet som frivillig organisasjon.

Forklaring:

Angrerettloven § 10 innfører et skjerpet vern for forbrukere mot aggressive salgsteknikker ved uanmodet telefonsalg. Bestemmelsen fraviker det alminnelige prinsippet om formfrihet i norsk avtalerett ved å oppstille et ubetinget krav om skriftlighet for at bindende avtale skal anses inngått.

Bestemmelsen definerer ikke “uanmodet telefonsalg” direkte, men bygger på definisjonen av “telefonsalg” i forarbeidene til den tidligere angrerettloven av 2000 (Ot.prp. nr. 36 (1999-2000)). “Uanmodet” innebærer at forbrukeren ikke har bedt om å bli oppringt. Dette omfatter også tilfeller der forbrukeren har bedt selgeren ringe angående en bestemt vare eller tjeneste, men selgeren i stedet benytter anledningen til å markedsføre og selge andre varer eller tjenester (Prop. 64 L (2013-2014) s. 47).

For å unngå at forbrukeren blir bundet av et muntlig samtykke gitt i en telefonsamtale, oppstiller § 10 et todelt krav til avtaleinngåelse. For det første må den næringsdrivende bekrefte sitt tilbud skriftlig på et “varig medium” etter at telefonsamtalen er avsluttet (angrl. § 10 første ledd). Et “varig medium” defineres i lovens § 5 bokstav f) som “enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form.” Eksempler på varige medier er papir, e-post og SMS (Prop. 64 L (2013-2014) s. 35). Den næringsdrivende må videre i denne bekreftelsen tydelig opplyse om at forbrukeren ikke er bundet før tilbudet er akseptert skriftlig.

For det andre må forbrukeren akseptere tilbudet skriftlig (angrl. § 10 første ledd). Den næringsdrivende skal kunne dokumentere forbrukerens skriftlige aksept, for eksempel ved å fremlegge e-post eller signert dokument. Dette innebærer at et muntlig “ja” i løpet av telefonsamtalen ikke er tilstrekkelig.

For eksempel, dersom et teleselskap ringer en forbruker for å tilby en ny mobilavtale, er ikke forbrukeren bundet av avtalen selv om han muntlig samtykker i løpet av samtalen. Teleselskapet må sende en skriftlig bekreftelse av tilbudet til forbrukeren, som deretter må akseptere tilbudet skriftlig for at bindende avtale skal anses inngått.

Bestemmelsen i § 10 første ledd fravikes imidlertid for salg av avisabonnement og salg fra frivillige organisasjoner (angrl. § 10 annet ledd). Bakgrunnen for dette unntaket er blant annet behovet for enkle og effektive salgsrutiner for disse aktørene (Prop. 64 L (2013-2014) s. 47). Hvilke organisasjoner som skal anses som “frivillige organisasjoner” kan fastsettes i forskrift med hjemmel i § 10 tredje ledd.

Angrerettloven § 10 innebærer en betydelig styrking av forbrukervernet ved uanmodet telefonsalg. Bestemmelsen sikrer at forbrukeren gis tid og rom til å vurdere tilbudet på et informert grunnlag, uten å bli utsatt for press fra den næringsdrivende.

§ 11. Nærmere om avtalen

§ 11.Avtalen

Avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd. Opplysningene skal regnes som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet. Opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk. Er opplysningene gitt på norsk, skal avtalen utformes på norsk.

Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av undertegnet avtale eller bekreftelse av avtalen på papir eller, dersom forbrukeren samtykker, på annet varig medium. Har forbrukeren samtykket i nedlastning av digitalt innhold og erkjent at angrerett dermed bortfaller, jf. § 22 bokstav n, skal dette også fremgå av avtalen eller bekreftelsen.

Forklaring:

Angrerettloven § 11 omhandler formelle krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Bestemmelsen tar sikte på å sikre forbrukerens tilgang til essensiell informasjon og styrke forbrukervernet i avtalesituasjoner som ofte preges av et element av overraskelse og potensielt press.

Bestemmelsen i § 11 første ledd fastsetter et dobbelt informasjonskrav. For det første skal alle opplysninger den næringsdrivende er forpliktet til å gi forbrukeren før avtaleinngåelse (angrl. § 8 første ledd) også inntas i selve avtalen. Dette innebærer en eksplisitt videreføring av informasjonsflyten fra den prekontraktuelle fasen til avtaledokumentet. For det andre skal disse opplysningene anses som en integrert del av avtalen, og kan dermed ikke endres uten partenes uttrykkelige samtykke (angrl. § 11 første ledd). Denne regelen hindrer den næringsdrivende fra å ensidig endre avtalevilkår eller forhåndsinformasjon i ettertid.

Bestemmelsen stiller videre krav til opplysningenes form og språk. For å sikre at forbrukeren reelt sett kan forstå og nyttiggjøre seg informasjonen, skal opplysningene være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk (angrl. § 11 første ledd). Forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83/EU), som angrerettloven gjennomfører, presiserer i fortalen punkt 34 at den næringsdrivende bør tilrettelegge informasjonen for forbrukere med særskilte behov, for eksempel på grunn av nedsatt funksjonsevne, alder eller godtroenhet (Prop. 64 L (2013-2014) s. 19).

Dersom opplysningene før avtaleinngåelsen er gitt på norsk, skal også selve avtalen utformes på norsk (angrl. § 11 første ledd). Dette språkkravet er i tråd med den generelle målsettingen om å sikre forbrukerens forståelse av avtalevilkårene.

Bestemmelsen i § 11 annet ledd stiller krav til dokumentasjon av avtalen. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av undertegnet avtale eller bekreftelse av avtalen på papir (angrl. § 11 annet ledd). Forbrukeren kan samtykke til at dette i stedet gjøres på et annet “varig medium”, for eksempel ved e-post eller SMS. Formålet med dette kravet er å sikre forbrukerens tilgang til et varig bevis for avtalens innhold, samt å forhindre at avtalen ensidig endres i ettertid (Prop. 64 L (2013-2014) s. 37).

En særregel gjelder for avtaler om nedlasting av digitalt innhold. Dersom forbrukeren samtykker i å starte nedlastingen før angrefristens utløp, og erkjenner at angreretten dermed bortfaller (angrl. § 22 bokstav n), skal dette fremgå av avtalen eller bekreftelsen (angrl. § 11 annet ledd). Denne regelen synliggjør forbrukerens tap av angrerett ved nedlasting av digitalt innhold, og styrker bevissikringen i slike tilfeller.

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en støvsuger av en selger på en messe, må avtalen inneholde alle opplysningene selgeren ga forbrukeren før avtaleinngåelsen. Opplysningene skal være lett leselige og forståelige, og selve avtalen skal være på norsk dersom forhåndsinformasjonen var på norsk. Selgeren må gi forbrukeren et eksemplar av avtalen på papir, med mindre forbrukeren samtykker til å motta den på et annet varig medium.

Angrerettloven § 11 spiller en viktig rolle i å sikre forbrukervern ved avtaler inngått utenom faste forretningslokaler. Bestemmelsen bidrar til å balansere styrkeforholdet mellom forbruker og næringsdrivende ved å sikre forbrukerens tilgang til essensiell informasjon og forhindre ensidige endringer av avtalen.

Kapittel 4. Krav til avtaler inngått utenom faste forretningslokaler

 § 11. Avtalen

 § 11. Avtalen

Avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd. Opplysningene skal regnes som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet. Opplysningene skal være lett leselige og på et enkelt og forståelig språk. Er opplysningene gitt på norsk, skal avtalen utformes på norsk.

Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av undertegnet avtale eller bekreftelse av avtalen på papir eller, dersom forbrukeren samtykker, på annet varig medium. Har forbrukeren samtykket i nedlastning av digitalt innhold og erkjent at angrerett dermed bortfaller, jf. § 22 bokstav n, skal dette også fremgå av avtalen eller bekreftelsen.

Forklaring:

Angrerettloven § 11 stiller formelle krav til avtaler inngått utenom den næringsdrivendes faste forretningslokaler. Bestemmelsen har to hovedformål: (1) å sikre at forbrukeren får tilgang til all nødvendig informasjon i avtaledokumentet, og (2) å sikre bevis for avtalens innhold og forhindre ensidige endringer i ettertid.

Videreføring av forbrukerinformasjon

Første ledd i § 11 slår fast at avtaler inngått utenom faste forretningslokaler skal inneholde de samme opplysningene som den næringsdrivende er forpliktet til å gi forbrukeren før avtaleinngåelse, jf. angrerettloven § 8 første ledd. Dette innebærer at informasjonen ikke bare skal gis muntlig eller på annen flyktig måte, men også skal inntas i selve avtaledokumentet.

Opplysningene som skal inntas i avtalen, omfatter blant annet:

  • Varens eller tjenestens viktigste egenskaper (angrl. § 8 første ledd bokstav a)

  • Den næringsdrivendes identitet (angrl. § 8 første ledd bokstav d)

  • Den samlede prisen (angrl. § 8 første ledd bokstav e)

  • Angrerett og vilkårene for å bruke den (angrl. § 8 første ledd bokstav h)

  • Returkostnader ved bruk av angreretten (angrl. § 8 første ledd bokstav i)

Formålet med å videreføre forbrukerinformasjonen til avtaledokumentet er todelt. For det første sikrer det at forbrukeren har tilgang til et varig bevis for den informasjonen som ble gitt før avtaleinngåelsen, og kan dermed lettere kontrollere at informasjonen er korrekt. For det andre forhindrer det at den næringsdrivende ensidig endrer informasjonen i ettertid.

For eksempel, dersom en forbruker kjøper en sykkel av en selger på en messe, må avtalen inneholde de samme opplysningene om sykkelens egenskaper, pris og angrerett som selgeren ga forbrukeren før avtalen ble inngått.

Krav til form og språk

For at forbrukeren reelt sett skal kunne forstå og nyttiggjøre seg informasjonen i avtalen, stiller § 11 krav til opplysningenes form og språk. Opplysningene skal være “lett leselige” og på et “enkelt og forståelig språk” (angrl. § 11 første ledd). Dette innebærer at avtalen ikke skal inneholde lange og kompliserte setninger, faguttrykk eller uklare formuleringer.

Dersom forhåndsinformasjonen er gitt på norsk, skal også selve avtalen utformes på norsk (angrl. § 11 første ledd). Dette språkkravet er i tråd med den generelle målsettingen om å sikre forbrukerens forståelse av avtalevilkårene.

Bevissikring og forhindring av ensidige endringer

Annet ledd i § 11 stiller krav til dokumentasjon av avtalen. Den næringsdrivende skal gi forbrukeren et eksemplar av den undertegnede avtalen eller en bekreftelse av avtalen på papir (angrl. § 11 annet ledd). Forbrukeren kan samtykke til at dokumentasjonen i stedet gjøres på et annet “varig medium”, definert i lovens § 5 bokstav f). Eksempler på varige medier er e-post, SMS og lagring i “skyen”, så fremt forbrukeren har tilgang til den lagrede informasjonen (Prop. 64 L (2013-2014) s. 35).

Formålet med å dokumentere avtalen er å sikre bevis for avtalens innhold, og forhindre at den næringsdrivende ensidig endrer avtalevilkårene i ettertid. Dersom forbrukeren har et eksemplar av avtalen, kan forbrukeren lettere bevise hva partene faktisk har avtalt.

Særregel for nedlasting av digitalt innhold

En særregel gjelder for avtaler om nedlasting av digitalt innhold. Dersom forbrukeren samtykker i å starte nedlastingen før angrefristens utløp, og erkjenner at angreretten dermed bortfaller (angrl. § 22 bokstav n), skal dette også fremgå av avtalen eller bekreftelsen (angrl. § 11 annet ledd). Denne regelen synliggjør forbrukerens tap av angrerett, og styrker bevissikringen i slike tilfeller.

Praktiske eksempler

Dersom en forbruker tegner et abonnement på et treningsstudio på et stand på et kjøpesenter, må avtalen inneholde alle opplysninger om abonnementets pris, bindingstid og vilkårene for å si opp avtalen, informasjonen skal være lett leselig og forståelig, og selve avtalen skal være på norsk. Treningsstudioet må gi forbrukeren et eksemplar av avtalen på papir, med mindre forbrukeren samtykker til å motta den på et annet varig medium, for eksempel ved e-post.

