Arveloven § 6: Når arver besteforeldre [tredje arvegangsklasse]

Arverett i tredje arvegangsklasse: En analyse av arveloven § 6

 

§ 6. Tredje arvegangsklasse

Hvis arvelateren ikke har slektsarvinger som nevnt i §§ 4 og 5, går arven til besteforeldrene eller til livsarvinger etter dem, slik at reglene i § 5 annet ledd gjelder tilsvarende. Fjernere livsarvinger etter besteforeldrene enn deres barnebarn har likevel ikke arverett etter loven.

Hvis en av besteforeldrene er død, og ingen barn eller barnebarn er i live, går arven som ellers ville ha tilkommet ham eller henne, til den andre av besteforeldrene på samme side eller til dennes barn eller barnebarn. Hvis det ikke er arvinger på den ene siden, går hele arven til arvingene på den andre siden.

Hvis arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder reglene i kapittel 3 til 6.

Arveloven § 6 regulerer arveretten i tredje arvegangsklasse, som trer inn når arvelateren verken har livsarvinger (barn og deres etterkommere) eller arvinger i andre arvegangsklasse (foreldre og deres etterkommere). Bestemmelsen fastsetter en avgrenset arverett for besteforeldre og deres etterkommere, og representerer dermed en av de ytterste grensene for legalarven i norsk rett.

Tredje arvegangsklasse (Oversikt)

Prinsippet om representasjon og begrensning av arveretten

Arveloven § 6 følger prinsippet om representasjon, som er et gjennomgående tema i legalarvereglene. Prinsippet innebærer at dersom en arving i en nærmere arvegangsklasse er død, trer hans eller hennes livsarvinger inn i arvingens sted og arver med lik andel på hver gren, jf. arveloven §§ 4 og 5. Dette prinsippet gjelder også i tredje arvegangsklasse, men med den viktige begrensningen at arveretten ikke strekker seg lenger ned enn til besteforeldrenes barnebarn (arvelaterens søskenbarn), jf. § 6 første ledd annet punktum. Bestemmelsen innebærer at for eksempel barn av søskenbarn ikke har arverett etter loven.

Fordeling av arven mellom besteforeldrene og deres etterkommere

Første