§ 12. Krav om oppstart av levering innen utløpet av angrefristen

§ 12. Krav om oppstart av levering innen utløpet av angrefristen

Ønsker forbrukeren at levering av tjenester starter før utløpet av angrefristen, jf. § 21, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette på et varig medium. Den næringsdrivende skal også be forbrukeren om å erkjenne at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.

Forklaring:

Angrerettloven § 12 regulerer en situasjon der forbrukeren ønsker at en tjeneste skal påbegynnes før utløpet av angrefristen. Bestemmelsen balanserer forbrukerens rett til å angre et kjøp mot den næringsdrivendes legitime interesse i å få betalt for utførte tjenester.

Vilkår for førtidig oppstart

Bestemmelsen oppstiller tre kumulative vilkår for at den næringsdrivende kan starte leveringen av tjenesten før angrefristens utløp:

  1. Forbrukerinitiativ: Forbrukeren må uttrykkelig be om at tjenesten starter opp før angrefristen utløper.

  2. Betalingsforpliktelse: Avtalen må innebære en betalingsforpliktelse for forbrukeren.

  3. Varig medium: Forbrukerens anmodning om oppstart må gis på et “varig medium,” jf. angrerettloven § 5 bokstav f).

Forbrukerens uttrykkelige anmodning

Kravet til “uttrykkelig” anmodning innebærer at forbrukeren aktivt og tydelig må gi til kjenne at han eller hun ønsker at tjenesten skal starte før angrefristen utløper. Det er ikke tilstrekkelig at forbrukeren passivt samtykker, eller at den næringsdrivende legger til grunn at forbrukeren ønsker oppstart (Prop. 64 L (2013-2014) s. 37).

Varig medium

Forbrukerens anmodning om oppstart må gis på et “varig medium.” Dette kan være et skriftlig dokument, en e-post eller en SMS. Formålet med kravet om varig medium er å sikre bevis for at forbrukeren faktisk har anmodet om oppstart, og dermed akseptert at angreretten kan gå tapt.

Erkjennelse av tap av angrerett

Den næringsdrivende skal også be forbrukeren om å erkjenne at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut. Dette innebærer at forbrukeren må være klar over at dersom tjenesten leveres i sin helhet før angrefristens utløp, vil det ikke lenger være mulig å angre kjøpet.

Praktiske eksempler

Tenk deg en forbruker som bestiller en håndverkertjeneste for å få malt huset sitt. Forbrukeren ønsker at maleren skal starte arbeidet før angrefristens utløp. I dette tilfellet må maleren kreve at forbrukeren sender en e-post eller et brev der forbrukeren uttrykkelig ber om at arbeidet starter opp før fristen utløper. Maleren må også informere forbrukeren om at angreretten vil gå tapt dersom malingsarbeidet fullføres før angrefristen er ute.

Dersom en forbruker derimot bestiller et mobilabonnement, og ønsker at abonnementet skal aktiveres umiddelbart, kan teleselskapet legge til grunn at forbrukeren har bedt om oppstart. Dette fordi aktivering av abonnementet er en forutsetning for å kunne benytte tjenesten, og det er derfor naturlig å anta at forbrukeren ønsker umiddelbar aktivering.

Rettsvirkninger ved brudd på § 12

Dersom den næringsdrivende starter leveringen av tjenesten før angrefristens utløp uten å ha innhentet forbrukerens uttrykkelige anmodning på et varig medium, vil forbrukeren fortsatt ha full angrerett, selv om tjenesten er fullført. Dette innebærer at forbrukeren kan kreve tilbakebetalt det han eller hun har betalt, uten å måtte betale for den utførte tjenesten (jf. angrerettloven § 26).

§ 13. Tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 kr

§ 13. Tjenesteavtaler som ikke overstiger 1500 kr

Dersom forbrukeren uttrykkelig ber om å få utført reparasjoner eller vedlikehold, partene umiddelbart utfører sine forpliktelser etter avtalen og kontraktssummen ikke overstiger 1500 kr, er det tilstrekkelig at den næringsdrivende gir forbrukeren opplysningene i § 8 første ledd bokstav d, jf. § 11 annet ledd, og opplysninger om prisen eller hvordan prisen skal beregnes, samt et anslag over den samlede prisen. Opplysningene omhandlet i § 8 første ledd bokstav a, h og k kan gis muntlig, dersom forbrukeren uttrykkelig samtykker i dette.

Bekreftelsen av avtalen, jf. § 11 annet ledd, skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd.

Forklaring:

Angrerettloven § 13 innfører et unntak fra hovedregelen om skriftlighetskrav og omfattende forhåndsinformasjon ved avtaler om reparasjoner og vedlikehold. Bestemmelsen tar sikte på å forenkle avtaleslutningen og redusere administrative byrder for næringsdrivende i tilfeller der forbrukeren selv tilkaller tjenesteyteren for å utføre mindre og akutte tjenester.

Vilkår for anvendelse

Unntaket i § 13 kommer kun til anvendelse dersom alle følgende fire kumulative vilkår er oppfylt:

  1. Forbrukerinitiativ: Forbrukeren må uttrykkelig be om å få utført reparasjoner eller vedlikehold. Dette innebærer at tjenesteyteren ikke selv kan oppsøke forbrukeren og tilby sine tjenester.

  2. Umiddelbar oppfyllelse: Partene må “umiddelbart” utføre sine forpliktelser etter avtalen. Dette innebærer at tjenesten må utføres straks etter at avtalen er inngått, og at forbrukeren må betale umiddelbart.

  3. Lav kontraktssum: Kontraktssummen, inkludert eventuelle frakt- og tilleggskostnader, må ikke overstige 1500 kr.

  4. Tjenestens art: Avtalen må gjelde reparasjoner eller vedlikehold.

Begrenset opplysningsplikt

Dersom alle vilkårene er oppfylt, kan den næringsdrivende nøye seg med å gi forbrukeren en begrenset mengde forhåndsinformasjon:

  • Identitet og adresse: Den næringsdrivende må opplyse om sin identitet og adresse, jf. angrerettloven § 8 første ledd bokstav d, jf. § 11 annet ledd.

  • Prisberegning og anslag: Den næringsdrivende må opplyse om prisen eller hvordan prisen skal beregnes, samt gi et anslag over den samlede prisen.

Muntlig informasjon

Opplysninger om tjenestens viktigste egenskaper (angrl. § 8 første ledd bokstav a), angrerett (angrl. § 8 første ledd bokstav h) og unntak fra angrerett (angrl. § 8 første ledd bokstav k) kan gis muntlig, dersom forbrukeren uttrykkelig samtykker til dette. Dette innebærer at den næringsdrivende ikke er forpliktet til å gi denne informasjonen skriftlig, men kan formidle den muntlig i løpet av avtaleslutningen.

Krav til bekreftelse

Selv om den næringsdrivende kan gi en begrenset mengde forhåndsinformasjon, skal bekreftelsen av avtalen likevel inneholde alle opplysningene som er fastsatt i angrerettloven § 8 første ledd. Dette innebærer at forbrukeren i etterkant av avtaleslutningen vil motta skriftlig bekreftelse på alle relevante opplysninger, jf. angrerettloven § 11 annet ledd.

Praktiske eksempler

Tenk deg at en forbruker oppdager en lekkasje i kjøkkenvasken sin på en søndag. Forbrukeren ringer en rørlegger og ber om øyeblikkelig hjelp. Rørleggeren kommer hjem til forbrukeren, reparerer lekkasjen og sender en faktura på 1200 kr. I dette tilfellet vil vilkårene i angrerettloven § 13 være oppfylt. Rørleggeren kan dermed nøye seg med å gi forbrukeren muntlig informasjon om angrerett og unntak fra angrerett, forutsatt at forbrukeren samtykker til dette. Rørleggeren må likevel sende en skriftlig bekreftelse av avtalen til forbrukeren i etterkant, der alle opplysningene i § 8 første ledd er inntatt.

Dersom rørleggerens arbeid derimot koster 1800 kr, vil ikke vilkåret om lav kontraktssum være oppfylt, og § 13 kommer ikke til anvendelse. Rørleggeren vil i dette tilfellet være forpliktet til å gi forbrukeren alle opplysningene i § 8 første ledd skriftlig.

Formålsbetraktninger

§ 13 er et eksempel på lovgivers tilpasning av forbrukervernet til ulike avtalesituasjoner. I tilfeller der forbrukeren selv tilkaller en tjenesteyter for å utføre mindre og akutte tjenester, kan de omfattende informasjonskravene i angrerettloven fremstå som unødvendig byråkratiske. § 13 balanserer forbrukerens rett til informasjon mot behovet for enkle og effektive avtaleslutninger, og bidrar til å redusere administrative byrder for næringsdrivende.

Avsluttende bemerkninger

Angrerettloven § 13 gir en pragmatisk løsning for håndtering av mindre tjenesteavtaler. Bestemmelsen forenkler avtaleslutningen og reduserer administrative byrder for næringsdrivende, uten å svekke forbrukerens grunnleggende rettslige vern. Forbrukeren vil i etterkant av avtaleslutningen motta en skriftlig bekreftelse som inneholder all relevant informasjon, og vil dermed ha tilstrekkelig grunnlag for å vurdere avtalen og eventuelt benytte angreretten.

Kapittel 5. Krav til fjernsalgsavtaler

§ 14. Fjernsalgsavtalen

§ 14. Fjernsalgsavtalen

Avtaler inngått ved fjernsalg skal inneholde opplysningene fastsatt i § 8 første ledd eller så skal opplysningen gjøres tilgjengelig for forbrukeren på et enkelt og forståelig språk på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet. Opplysningene skal regnes som en del av avtalen og skal ikke endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet. Dersom opplysningene gis på et varig medium, skal de være lett leselige.

Forklaring:

Angrerettloven § 14 stiller krav til innholdet og tilgjengeligheten av informasjon i avtaler inngått ved fjernsalg. Bestemmelsen tar sikte på å styrke forbrukervernet ved å sikre at forbrukeren gis tilstrekkelig informasjon om avtaleforholdet, og at denne informasjonen er lett tilgjengelig og forståelig.

Krav til informasjonsinnhold

§ 14 fastsetter at avtaler inngått ved fjernsalg skal enten inneholde alle opplysningene som er fastsatt i angrerettloven § 8 første ledd, eller gjøre disse opplysningene tilgjengelige for forbrukeren (angrl. § 14). Dette innebærer en todelt tilnærming til informasjonsplikten:

  1. Inkludering i avtalen: Den næringsdrivende kan velge å inkludere alle de lovpålagte opplysningene direkte i avtaledokumentet. Dette vil typisk være den mest hensiktsmessige løsningen dersom avtalen inngås på et varig medium, for eksempel via e-post eller på et nettsted.

  2. Tilgjengeliggjøring: Dersom avtalen inngås på et medium med begrenset plass, for eksempel via SMS eller i en mobilapp, kan den næringsdrivende i stedet gjøre opplysningene tilgjengelige for forbrukeren på en annen måte. Dette kan for eksempel gjøres ved å henvise til den næringsdrivendes nettsted, der opplysningene er lett tilgjengelige.

Tilpasning til fjernkommunikasjonsmiddelet

§ 14 presiserer at informasjonen skal gjøres tilgjengelig “på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet” (angrl. § 14). Dette innebærer at den næringsdrivende må ta hensyn til mediets egenskaper og begrensninger når informasjonen utformes og presenteres.

Eksempelvis, dersom avtalen inngås via en mobilapp, må informasjonen presenteres på en kortfattet og oversiktlig måte, tilpasset mobilens skjermstørrelse. Dersom avtalen derimot inngås på et nettsted, kan den næringsdrivende benytte seg av mer detaljert informasjon og bruke visuelle hjelpemidler, som for eksempel illustrasjoner og diagrammer.

Språk og lesbarhet

§ 14 stiller også krav til språk og lesbarhet. Informasjonen skal gis “på et enkelt og forståelig språk” (angrl. § 14). Dette innebærer at den næringsdrivende må unngå å bruke faguttrykk og komplisert språk som forbrukeren ikke forstår. Videre skal informasjonen være “lett leselig” dersom den gis på et varig medium (angrl. § 14). Dette innebærer at den næringsdrivende må bruke en tydelig skrifttype og -størrelse, og unngå å presentere informasjonen på en måte som gjør den vanskelig å lese.

Integrasjon i avtalen og endringsforbud

§ 14 fastslår at opplysningene skal “regnes som en del av avtalen” (angrl. § 14). Dette innebærer at forhåndsinformasjonen har samme rettslige status som selve avtalevilkårene. Videre følger det av § 14 at opplysningene ikke skal endres, med mindre partene uttrykkelig avtaler noe annet (angrl. § 14). Dette innebærer et forbud mot at den næringsdrivende ensidig endrer informasjonen i ettertid.

Praktiske eksempler

Tenk deg en forbruker som kjøper et par sko fra en nettbutikk. Nettbutikken må enten inkludere alle opplysningene fra angrerettloven § 8 første ledd direkte i kjøpsavtalen som vises på nettstedet, eller gjøre opplysningene tilgjengelige ved å henvise til en egen side på nettstedet der forbrukeren lett kan finne informasjonen. Informasjonen må være på et enkelt og forståelig språk, og presenteres på en oversiktlig måte. Nettbutikken kan ikke i ettertid endre informasjonen uten å inngå en ny avtale med forbrukeren.

Dersom en forbruker derimot kjøper en ringetone via SMS, vil det være upraktisk å inkludere alle opplysningene fra § 8 første ledd direkte i SMS-en. I dette tilfellet må selskapet som tilbyr ringetonen gjøre opplysningene tilgjengelige på en annen måte, for eksempel ved å henvise til sitt nettsted eller et kundeservicenummer.

Forbrukervern og rettssikkerhet

Angrerettloven § 14 spiller en viktig rolle i å sikre forbrukervern og rettssikkerhet i fjernsalgsavtaler. Bestemmelsen bidrar til å redusere informasjonsasymmetrien mellom forbruker og næringsdrivende, og gir forbrukeren et bedre grunnlag for å vurdere kjøpet og sine rettigheter. Videre styrker § 14 forbrukerens forutberegnelighet ved å forhindre ensidige endringer av forhåndsinformasjonen fra den næringsdrivendes side.

§ 15. Informasjonsbegrensninger

§ 15. Informasjonsbegrensninger

Når avtale inngås gjennom et fjernkommunikasjonsmiddel som har begrenset plass eller tid til å vise opplysninger, skal den næringsdrivende gi opplysninger etter § 8 første ledd bokstav a, d, e, h første punktum og n før avtale inngås.

Øvrige opplysninger i § 8 første ledd gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. § 14.

Forklaring:

Angrerettloven § 15 adresserer en sentral utfordring i det digitale handelslandskapet: hvordan balansere forbrukerens rett til omfattende forhåndsinformasjon med de praktiske begrensningene som kan gjøre seg gjeldende ved bruk av visse fjernkommunikasjonsmidler.

Bestemmelsen anerkjenner at noen digitale plattformer, for eksempel mobiltelefoner med små skjermer eller SMS med begrenset tegnlengde, kan ha begrenset plass eller tid til å vise den omfattende informasjonen som angrerettloven § 8 krever. I slike tilfeller innfører § 15 en todelt løsning: (1) minimumskrav til opplysninger som skal gis før avtaleinngåelse, og (2) henvisning til alternativ informasjonstilgang.

1. Minimumskrav til opplysninger

§ 15 første ledd fastsetter at den næringsdrivende uansett må gi forbrukeren følgende opplysninger før avtalen inngås, selv om kommunikasjonsmiddelet har begrenset plass eller tid:

  • Varens/tjenestens viktigste egenskaper (angrl. § 8 første ledd bokstav a): Dette sikrer at forbrukeren får en grunnleggende forståelse av hva han eller hun kjøper.

  • Næringsdrivendes identitet (angrl. § 8 første ledd bokstav d): Forbrukeren må vite hvem han eller hun inngår avtale med, og hvor eventuelle henvendelser kan rettes.

  • Samlet pris (angrl. § 8 første ledd bokstav e): Forbrukeren skal ha full oversikt over de totale kostnadene knyttet til avtalen, inkludert eventuelle tilleggskostnader.

  • Angrerett (angrl. § 8 første ledd bokstav h første punktum): Forbrukeren må informeres om at angrerett gjelder, for å kunne vurdere kjøpet i lys av denne rettigheten.

  • Avtalens varighet (angrl. § 8 første ledd bokstav n): Forbrukeren skal vite om avtalen er tidsbegrenset, løpende eller har en minimumsbindingstid.

2. Henvisning til alternativ informasjonstilgang

§ 15 annet ledd slår fast at de øvrige opplysningene i angrerettloven § 8 første ledd skal gis på en måte som er tilpasset fjernkommunikasjonsmiddelet, jf. angrerettloven § 14. Dette innebærer at den næringsdrivende for eksempel kan henvise til et nettsted, en gratis telefonlinje eller et dokument som forbrukeren kan laste ned, der den fullstendige informasjonen er tilgjengelig.

Praktiske eksempler

Tenk deg en forbruker som kjøper en ringetone til sin mobiltelefon via en SMS-tjeneste. På grunn av den begrensede plassen i en SMS kan ikke den næringsdrivende gi all informasjon som angrerettloven § 8 krever. I dette tilfellet må den næringsdrivende i SMS-en opplyse om ringetonens egenskaper, sin egen identitet, prisen, at angrerett gjelder, og abonnementets varighet (eventuelt om det er engangskjøp). I tillegg må den næringsdrivende henvise til et nettsted eller en gratis telefonlinje der forbrukeren kan finne den fullstendige informasjonen, for eksempel om vilkårene for å bruke angreretten, returkostnader og klageadgang.

Dersom en forbruker derimot kjøper en flybillett via et flyselskaps app på sin mobiltelefon, vil appen normalt ha tilstrekkelig plass til å vise all nødvendig informasjon, og § 15 kommer ikke til anvendelse.

Rettsvirkninger ved brudd på § 15

Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller minimumskravene til opplysninger i § 15 første ledd, eller ikke gir tilstrekkelig tilgang til den fullstendige informasjonen i henhold til annet ledd, vil forbrukeren ha en rekke rettslige beføyelser. Forbrukeren kan blant annet kreve dekket kostnader som det ikke er gitt informasjon om (angrl. § 9), og angrefristen kan bli forlenget (angrl. § 21 tredje ledd). I tillegg kan den næringsdrivende bli ilagt sanksjoner, for eksempel overtredelsesgebyr (angrl. § 42 femte ledd).

§ 16. Bruk av elektronisk kommunikasjon

§ 16. Bruk av elektronisk kommunikasjon

Når en avtale som skal inngås elektronisk forplikter forbrukeren til å betale, skal den næringsdrivende tydelig og i fremhevet form gjøre forbrukeren oppmerksom på opplysningene fastsatt i § 8 første ledd bokstav a, e, og n umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen.

Den næringsdrivende skal påse at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører en forpliktelse til å betale. Utføres bestillingen ved å aktivere en knapp eller annen funksjon, skal knappen eller funksjonen være merket på en lett leselig måte med «bestilling med forpliktelse til å betale» eller tilsvarende.

Overholder ikke den næringsdrivende bestemmelsen i annet ledd, blir forbrukeren ikke bundet av avtalen eller bestillingen.

Forklaring:

Angrerettloven § 16 adresserer en sentral utfordring i den digitale tidsalder: å sikre at forbrukeren er klar over sine betalingsforpliktelser når avtaler inngås elektronisk. Bestemmelsen stiller strenge krav til den næringsdrivendes informasjonsplikt og utforming av bestillingsprosessen for å forhindre at forbrukeren utilsiktet inngår bindende avtaler.

§ 16 første ledd krever at den næringsdrivende, “tydelig og i fremhevet form” gjør forbrukeren oppmerksom på visse sentrale opplysninger “umiddelbart før forbrukeren foretar bestillingen.” Disse opplysningene, som er spesifisert i angrerettloven § 8 første ledd bokstav a, e, og n, omfatter:

  • Varenes eller tjenestenes viktigste egenskaper: Forbrukeren skal gis en kortfattet beskrivelse av hva han eller hun faktisk kjøper, slik at forbrukeren kan vurdere om varen eller tjenesten samsvarer med forventningene.

  • Den samlede prisen: Forbrukeren skal få klart for seg den totale kostnaden for kjøpet, inkludert alle avgifter og gebyrer.

  • Avtalens varighet, og eventuelle vilkår for å si opp avtalen: Dersom avtalen ikke er tidsbegrenset eller forlenges automatisk, skal forbrukeren opplyses om hvordan avtalen kan sies opp.

Eksempelvis, en nettbutikk som selger mobilabonnement må tydelig opplyse om abonnementets innhold, månedspris, bindingstid og vilkår for oppsigelse rett før forbrukeren klikker på “Bestill”-knappen.

“Tydelig og i fremhevet form” innebærer at informasjonen skal presenteres på en måte som er lett å legge merke til og forstå. Forarbeidene til loven presiserer at det ikke er tilstrekkelig å henvise til generelle vilkår, eller å kreve at forbrukeren “huker av” i en boks som bekreftelse på at informasjonen er lest (Prop. 64 L (2013-2014) s. 44). Informasjonen må derimot gis eksplisitt og på en fremhevet måte, for eksempel ved bruk av fet skrift, større skriftstørrelse eller farger.

Videre slår § 16 annet ledd fast at den næringsdrivende skal “påse at forbrukeren uttrykkelig erkjenner at bestillingen medfører en forpliktelse til å betale.” Dette innebærer at forbrukeren aktivt må bekrefte at han eller hun forstår at bestillingen er bindende og utløser en betalingsforpliktelse.

Bestemmelsen stiller et konkret krav til utforming av bestillingsknappen. Knappen eller funksjonen som brukes for å fullføre bestillingen skal være merket med “bestilling med forpliktelse til å betale” eller tilsvarende formulering. Dette skal tydeliggjøre for forbrukeren at ved å klikke på knappen, inngår han eller hun en bindende avtale.

Eksempelvis, en nettbutikk som selger elektronikk kan ikke bare ha en bestillingsknapp merket “Bestill” eller “Kjøp.” Knappen må i stedet være merket med “Bestill – Betalingsforpliktelse” eller en lignende formulering.

Konsekvenser ved brudd på § 16

§ 16 tredje ledd slår fast en streng rettsvirkning dersom den næringsdrivende ikke overholder kravene i annet ledd: “blir forbrukeren ikke bundet av avtalen eller bestillingen.” Dette innebærer at forbrukeren kan gå fra avtalen uten noen form for konsekvenser, selv om han eller hun har klikket på bestillingsknappen.

Denne bestemmelsen gir forbrukeren et sterkt vern mot utilsiktede betalingsforpliktelser. Den forhindrer at forbrukeren blir bundet av avtaler som er inngått uten at forbrukeren har vært klar over sine forpliktelser.

§ 17. Leveringsbegrensninger og betalingsmidler

§ 17. Leveringsbegrensninger og betalingsmidler

Nettsteder for elektronisk handel skal klart og tydelig og senest på det tidspunktet bestillingsprosessen begynner, opplyse om eventuelle leveringsbegrensninger. Det skal også opplyses om hvilke betalingsmidler som aksepteres.

Forklaring:

Angrerettloven § 17 stiller krav til nettsteder for elektronisk handel om å opplyse forbrukeren om eventuelle leveringsbegrensninger og aksepterte betalingsmidler. Bestemmelsen er et utslag av forbrukerrettighetsdirektivets (2011/83/EU) målsetting om å fremme et velfungerende og transparent digitalt marked, der forbrukeren gis tilstrekkelig informasjon til å foreta informerte kjøpsbeslutninger.

Opplysningspliktens innhold

Bestemmelsen pålegger nettsteder for elektronisk handel en dobbelt opplysningsplikt:

  • Leveringsbegrensninger: Nettstedet skal “klart og tydelig” opplyse om eventuelle begrensninger knyttet til leveringen av varer eller tjenester. Dette kan for eksempel gjelde geografiske begrensninger, begrensninger i antall varer per kunde, eller spesielle krav til leveringsadresse.

  • Betalingsmidler: Nettstedet skal også opplyse om hvilke betalingsmidler som aksepteres. Dette kan for eksempel være Visa, Mastercard, PayPal eller faktura.

Formkrav og tidspunkt

Opplysningene skal gis “klart og tydelig,” og senest “på det tidspunktet bestillingsprosessen begynner.” Dette innebærer at informasjonen skal være lett tilgjengelig og forståelig for forbrukeren før vedkommende starter prosessen med å legge inn en bestilling. Informasjonen bør plasseres på en tydelig og synlig måte på nettstedet, for eksempel på produktsiden eller i en egen seksjon om levering og betaling.

Hensyn bak bestemmelsen

§ 17 er begrunnet i et ønske om å forhindre at forbrukeren starter en bestillingsprosess som ikke kan fullføres på grunn av manglende informasjon om leveringsmuligheter eller aksepterte betalingsmidler. Dersom forbrukeren for eksempel først etter å ha fylt ut bestillingsskjemaet får vite at nettbutikken ikke leverer til forbrukerens bostedsadresse, eller at det ikke er mulig å betale med forbrukerens foretrukne betalingsmiddel, vil dette være frustrerende og tidkrevende for forbrukeren.

Bestemmelsen skal derfor sikre en smidig og brukervennlig kjøpsprosess, der forbrukeren gis tilstrekkelig informasjon på et tidlig stadium til å kunne avgjøre om vedkommende ønsker å fortsette bestillingen.

Praktiske eksempler

En nettbutikk som selger møbler, og som kun leverer innenfor et bestemt geografisk område, må tydelig opplyse om dette på nettstedet før forbrukeren starter bestillingsprosessen. Dette kan for eksempel gjøres ved å angi leveringsområdet på produktsiden, eller ved å ha en egen side med informasjon om levering. Nettbutikken må også opplyse om hvilke betalingsmidler som aksepteres, for eksempel Visa, Mastercard eller faktura.

Dersom en nettbutikk har et begrenset antall av en bestemt vare på lager, for eksempel en populær spillkonsoll, må nettbutikken opplyse om dette på produktsiden. Nettbutikken kan for eksempel angi “kun 2 igjen på lager” eller “begrenset antall tilgjengelig.”

Rettsvirkninger ved brudd på § 17

Bestemmelsen i § 17 er en ordensbestemmelse, og det er ikke knyttet direkte sanksjoner til brudd på bestemmelsen. Imidlertid kan Forbrukerombudet gripe inn mot urimelig handelspraksis etter markedsføringsloven § 6, dersom en nettbutikk systematisk unnlater å opplyse om leveringsbegrensninger eller betalingsmidler. Videre kan forbrukeren ha rett til å heve kjøpet dersom nettbutikkens manglende opplysninger har medført et vesentlig kontraktsbrudd.

§ 18. Bekreftelse på inngått avtale

§ 18. Bekreftelse på inngått avtale

Den næringsdrivende skal innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen, og senest på leveringstidspunktet for varene eller før levering av tjenesten begynner, gi forbrukeren skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et varig medium.

Bekreftelsen skal inneholde opplysninger nevnt i § 8 første ledd, dersom disse ikke tidligere er gitt forbrukeren på et varig medium, og opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke som nevnt i § 22 bokstav n.

Forklaring:

Angrerettloven § 18 innfører en viktig forbrukerbeskyttende mekanisme ved å stille krav til den næringsdrivendes dokumentasjon av fjernsalgsavtaler. Bestemmelsen sikrer at forbrukeren mottar en tydelig og varig bekreftelse på avtalens innhold, og at all essensiell informasjon er lett tilgjengelig for fremtidig referanse.

Krav til bekreftelse og tidsfrist

Første ledd i § 18 pålegger den næringsdrivende å gi forbrukeren en skriftlig bekreftelse på den inngåtte avtalen på et “varig medium”. Kravet om skriftlighet innebærer at bekreftelsen må være i en form som er leselig og varig, for eksempel et dokument på papir, en e-post eller en SMS. Et “varig medium” defineres i lovens § 5 bokstav f) som “enhver innretning som gjør forbrukeren eller den næringsdrivende i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelige i uendret form” (Prop. 64 L (2013-2014) s. 35).

Bekreftelsen skal gis “innen rimelig tid etter avtaleinngåelsen,” og senest på leveringstidspunktet for varene eller før leveringen av tjenesten begynner. Hva som er “rimelig tid” må vurderes konkret, men det er klart at forbrukeren skal motta bekreftelsen i god tid før han eller hun mottar varen eller tjenesten.

Innhold i bekreftelsen

Annet ledd i § 18 spesifiserer innholdet i bekreftelsen. Den skal inneholde alle opplysningene som den næringsdrivende er forpliktet til å gi forbrukeren før avtaleinngåelsen (angrl. § 8 første ledd), med mindre disse opplysningene allerede er gitt forbrukeren på et varig medium. Dette innebærer at bekreftelsen skal inneholde informasjon om blant annet:

  • Varens eller tjenestens viktigste egenskaper (angrl. § 8 første ledd bokstav a))

  • Den næringsdrivendes identitet (angrl. § 8 første ledd bokstav d))

  • Den samlede prisen (angrl. § 8 første ledd bokstav e))

  • Angreretten (angrl. § 8 første ledd bokstav h))

Bekreftelsen skal også inneholde “opplysning om at forbrukeren har gitt slikt samtykke som nevnt i § 22 bokstav n.” Dette gjelder forbrukerens samtykke til å starte nedlastingen av digitalt innhold før angrefristens utløp, og erkjennelsen av at angreretten dermed går tapt.

Formål og praktisk betydning

Bestemmelsen i § 18 har to hovedformål:

  1. Sikre forbrukerinformasjon: Bestemmelsen sikrer at forbrukeren får all nødvendig informasjon om avtalen på en tydelig og varig måte, slik at forbrukeren kan sette seg inn i avtalevilkårene og eventuelt benytte angreretten.

  2. Bevissikring: Bekreftelsen på varig medium fungerer som et bevis for avtalens innhold, og forhindrer at avtalen ensidig endres av den næringsdrivende i ettertid.

Eksempelvis, dersom en forbruker kjøper en TV på Internett, skal nettbutikken sende forbrukeren en e-post eller et brev med bekreftelse på kjøpet. Bekreftelsen skal inneholde opplysninger om TV-ens egenskaper, nettbutikkens identitet, prisen, angreretten, og eventuelt forbrukerens samtykke til å starte nedlastingen av digitalt innhold.

Dersom forbrukeren derimot har mottatt alle disse opplysningene på et varig medium før avtaleinngåelsen, for eksempel på nettbutikkens hjemmeside, er ikke nettbutikken forpliktet til å gjenta opplysningene i bekreftelsen.

Konsekvenser ved brudd på § 18

Dersom den næringsdrivende ikke gir forbrukeren en skriftlig bekreftelse på avtalen på et varig medium, vil dette kunne få både sivilrettslige og offentligrettslige konsekvenser. Forbrukeren vil kunne hevde at avtalen er ugyldig, eller at den næringsdrivende har misligholdt avtalen. Videre vil Forbrukerombudet kunne gripe inn mot den næringsdrivendes praksis, for eksempel ved å ilegge overtredelsesgebyr (angrl. § 42).

Avsluttende bemerkninger

Angrerettloven § 18 er en viktig bestemmelse som bidrar til å sikre forbrukerens tilgang til informasjon og styrke forbrukervernet i fjernsalgsavtaler. Bestemmelsen understreker betydningen av å dokumentere avtaler på en tydelig og varig måte, og bidrar til å skape et trygt og forutsigbart handelslandskap for forbrukerne.

§ 19. Oppstart av levering før utløpet av angrefristen

§ 19. Oppstart av levering før utløpet av angrefristen

Ønsker forbrukeren at levering av tjenester starter opp før utløpet av angrefristen, jf. § 21, og avtalen innebærer en betalingsforpliktelse for forbrukeren, skal den næringsdrivende kreve at forbrukeren uttrykkelig ber om dette. Den næringsdrivende skal også be forbrukeren om å erkjenne at angreretten vil gå tapt når avtalen er oppfylt fullt ut av den næringsdrivende.

Forklaring:

Angrerettloven § 19 regulerer en spesifikk situasjon som kan oppstå i avtaleforhold mellom forbrukere og næringsdrivende, nemlig når forbrukeren ønsker at levering av tjenester starter før utløpet av angrefristen. Bestemmelsen fastslår at den næringsdrivende i slike tilfeller har en plikt til å innhente forbrukerens “uttrykkelige” anmodning om tidlig oppstart. Videre skal den næringsdrivende informere forbrukeren om at angreretten faller bort når tjenesten er “fullt ut” levert.

Denne bestemmelsen representerer en sentral avveining mellom forbrukerens interesse i å raskt kunne benytte seg av en tjeneste og den næringsdrivendes interesse i å unngå økonomisk tap som følge av forbrukerens senere bruk av angreretten. Tidligere angrerettlov (lov 21. desember 2000 nr. 105) hadde en noe annen regulering, der forbrukerens anmodning om oppstart måtte være “særskilt avtalt” og denne avtalen måtte være skriftlig, jf. §§ 16 annet ledd og 21 tredje ledd. Ny angrerettlov (lov 20. juni 2014 nr. 27) representerer dermed en liberalisering av kravet til forbrukerens anmodning, i tråd med forbrukerrettighetsdirektivet artikkel 8 nr. 8.

Kravet til at forbrukerens anmodning om oppstart skal være “uttrykkelig”, jf. Angrerettloven § 19, innebærer at den næringsdrivende må forsikre seg om at forbrukeren aktivt og bevisst ønsker å motta tjenesten før angrefristens utløp. Det er ikke tilstrekkelig at forbrukeren passivt aksepterer et forhåndsutfylt valg eller stilltiende godtar den næringsdrivendes forslag om tidlig oppstart. For eksempel ved bestilling av en tjeneste på internett, vil det ikke være tilstrekkelig at forbrukeren må “huke av” i en forhåndsutfylt boks for å akseptere tidlig oppstart. I stedet bør den næringsdrivende aktivt be om at forbrukeren bekrefter sitt ønske om tidlig oppstart, for eksempel ved å klikke i en boks med teksten “Jeg ønsker at levering av tjenesten starter før angrefristens utløp, og erkjenner at angreretten da bortfaller.”

Videre er det viktig å merke seg at den næringsdrivendes rett til å kreve betaling for den leverte tjenesten er betinget av at tjenesten er “fullt ut” levert, jf. Angrerettloven § 19. Dersom tjenesten kun er delvis levert og forbrukeren benytter angreretten, vil forbrukeren kun være forpliktet til å betale for den delen av tjenesten som faktisk er levert, jf. Angrerettloven § 26. Bestemmelsen i § 26 gir anvisning på en forholdsmessighetsvurdering, der forbrukeren kun skal betale et beløp som “står i forhold til det som er levert” frem til tidspunktet forbrukeren gir melding om bruk av angrerett.

Avslutningsvis vil departementet bemerke at bestemmelsene i Angrerettloven § 19 og § 26 må sees i sammenheng med den næringsdrivendes generelle opplysningsplikt etter loven § 8. Før avtalen inngås, skal den næringsdrivende blant annet opplyse om at det foreligger angrerett, vilkårene, tidsfristene og fremgangsmåtene for å bruke den, jf. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav h. Videre skal den næringsdrivende opplyse om at forbrukeren som bruker angreretten etter å ha bedt om oppstart av tjenesten, vil ha “ansvar for rimelige kostnader”, jf. Angrerettloven § 8 første ledd bokstav j. Departementet har i forarbeidene til Angrerettloven (Prop. 64 L (2013-2014) punkt 3.7.9) presisert at det vil være praktisk dersom det fremgår av den næringsdrivendes bekreftelse til forbrukeren, at forbrukeren har anmodet om tidlig oppstart av levering.

Som illustrasjon kan man tenke seg en forbruker som bestiller et abonnement på en strømmetjeneste for film og tv-serier. Forbrukeren ønsker å se en bestemt serie som har premiere dagen etter, og ber derfor om at abonnementet aktiveres umiddelbart. Strømmetjenesten må da forsikre seg om at forbrukeren “uttrykkelig” ber om dette, og informerer forbrukeren om at angreretten faller bort når tjenesten er “fullt ut” levert. Dersom forbrukeren etter å ha sett premieredagen likevel angrer seg og benytter angreretten, vil forbrukeren kun være forpliktet til å betale for det døgnet abonnementet har vært aktivt.

 

Kapittel 6. Angrerett

§ 20. Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

§ 20. Rett til å gå fra avtalen (angrerett)

Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved å gi melding til den næringsdrivende før utløpet av angrefristen, jf. § 21. Angrefristen anses overholdt dersom melding er sendt før utløpet av fristen.

Meldingen kan fremsettes ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring.

Dersom den næringsdrivende gir forbrukeren adgang til å gi melding etter annet ledd elektronisk, skal den næringsdrivende umiddelbart bekrefte på et varig medium at meldingen er mottatt.

Bevisbyrden for at melding er gitt, påhviler forbrukeren.

Forklaring:

Angrerettloven § 20 gir forbrukeren en generell rett til å gå fra avtaler inngått ved fjernsalg eller utenfor fast forretningssted, populært kalt angrerett. Bestemmelsen fastslår fire sentrale elementer: (1) forbrukerens rett til å gå fra avtalen, (2) frist for å benytte angreretten, (3) formkrav til melding om bruk av angrerett, og (4) bevisbyrden for at melding er gitt.

(1) Forbrukerens rett til å gå fra avtalen er et grunnleggende prinsipp i angrerettloven. Den skal gi forbrukeren en mulighet til å omgjøre et kjøp, uten å måtte begrunne dette, i løpet av en gitt frist. Dette verner forbrukeren mot impulskjøp og gir tid til ettertanke. Retten er i tråd med direktiv 2011/83/EU artikkel 9 nr. 1, som også fastslår 14 dagers angrefrist.

(2) Forbrukeren må benytte angreretten innen angrefristen utløper, jf. henvisningen i § 20 første punktum til angrefristens utstrekning og beregning i § 21. Fristen er 14 dager fra avtalen inngås, eller fra forbrukeren får varen i fysisk besittelse, avhengig av avtalens karakter. Angrefristen anses overholdt dersom meldingen er sendt før fristen utløper, i samsvar med direktiv 2011/83/EU artikkel 11 nr. 2. Dette innebærer at forbrukeren ikke bærer risikoen for forsinkelse i postgangen eller lignende.

(3) Angrerettloven stiller ingen strenge formkrav til meldingen om bruk av angrerett. Den kan gis “ved bruk av utfylt angreskjema eller ved fremsettelse av annen utvetydig erklæring”. Forbrukeren kan dermed velge å gi melding skriftlig eller muntlig. Det sentrale er at det fremgår klart og tydelig av meldingen at forbrukeren ønsker å gå fra avtalen. Et eksempel på en utvetydig erklæring kan være en e-post med teksten “Jeg ønsker herved å benytte meg av angreretten for kjøp av [varens navn], bestilt [dato]”. Bestemmelsen er i samsvar med direktiv 2011/83/EU artikkel 11 nr. 1.

Dersom den næringsdrivende har lagt til rette for elektronisk melding om bruk av angrerett, skal den næringsdrivende “umiddelbart bekrefte på et varig medium at meldingen er mottatt”. Dette sikrer bevis for at meldingen er kommet frem. “Varig medium” er definert i angrerettloven § 5 bokstav f) og omfatter blant annet papir, e-post og SMS. Bestemmelsen er en gjennomføring av direktiv 2011/83/EU artikkel 11 nr. 3.

(4) Angrerettloven § 20 fjerde punktum fastslår at forbrukeren har bevisbyrden for at melding om angrerett er gitt innen fristen. Dette innebærer at forbrukeren må kunne sannsynliggjøre at melding er sendt, og at dette er gjort innen fristen. Av den grunn er det i forbrukerens interesse å sende meldingen på en måte som sikrer dokumentasjon, for eksempel per e-post eller rekommandert brev. Bestemmelsen er i samsvar med direktiv 2011/83/EU artikkel 11 nr. 4.

Avslutningsvis er det verdt å merke seg at § 20 kun gir forbrukeren rett til å gå fra avtalen. Bestemmelsen sier ingenting om det etterfølgende oppgjøret mellom partene, som reguleres i lovens §§ 24-26.

§ 21. Angrefristen

§ 21. Angrefristen

Angrefristen utløper 14 dager fra den dag avtalen om tjeneste ble inngått, eller den dag forbrukeren får varen i fysisk besittelse. Dette er:

a. ved varer bestilt samlet og levert ved flere forsendelser, den dag forbrukeren får den siste varen i fysisk besittelse,
b. ved varer som består av flere partier eller deler, den dag forbrukeren får det siste partiet eller den siste delen i fysisk besittelse,
c. ved avtaler om regelmessig levering av varer, den dag forbrukeren får den første av varene i fysisk besittelse.

Likt med forbrukeren regnes annen tredjeperson enn fraktføreren, som forbrukeren har utpekt i sitt sted.

Gir ikke den næringsdrivende forbrukeren opplysninger om angreretten i henhold til § 8 første ledd bokstav h, utløper angrefristen 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen, jf. første ledd.

Dersom den næringsdrivende gir forbrukeren opplysninger om angreretten etter § 8 første ledd bokstav h innen 12 måneder fra dagen omhandlet i første ledd, utløper angrefristen 14 dager etter den dagen forbrukeren mottok opplysningene.

Forklaring:

Angrerettloven § 21 regulerer angrefristens lengde og utgangspunkt for avtaler inngått ved fjernsalg eller utenfor fast forretningslokale. Bestemmelsen gir forbrukeren 14 dager til å gå fra avtalen, uten å måtte oppgi noen grunn, jf. angrl. § 20.

§ 21 sondrer mellom tjenester og varer. For tjenester løper fristen fra dagen etter avtalen ble inngått, jf. angrl. § 6. For varer starter angrefristen når forbrukeren, eller en representant forbrukeren har utpekt, får varen i sin fysiske besittelse. Dette innebærer at for eksempel mottak av hentelapp fra posten ikke er tilstrekkelig, jf. Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.9.1.

Bestemmelsen gir deretter særlige regler for beregning av angrefristen for varer i ulike tilfeller:

a) Varer bestilt samlet og levert i flere forsendelser: Her løper fristen fra mottak av den siste varen. Dersom en forbruker bestiller klær fra en nettbutikk, og klærne leveres i separate pakker over flere dager, starter altså angrefristen først når den siste pakken er mottatt.

b) Varer som består av flere partier eller deler: Dette gjelder typisk ved kjøp av møbler eller elektronikk som leveres i deler. Angrefristen løper fra forbrukeren får det siste partiet eller den siste delen i sin besittelse.

c) Regelmessig levering av varer: I abonnementsordninger, for eksempel for matkasser eller magasiner, starter angrefristen fra mottak av den første varen. Det er verdt å merke seg at forbrukeren i tillegg til angrerett for den enkelte vareleveranse, også har angrerett for selve abonnementsavtalen, som da regnes fra avtaleinngåelsen, jf. Prop. 64 L (2013–2014) punkt 3.9.6.

Konsekvenser av manglende opplysninger om angrerett:

Dersom den næringsdrivende ikke oppfyller sin opplysningsplikt om angrerett, jf. angrl. § 8 første ledd bokstav h, forlenges angrefristen til 12 måneder etter utløpet av den opprinnelige angrefristen. Maksimal angrefrist kan da bli 12 måneder og 14 dager. Dersom den næringsdrivende gir den manglende informasjonen innen 12 måneder, løper en ny 14-dagers angrefrist fra forbrukeren mottar denne informasjonen.

Bevisbyrde:

Det er den næringsdrivende som har bevisbyrden for at opplysningsplikten er oppfylt, jf. angrl. § 7. Forbrukeren har imidlertid bevisbyrden for at melding om bruk av angrerett er sendt innen fristen, jf. angrl. § 20.

§ 22. Unntak fra angreretten

§ 22. Unntak fra angreretten

Angreretten gjelder ikke avtaler om:

a. levering av varer som på grunn av sin art blandes med andre varer etter levering på en slik måte at de ikke kan skilles fra hverandre,
b. levering av varer som forringes eller raskt går ut på dato,
c. tjeneste som er levert fullt ut, dersom avtalen forplikter forbrukeren til å betale, levering har begynt med forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten vil gå tapt etter at den næringsdrivende har oppfylt alle sine forpliktelser etter avtalen,
d. levering av varer eller tjenester der prisen er avhengig av svingninger i finansmarkedet som kan skje innen utløpet av angrefristen og som ikke kan kontrolleres av den næringsdrivende,
e. levering av varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, eller som har fått et tydelig personlig preg,
f. levering av legemidler, jf. legemiddelloven § 2, og medisinsk utstyr, jf. lov om medisinsk utstyr § 3,
g. levering av forseglede varer som av hensyn til helsevern eller hygiene ikke er egnet for retur, og der forseglingen er blitt brutt etter levering,
h. levering av alkoholholdige drikker til en pris som ble avtalt på avtaletidspunktet, og levering først kan skje etter 30 dager, og der den faktiske verdien avhenger av svingninger i markedet som ikke kontrolleres av den næringsdrivende,
i. reparasjoner eller tjenester som det haster å få utført der forbrukeren uttrykkelig ber den næringsdrivende om å besøke forbrukeren. Tilleggstjenester eller tilleggsvarer som ytes samtidig, og som ikke dekkes av første punktum, omfattes ikke av unntaket fra angreretten,
j. levering av forseglede lyd- eller bildeopptak eller forseglet programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på,
k. levering av en avis, et tidsskrift eller et magasin, med unntak av abonnementsavtaler for levering av slike publikasjoner,
l. varer eller tjenester som er inngått ved offentlig auksjon,
m. levering av innkvarteringstjenester for andre formål enn boligformål, transport av varer, bilutleietjenester, catering og tjenester knyttet til fritidsaktiviteter når det i avtalen er fastsatt en bestemt dato eller et bestemt tidsrom for utførelsen av slike tjenester,
n. levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, dersom leveringen er begynt og følgende vilkår er oppfylt:
1. avtalen forplikter forbrukeren til å betale
2. forbrukeren har uttrykkelig forhåndssamtykket til at levering begynner før angrefristen utløper
3. forbrukeren har erkjent at angreretten dermed går tapt, og
4. den næringsdrivende har gitt bekreftelse etter angrerettloven § 11 eller § 18.

Unntakene fra angreretten i første ledd bokstavene c og e gjelder ikke ved uanmodet dørsalg.

Forklaring:

Angrerettloven § 22 oppstiller en rekke unntak fra forbrukerens rett til å gå fra en avtale uten å oppgi noen grunn (angrerett). Unntakene er begrunnet i ulike hensyn, typisk knyttet til varens eller tjenestens art, eller til urimelighet for den næringsdrivende.

Varer som ikke kan returneres

Unntakene i § 22 bokstav a, b, f og g gjelder varer som av ulike grunner ikke kan returneres til selger i tilnærmet samme stand og mengde.

Bokstav a omfatter varer som “på grunn av sin art blandes med andre varer etter levering på en slik måte at de ikke kan skilles fra hverandre”. Et praktisk eksempel er levering av flytende brensel, som nevnt i forarbeidene til bestemmelsen (Prop. 64 L (2013-2014) punkt 3.11.7). Har forbrukeren fått levert fyringsolje påfyllt sin oljetank, kan ikke oljen returneres.

Bokstav b gjelder varer “som forringes eller raskt går ut på dato”. Dette omfatter typisk ferske matvarer, som frukt og grønnsaker, samt aviser, jf. Prop 64 L (2013-2014) punkt 3.11.5.

Bokstav f unntar “levering av legemidler, jf. legemiddelloven § 2, og medisinsk utstyr, jf. lov om medisinsk utstyr § 3”. Helsehensyn begrunner unntaket, ettersom apoteket ikke kan garantere for legemidlers kvalitet og holdbarhet når de har vært ute av apotekets kontroll, jf. Prop. 64 L (2013-2014) punkt 3.11.6.

Bokstav g omhandler “levering av forseglede varer som av hensyn til helsevern eller hygiene ikke er egnet for retur, og der forseglingen er blitt brutt etter levering”. Eksempler er undertøy, badetøy og kosmetikk. At forseglingen er “brutt” forutsetter en “særlig emballasje som beskytter varen” , jf. Prop. 64 L (2013-2014) punkt 3.11.6.

Tjenester som ikke kan “returneres”

Unntakene i § 22 bokstav c, i og m gjelder tjenester som på ulike måter ikke kan tilbakeføres til selger i opprinnelig stand.

Bokstav c gjelder tjenester som er “levert fullt ut”, dersom det er avtalt betaling, leveringen er startet med forbrukerens samtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten da tapes. For eksempel mister forbrukeren angrerett på en klippet frisyre.

Bokstav i unntar “reparasjoner eller tjenester som det haster å få utført der forbrukeren uttrykkelig ber den næringsdrivende om å besøke forbrukeren” . For eksempel vil forbrukeren miste angrerett på reparasjon av en vaskemaskin, dersom reparatøren tilkalles for å utføre en hastereparasjon.

Bokstav m omfatter tidsbestemte tjenester, som “levering av innkvarteringstjenester for andre formål enn boligformål, transport av varer, bilutleietjenester, catering og tjenester knyttet til fritidsaktiviteter”. Typisk vil hotellrom og konsertbilletter miste sin verdi dersom de ikke benyttes på avtalt tidspunkt.

Særlige unntak

Unntakene i § 22 bokstav d, e, h, j, k, l og n gjelder varer og tjenester som ikke passer inn under de ovennevnte kategoriene.

Bokstav d gjelder varer og tjenester “der prisen er avhengig av svingninger i finansmarkedet”. Unntaket er begrunnet i urimelighet for den næringsdrivende, som ikke kan kontrollere prisen på slike varer og tjenester. Eksempler er gull og olje.

Bokstav e omfatter “varer som er fremstilt etter forbrukerens spesifikasjoner, eller som har fått et tydelig personlig preg”. Et typisk eksempel er skreddersydde klær, som vil være vanskelig å selge til andre, jf. Prop 64 L (2013-2014) punkt 3.11.4.

Bokstav h gjelder “levering av alkoholholdige drikker til en pris som ble avtalt på avtaletidspunktet, og levering først kan skje etter 30 dager, og der den faktiske verdien avhenger av svingninger i markedet”. Typisk vil dette gjelde vin som forhåndsbestilles, såkalt “vin en primeur”.

Bokstav j unntar “levering av forseglede lyd- eller bildeopptak eller forseglet programvare som forbrukeren har brutt forseglingen på”. Unntaket er begrunnet i kopibeskyttelse, og skal forhindre ulovlig kopiering.

Bokstav k gjelder “levering av en avis, et tidsskrift eller et magasin, med unntak av abonnementsavtaler for levering av slike publikasjoner”. Unntaket er begrunnet i at slike varer typisk har lav verdi, og at angrerett vil være upraktisk.

Bokstav l unntar “varer eller tjenester som er inngått ved offentlig auksjon”. Unntaket er begrunnet i auksjonens spesielle karakter, der kjøper og selger møtes ansikt til ansikt, og prisen fastsettes ved budgivning.

Bokstav n gjelder “levering av digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium”, dersom leveringen har startet med forbrukerens samtykke, og forbrukeren har erkjent at angreretten da tapes. For eksempel mister forbrukeren angrerett på en nedlastet film, dersom nedlastingen har startet.

Uanmodet dørsalg

Unntakene fra angreretten i § 22 bokstav c og e gjelder ikke ved uanmodet dørsalg. Dette skyldes at forbrukeren i slike tilfeller har et særlig behov for beskyttelse, ettersom han eller hun ikke har bedt om å bli kontaktet av selgeren, jf. Prop 64 L (2013-2014) punkt 3.11.2.

§ 23.Virkningene av at angreretten brukes

§ 23. Virkningene av at angreretten brukes

Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen. I tilfeller der forbrukeren har gitt et tilbud, bortfaller tilbudet.

Forklaring:

Angrerettloven § 23 fastslår kortfattet, men tydelig, hovedvirkningen av at forbrukeren benytter seg av angreretten: “Ved bruk av angreretten bortfaller partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen. I tilfeller der forbrukeren har gitt et tilbud, bortfaller tilbudet.”

Denne bestemmelsen markerer et fundamentalt skille fra alminnelig kontraktsrett, hvor en avtale som hovedregel er bindende for begge parter. Angrerettloven gir forbrukeren en ensidig rett til å tre ut av avtalen, uten å måtte begrunne sin beslutning eller påberope seg noen form for mislighold fra den næringsdrivendes side.

Bestemmelsen presiserer at virkningen av å bruke angreretten er at “partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen bortfaller”. Dette innebærer at både forbrukeren og den næringsdrivende fritas fra sine forpliktelser. Forbrukeren er for eksempel ikke lenger forpliktet til å betale for varen eller tjenesten, mens den næringsdrivende ikke lenger er forpliktet til å levere varen eller utføre tjenesten.

Et praktisk eksempel illustrerer dette: Dersom en forbruker kjøper en mobiltelefon på nett og deretter benytter seg av angreretten, er forbrukeren ikke lenger forpliktet til å betale for telefonen, og nettbutikken er ikke lenger forpliktet til å sende telefonen til forbrukeren.

Bestemmelsen skiller mellom tilfeller der det er den næringsdrivende som har avgitt et tilbud, og tilfeller der det er forbrukeren som har avgitt et tilbud. Dersom forbrukeren har avgitt et tilbud, for eksempel ved å bestille en vare i en nettbutikk, bortfaller tilbudet ved bruk av angreretten. Dette innebærer at den næringsdrivende ikke kan akseptere tilbudet etter at forbrukeren har benyttet seg av angreretten.

Et praktisk eksempel på dette er en forbruker som legger inn en bestilling på en flyreise på et flyselskaps nettside. Bestillingen er i dette tilfellet et tilbud fra forbrukeren. Dersom forbrukeren benytter seg av angreretten før flyselskapet har akseptert tilbudet, bortfaller tilbudet, og flyselskapet kan ikke lenger akseptere det.

Det er verdt å merke seg at § 23 kun regulerer hovedvirkningen av å bruke angreretten, nemlig bortfallet av partenes forpliktelser til å oppfylle avtalen. Bestemmelsen regulerer ikke den praktiske gjennomføringen av angreretten, som for eksempel tilbakebetaling av kjøpesummen eller retur av varen. Disse spørsmålene reguleres av andre bestemmelser i angrerettloven, se for eksempel §§ 24 og 25.

§ 24. Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

§ 24. Den næringsdrivendes forpliktelser når angreretten brukes

Den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger som er mottatt fra forbrukeren. Dersom forbrukeren uttrykkelig har valgt en annen type levering enn standardleveringen som den næringsdrivende tilbød, skal den næringsdrivende likevel ikke betale tilleggskostnadene dette medførte.

Tilbakebetaling skal skje uten unødig opphold, og senest 14 dager fra da den næringsdrivende fikk melding om forbrukerens beslutning om å benytte angreretten etter § 20. Med mindre noe annet uttrykkelig er avtalt med forbrukeren, skal tilbakebetalingen skje ved bruk av samme betalingsmiddel som forbrukeren benyttet. Forbrukeren skal ikke betale noen form for gebyr som følge av tilbakebetalingen.

Den næringsdrivende kan holde tilbakebetalingen tilbake til varene er mottatt, eller til forbrukeren har lagt frem dokumentasjon på at varene er sendt tilbake. Dette gjelder ikke når den næringsdrivende har tilbudt seg å hente varene.

Ved avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, og der varene er levert til forbrukerens hjem på avtaletidspunktet, skal den næringsdrivende for egen regning hente varene, om disse etter sin art normalt ikke kan returneres med alminnelig postgang.

Er det avtalt at varene skal hentes hos forbrukeren, og dette ikke skjer innen tre måneder fra den dagen da den næringsdrivende fikk melding etter § 20, tilfaller varen forbrukeren vederlagsfritt.

Forklaring:

Angrerettloven § 24 regulerer den næringsdrivendes forpliktelser når en forbruker benytter sin lovbestemte angrerett. Bestemmelsen omfatter både tilbakebetaling av mottatt vederlag og retur av varer. Denne artikkelen vil analysere de ulike leddene i § 24, illustrert med praktiske eksempler, og belyse sentrale rettslige problemstillinger.

Tilbakebetaling av mottatte ytelser:

§ 24 første ledd slår fast at den næringsdrivende skal tilbakeføre alle betalinger mottatt fra forbrukeren. Dette inkluderer ikke bare kjøpesummen, men også leveringskostnader og eventuelle gebyrer forbundet med den opprinnelige transaksjonen, jf. Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) punkt 3.16.6.7. Et praktisk eksempel er kjøp av en TV på nett. Dersom forbrukeren angrer, må nettbutikken tilbakebetale både prisen for TV-en, fraktkostnader og eventuelle gebyrer for kortbetaling.

En viktig modifikasjon til hovedregelen er at den næringsdrivende ikke plikter å dekke forbrukerens ekstrakostnader forbundet med en dyrere leveringsmetode enn standardleveringen. Har forbrukeren for eksempel valgt ekspresslevering mot et pristillegg, må forbrukeren selv dekke differansen mellom ekspresslevering og standardlevering.

Frist og metode for tilbakebetaling:

Annet ledd i § 24 fastsetter en frist på 14 dager for tilbakebetaling, regnet fra den dagen den næringsdrivende mottok melding om bruk av angreretten i henhold til Angrerettloven § 20. Det er viktig å merke seg at denne fristen løper uavhengig av om varen er returnert. Loven krever videre at tilbakebetaling skal skje med samme betalingsmiddel som forbrukeren benyttet, med mindre noe annet er uttrykkelig avtalt. Dette forhindrer den næringsdrivende fra å diktere tilbakebetalingsmetoden, for eksempel ved å utstede tilgodelapper. Forbrukeren er beskyttet mot å måtte betale gebyrer i forbindelse med tilbakebetalingen.

Tilbakeholdsrett og plikt til å hente varer:

Tredje ledd i § 24 gir den næringsdrivende rett til å holde tilbake returoppgjøret inntil varene er mottatt eller forbrukeren har dokumentert at varene er sendt tilbake. Dette balanserer partenes interesser ved å gi den næringsdrivende en viss sikkerhet for at varen faktisk blir returnert. Et unntak fra tilbakeholdsretten gjelder der den næringsdrivende har tilbudt seg å hente varene.

Fjerde og femte ledd i § 24 regulerer den næringsdrivendes plikt til å hente varer hos forbrukeren. Dette gjelder i to tilfeller: For det første ved avtaler inngått utenom faste forretningslokaler, der varen er levert til forbrukerens hjem på avtaletidspunktet og ikke kan returneres med post. Et eksempel er kjøp av et stort møbel på en messe. For det andre gjelder plikten dersom det er avtalt at den næringsdrivende skal hente varen. Dersom den næringsdrivende ikke henter varen innen tre måneder, tilfaller varen forbrukeren vederlagsfritt. Dette gir forbrukeren en sikkerhet for at den næringsdrivende ikke kan unnlate å hente varen og samtidig beholde både varen og kjøpesummen.

§ 24 a. Den næringsdrivendes særskilte forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester

§ 24 a. Den næringsdrivendes særskilte forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester

Ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester skal den næringsdrivende avstå fra å bruke noen form for innhold, med unntak av personopplysninger, som forbrukeren har oppgitt eller laget ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten som er levert av den næringsdrivende. Dette gjelder likevel ikke hvis innholdet

a. ikke har noen nytteverdi utenfor rammene for det digitale innholdet eller den digitale tjenesten
b. bare gjelder forbrukerens aktivitet ved bruk av det digitale innholdet eller den digitale tjenesten
c. er slått sammen med andre data av den næringsdrivende og ikke kan deles opp, eller bare kan deles opp med en uforholdsmessig stor innsats, eller
d. er generert i fellesskap av forbrukeren og andre, og andre forbrukere fortsatt kan benytte innholdet.

Hvis forbrukeren ber om det, skal den næringsdrivende gjøre tilgjengelig for forbrukeren enhver form for innhold etter første ledd, bortsett fra i tilfeller som nevnt i første ledd bokstav a, b og c.

Forbrukeren har rett til å hente ut dette digitale innholdet gratis, uten hindring fra den næringsdrivende, innen en rimelig frist og i et vanlig brukt og maskinlesbart format.

Forklaring:

Angrerettloven § 24 a introduserer et nytt lag av forbrukervern knyttet til digitalt innhold og digitale tjenester, med særlig fokus på innhold generert av forbrukeren. Bestemmelsen, tilføyd ved lov 16. juni 2023 nr. 38 (i kraft 1. oktober 2023)1, forplikter den næringsdrivende til å avstå fra å bruke innhold skapt av forbrukeren når angreretten benyttes, med mindre visse unntak foreligger.

Hovedregelen er klar: Den næringsdrivende kan ikke bruke innhold forbrukeren har oppgitt eller laget ved bruk av den digitale tjenesten, med unntak av personopplysninger. Tenk deg en tjeneste der forbrukeren laster opp bilder eller skriver tekst, som en del av en bildelagringstjeneste eller et kreativt skriveprogram. Ved bruk av angrerett, må den næringsdrivende slette dette innholdet og avstå fra videre bruk.

Loven oppstiller imidlertid fire unntak fra denne hovedregelen:

a) Innhold uten nytteverdi utenfor tjenesten: Dersom innholdet kun har relevans innenfor rammene av den spesifikke digitale tjenesten, er den næringsdrivende ikke forpliktet til å slette det. For eksempel vil data som registrerer brukerens navigasjon i en applikasjon falle inn under dette unntaket.

b) Innhold som kun gjelder brukeraktivitet: Data som utelukkende reflekterer forbrukerens aktivitet i tjenesten, uten å ha selvstendig innhold, faller også utenfor. For eksempel vil data som viser hvor lenge forbrukeren har vært logget inn i tjenesten, falle inn under dette unntaket.

c) Sammensmeltet innhold: Dersom den næringsdrivende har integrert forbrukerens innhold med andre data på en måte som gjør det umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å skille dem, er det unntak fra slettingsplikten. Et tenkt eksempel kan være en musikktjeneste som integrerer brukerens spillelister med andre brukeres data for å generere anbefalinger.

d) Fellesskapt innhold: Dersom innholdet er skapt i fellesskap av forbrukeren og andre, og kan fortsatt benyttes av de øvrige, er den næringsdrivende ikke forpliktet til å slette forbrukerens bidrag. Et eksempel kan være et online forum der forbrukeren har bidratt med innlegg.

Loven balanserer den næringsdrivendes interesser med forbrukervernet. Forbrukeren kan be om tilgang til alt innhold, med unntak av de tre første unntakskategoriene. Den næringsdrivende må da gjøre innholdet tilgjengelig innen rimelig tid, gratis og i et vanlig brukt, maskinlesbart format.

§ 25. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved avtale om levering av varer

§ 25. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved avtale om levering av varer

Forbrukeren skal uten unødig opphold, og senest 14 dager fra melding etter § 20 ble gitt, sende varene tilbake, eller overlevere dem til den næringsdrivende dersom den næringsdrivende ikke har tilbudt seg å hente varene.

Forbrukeren skal bare betale de direkte kostnadene ved å returnere varene. Den næringsdrivende skal likevel dekke disse kostnadene hvis denne har påtatt seg å betale disse eller ikke har opplyst forbrukeren om at forbrukeren skal betale returkostnadene.

Den næringsdrivende kan kreve at forbrukeren erstatter verdireduksjon som følge av forbrukerens håndtering av varene som ikke har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon. Dette gjelder bare dersom forbrukeren har mottatt opplysninger om angrerett, jf. § 8 første ledd bokstav h.

Forklaring:

Angrerettloven § 25 regulerer forbrukerens plikter når angreretten benyttes ved kjøp av varer. Bestemmelsen balanserer forbrukerens rett til å angre kjøpet mot selgers berettigede interesser ved å fastsette klare tidsfrister, fordele kostnader og regulere erstatningsansvar for verdireduksjon.

Fristen for retur:

Forbrukeren plikter å returnere varen “uten unødig opphold, og senest 14 dager fra melding etter § 20 ble gitt” [Angrerettloven § 25 (1)]. Dette innebærer en aktivitetsplikt for forbrukeren. Passivitet, som å ikke hente varen på posten, er ikke tilstrekkelig for å utøve angreretten. Melding etter § 20 kan gis ved utfylt angreskjema eller annen utvetydig erklæring [Angrerettloven § 20 (2)].

Fristen på 14 dager samsvarer med angrefristens lengde og skal sikre en effektiv avvikling av angreretten. Unntaket for selgers tilbud om å hente varen understreker at det er forbrukeren som i utgangspunktet bærer risikoen for retur.

Fordeling av kostnader:

Forbrukeren skal kun dekke “de direkte kostnadene ved å returnere varene” [Angrerettloven § 25 (2)]. Dette omfatter typisk porto, frakt og emballasje dersom originalemballasjen ikke kan gjenbrukes. Selgeren kan ikke kreve dekket administrasjonskostnader eller lignende [Ot.prp. nr. 36 (1999-2000) punkt 3.16.6.7].

Bestemmelsen fraviker tidligere rett hvor selger dekket returkostnader ved telefonsalg og salg utenfor fast utsalgssted [Angrerettloven av 2000 § 14 (1)]. Lovendringen harmoniserer reglene for ulike salgsformer og flytter risikoen for returkostnader til forbrukeren.

To unntak fra forbrukerens plikt til å dekke returkostnader er nedfelt i Angrerettloven § 25 (2): For det første dersom selger har påtatt seg å dekke disse kostnadene. For det andre dersom selger ikke har opplyst forbrukeren om at vedkommende skal dekke returkostnadene [Angrerettloven § 25 (2)]. Sistnevnte unntak må sees i sammenheng med selgers forhåndsopplysningsplikt, jf. Angrerettloven § 8 (1) bokstav i.

Verdireduksjon:

Selger kan kreve erstatning for “verdireduksjon som følge av forbrukerens håndtering av varene som ikke har vært nødvendig for å fastslå varenes art, egenskaper og funksjon” [Angrerettloven § 25 (3)]. Bestemmelsen avviker fra tidligere rett hvor angreretten falt bort dersom varen ikke kunne returneres i tilnærmet samme stand [Angrerettloven av 2000 § 12 (1) bokstav a]. Lovendringen utvider forbrukerens adgang til å angre, men forutsetter at selger gis kompensasjon for tap.

Forbrukeren kan undersøke varen tilsvarende som i en butikk, for eksempel prøve et klesplagg, men ikke bruke det utover dette [Forbruker-rettighetsdirektivets fortale punkt 47].

For å kunne kreve erstatning for verdireduksjon, må selger ha oppfylt sin plikt til å informere om angreretten [Angrerettloven § 25 (3), jf. § 8 (1) bokstav h]. Dette sikrer at forbrukeren er kjent med sin risiko for å bli erstatningsansvarlig.

§ 26. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om levering av tjenester

§ 26. Forbrukerens forpliktelser når angreretten brukes ved avtaler om levering av tjenester

Ved bruk av angreretten ved tjenester som forbrukeren uttrykkelig har bedt den næringsdrivende om å begynne levering av, skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten. Er den samlede prisen urimelig høy, skal det forholdsmessige beløpet beregnes på grunnlag av markedsverdien av det som er levert.

Forbrukerens betalingsplikt faller bort når:

a. den næringsdrivende ikke har gitt opplysninger i samsvar med § 8 første ledd bokstav h og j,
b. forbrukeren ikke uttrykkelig har bedt om at leveringen skal begynne innen utløpet av angrefristen i samsvar med §§ 12 eller 19, eller
c. levering av digitalt innhold som ikke kan leveres på et fysisk medium, er begynt uten forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten dermed går tapt, eller uten at den næringsdrivende har gitt bekreftelse i samsvar med § 11 annet ledd og § 18 annet ledd.

Ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester skal forbrukeren som bruker angreretten, avstå fra å bruke det digitale innholdet eller den digitale tjenesten og fra å gjøre den tilgjengelig for tredjeparter.

Dersom angreretten brukes, kan den næringsdrivende ved avtaler om digitalt innhold eller digitale tjenester hindre forbrukeren fra å fortsette å bruke det digitale innholdet eller den digitale tjenesten så langt dette er forenlig med § 24 a annet ledd.

Forklaring:

Angrerettloven § 26 regulerer forbrukerens forpliktelser ved bruk av angrerett for tjenester som allerede er påbegynt. Bestemmelsen balanserer forbrukerens rett til å angre med næringsdrivendes berettigede krav på kompensasjon for ytelser levert før angreretten ble utøvd.

Hovedregelen i § 26 første ledd fastslår at forbrukeren skal betale et forholdsmessig beløp for den delen av tjenesten som er levert frem til melding om angrerett gis, forutsatt at forbrukeren “uttrykkelig” har bedt om oppstart av leveringen. Dette innebærer et aktivt samtykke fra forbrukerens side, utover en passiv aksept. For eksempel vil det ikke være tilstrekkelig at forbrukeren ikke protesterer når en håndverker starter arbeidet; det må foreligge en klar anmodning om å starte tjenesten før angrefristens utløp (Prop. 64 L (2013-2014) s. 37).

Beregningen av det forholdsmessige beløpet skal som utgangspunkt skje basert på avtalt pris, men dersom denne er “urimelig høy”, skal beløpet fastsettes etter tjenestens markedsverdi på avtaletidspunktet, jf. forarbeidene (Prop. 64 L (2013-2014) s. 72). Dette verner forbrukeren mot urimelig prising fra den næringsdrivendes side, og sikrer en mer objektiv vurdering av tjenestens verdi.

Bestemmelsen oppstiller deretter tre unntak hvor forbrukerens betalingsplikt bortfaller:

a) Manglende oppfyllelse av opplysningsplikten: Dersom den næringsdrivende ikke har gitt forbrukeren de nødvendige opplysninger om angreretten, jf. § 8 første ledd bokstav h, eller om forbrukerens plikt til å betale for påbegynte tjenester, jf. § 8 første ledd bokstav j, faller betalingsplikten bort. Dette motiverer den næringsdrivende til å oppfylle sin omfattende opplysningsplikt, jf. Prop. 64 L (2013-2014) s. 32.

b) Manglende uttrykkelig anmodning om oppstart: Forbrukeren er ikke forpliktet til å betale dersom tjenesteytelsen er startet opp uten at forbrukeren uttrykkelig har bedt om det, jf. § 12 og § 19. Dette verner forbrukeren mot den næringsdrivende som starter opp tjenesten for tidlig i håp om å omgå angreretten.

c) Levering av digitalt innhold: Angreretten for digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, f.eks. en nedlastbar programvare, bortfaller når leveringen er påbegynt, jf. § 22 bokstav n. Forbrukeren er dermed ikke forpliktet til å betale dersom leveringen starter uten at forbrukeren uttrykkelig har samtykket til dette, erkjent at angreretten tapes, eller den næringsdrivende har unnlatt å gi den nødvendige bekreftelsen, jf. § 11 annet ledd og § 18 annet ledd.

§ 26 tredje og fjerde ledd inneholder særregler for digitalt innhold og digitale tjenester. Forbrukeren skal avstå fra videre bruk og distribusjon av slikt innhold ved bruk av angrerett, og den næringsdrivende kan hindre forbrukerens tilgang til innholdet, jf. § 24a annet ledd, som fastsetter unntak fra denne hovedregelen.

Angrerettloven § 26 er en sentral bestemmelse som balanserer ulike hensyn ved bruk av angrerett for påbegynte tjenester. Bestemmelsen synliggjør behovet for klar kommunikasjon mellom partene, og tydeliggjør den næringsdrivendes plikt til å gi korrekt og uttømmende informasjon til forbrukeren.

§ 27. Virkninger for tilknyttede avtaler av at angreretten brukes

§ 27. Virkninger for tilknyttede avtaler av at angreretten brukes

Dersom forbrukeren bruker sin angrerett, faller alle tilknyttede avtaler bort uten kostnad for forbrukeren. §§ 24 til 26 gjelder tilsvarende.

Etter å ha mottatt forbrukerens melding om bruk av angrerett skal den næringsdrivende straks gi beskjed til tredjeperson som har inngått en tilknyttet avtale med forbrukeren.

Forklaring:

Angrerettloven § 27 omhandler virkningene for tilknyttede avtaler når forbrukeren benytter sin angrerett. Bestemmelsen er sentral for å sikre at forbrukeren ikke blir bundet av tilleggsytelser eller -avtaler dersom hovedavtalen bortfaller. I denne artikkelen vil vi analysere bestemmelsen i detalj, belyse dens praktiske implikasjoner og drøfte dens betydning for forbrukervernet.

Første punktum i § 27 slår fast at dersom forbrukeren benytter sin angrerett, faller alle tilknyttede avtaler bort uten kostnad for forbrukeren. Dette innebærer en klar og tydelig regel som skal beskytte forbrukeren mot å bli sittende med uønskede tilleggsavtaler dersom hovedavtalen ikke lenger er aktuell. En tilknyttet avtale defineres i Angrerettloven § 5 bokstav g) som en avtale der forbrukeren mottar varer eller tjenester i forbindelse med en fjernsalgsavtale eller en avtale inngått utenom faste forretningslokaler, og der varene leveres eller tjenestene ytes av den næringsdrivende eller en tredjeperson på grunnlag av en ordning mellom en tredjeperson og den næringsdrivende.

Et praktisk eksempel på en tilknyttet avtale kan være en kredittavtale inngått for å finansiere kjøp av en vare. Dersom forbrukeren angrer på kjøpet av varen (hovedavtalen), vil kredittavtalen (tilknyttet avtale) også bortfalle uten kostnad for forbrukeren. Et annet eksempel kan være en avtale om brukerstøtte eller vedlikehold inngått i forbindelse med kjøp av en PC. Angrer forbrukeren på kjøpet av PC-en, bortfaller også avtalen om brukerstøtte.

Videre presiserer § 27 at bestemmelsene i Angrerettloven §§ 24 til 26 gjelder tilsvarende for tilknyttede avtaler. Disse paragrafene regulerer partenes plikter ved tilbakeføring av ytelser etter at angreretten er benyttet. Dette innebærer at forbrukeren blant annet kan bli forpliktet til å returnere varer mottatt i tilknytning til den bortfalte avtalen og eventuelt betale for en forholdsmessig del av tjenester som er levert før angreretten ble gjort gjeldende.

Til slutt pålegger § 27 den næringsdrivende en plikt til straks å gi beskjed til tredjeperson som har inngått en tilknyttet avtale med forbrukeren, etter å ha mottatt forbrukerens melding om bruk av angreretten. Dette er en ordensbestemmelse som skal sikre at tredjepersonen blir informert om at den tilknyttede avtalen er bortfalt.

Bestemmelsens betydning for forbrukervernet er åpenbar. § 27 forhindrer at forbrukeren blir bundet av uønskede tilleggsavtaler og bidrar til å sikre en ryddig og transparent avvikling av forbrukeravtaler.

Det er viktig å merke seg at § 27 skiller seg fra direktivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/83/EU) på noen punkter. For eksempel stiller ikke direktivet krav om at den næringsdrivende må gi beskjed til tredjepersonen om at den tilknyttede avtalen er bortfalt. Dette illustrerer at norsk rett på noen punkter gir forbrukeren et sterkere vern enn det som følger av direktivet (Prop. 64 L (2013-2014) s. 67).

 

Kapittel 7. Håndheving og sanksjoner

§ 28. Tilsyn og håndheving

§ 28. Tilsyn og håndheving

Forbrukertilsynet og Markedsrådet skal føre kontroll med at bestemmelser i, eller bestemmelser gitt i medhold av denne loven, overholdes. Kontrollen utøves i samsvar med reglene i markedsføringsloven §§ 32 til 41, § 42 første ledd annet punktum og § 43.

Forklaring:

Angrerettloven § 28 fastslår klart og tydelig at ansvaret for å føre kontroll med lovens bestemmelser ligger hos Forbrukertilsynet og Markedsrådet. Paragrafen presiserer videre at denne kontrollen skal utøves “i samsvar med reglene i markedsføringsloven §§ 32 til 41, § 42 første ledd annet punktum og § 43.” Denne henvisningen til markedsføringsloven impliserer at Forbrukertilsynet og Markedsrådet i sin håndheving av angrerettloven benytter samme verktøy og fremgangsmåte som ved tilsyn med markedsføringsloven.

Forbrukertilsynets rolle:

Forbrukertilsynet fører tilsyn med at næringsdrivende overholder angrerettloven, med et særlig fokus på å ivareta de kollektive forbrukerinteressene. Dette innebærer at Forbrukertilsynet ikke primært behandler individuelle klagesaker, men bruker slike saker til å identifisere bransjer og næringsdrivende som utviser systematiske brudd på loven, jf. Prop. 64 L (2013-2014) til § 41.

Markedsrådets rolle:

Markedsrådet fungerer som et domstolslignende forvaltningsorgan og fungerer som Forbrukertilsynets overinstans. Rådet behandler saker som Forbrukertilsynet bringer inn for dem, og kan fatte vedtak om forbud, påbud, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr, jf. Prop. 64 L (2013-2014) til § 42.

Sanksjoner:

Markedsføringsloven gir Forbrukertilsynet og Markedsrådet en rekke verktøy for å reagere på brudd på angrerettloven. Disse verktøyene inkluderer:

  • Forhandlingsmodellen: Forbrukertilsynet skal i utgangspunktet forsøke å oppnå en frivillig ordning med den næringsdrivende for å endre ulovlig praksis, jf. Prop. 64 L (2013-2014) til § 41.

  • Forbud: Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan forby handlinger som strider mot angrerettloven.

  • Påbud: De kan pålegge næringsdrivende å gjøre endringer for å sikre at loven overholdes.

  • Tvangsmulkt: Tvangsmulkt kan ilegges for å hindre fremtidige brudd på loven.

  • Overtredelsesgebyr: Overtredelsesgebyr kan ilegges for forsettlige eller uaktsomme overtredelser av loven, jf. Angrerettloven § 29.

§ 29. Overtredelsesgebyr

§ 29. Overtredelsesgebyr

Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av §§ 8 til 24 a, § 25 annet ledd annet punktum og § 27 eller av forskrift gitt i medhold av § 8, som anses som vesentlig eller har skjedd gjentatte ganger, kan den ansvarlige ilegges et overtredelsesgebyr.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr.

Forklaring:

Angrerettloven § 29 hjemler ileggelse av overtredelsesgebyr ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av sentrale bestemmelser i loven. Paragrafen skal sikre etterlevelse av forbrukervernet ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler ved å sanksjonere vesentlige eller gjentatte brudd på lovens informasjons- og gjennomføringsplikter.

Vilkår for ileggelse:

For at overtredelsesgebyr skal ilegges, må tre kumulative vilkår være oppfylt:

  1. Overtredelse av bestemte paragrafer: Paragrafen lister opp spesifikke bestemmelser som utløser gebyr. Dette inkluderer §§ 8-24 a, § 25 annet ledd annet punktum, § 27, samt forskrifter gitt i medhold av § 8. Disse bestemmelsene regulerer den næringsdrivendes sentrale forpliktelser knyttet til opplysningsplikt, avtalens form, angrerett og oppgjør.

    • Praktisk eksempel: En nettbutikk som systematisk unnlater å opplyse om angrerett i samsvar med § 8 første ledd bokstav h, kan ilegges overtredelsesgebyr.

  2. Forsett eller uaktsomhet: Gebyret forutsetter skyld hos den næringsdrivende, enten i form av forsett eller uaktsomhet. Forsettlig brudd innebærer en bevisst handling, mens uaktsomt brudd kan skyldes manglende aktsomhet eller forsømmelse.

    • Praktisk eksempel: En selger som bevisst gir feilaktig informasjon om angrefristen for å forhindre retur av varer, handler forsettlig. En selger som glemmer å vedlegge angreskjema, kan ha handlet uaktsomt.

  3. Vesentlig overtredelse eller gjentatte overtredelser: For at overtredelsesgebyr skal ilegges, må bruddet anses som “vesentlig” eller ha “skjedd gjentatte ganger.” Hva som utgjør en “vesentlig” overtredelse må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

    • Praktisk eksempel: Et enkelt tilfelle av manglende opplysning om returkostnader, kan være mindre vesentlig. Systematisk unnlatelse av å opplyse om angrerett, vil derimot kunne være vesentlig. Flere mindre brudd på samme bestemmelse, kan også anses som “gjentatte overtredelser.”

Utmåling:

Angrerettloven § 29 annet ledd gir departementet hjemmel til å utmåle overtredelsesgebyr. Dette gjøres ved forskrift, som vil gi nærmere retningslinjer for utmåling basert på overtredelsens grovhet, utvist skyld, omfang og virkning for forbrukerne.

Formål og begrunnelse:

Overtredelsesgebyr har som formål å sanksjonere og avskrekke fremtidige lovbrudd. Ved å ilegge gebyr for vesentlige eller gjentatte overtredelser, sikrer loven at det ikke er økonomisk lønnsomt for næringsdrivende å ignorere sine forpliktelser etter Angrerettloven. Bestemmelsen synliggjør alvorlighetsgraden av brudd på forbrukervernet og bidrar til å styrke forbrukernes tillit til fjernhandel.

Kapittel 8. Sluttbestemmelser

§ 30. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

§ 30. Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Loven får bare virkning for markedsføringstiltak og betalinger foretatt etter lovens ikrafttredelse, samt avtaler som inngås etter at loven trer i kraft.

Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted og forskrifter fastsatt i medhold av den, gjelder for avtaler som er inngått før oppheving av loven.

Forklaring:

Lovens bestemmelser om opplysningsplikt og angrerett gjelder kun for avtaler inngått etter ikrafttredelsen. Dette innebærer at markedsføringstiltak og betalinger må være foretatt etter lovens ikrafttredelse for at loven skal komme til anvendelse.

For avtaler inngått før ikrafttredelsen av Angrerettloven av 2014, gjelder fortsatt den tidligere Angrerettloven av 2000 [LOV-2000-12-21-105] og tilhørende forskrifter. Dette er uttrykkelig fastslått i lovens § 30 tredje ledd.

Praktisk eksempel: En forbruker kjøpte en vare på nett 19. juni 2014. Angrerettloven av 2014 trådte i kraft 20. juni 2014. Forbrukeren vil i dette tilfellet ha rettigheter etter Angrerettloven av 2000, ettersom avtalen ble inngått før ikrafttredelsen av den nye loven.

§ 31. Endringer i andre lover

§ 31. Endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft gjøres følgende endringer i andre lover:

1) Lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted oppheves.

Vi kan hjelpe deg, og sørge for at du får hjelp fra en dyktig advokat dersom saken din egner seg til det. Tilbudet er helt gratis og uforpliktende.

Innholdsfortegnelse

Vi kan hjelpe deg, og sørge for at du får hjelp fra en dyktig advokat dersom saken din egner seg til det. Tilbudet er helt gratis og uforpliktende.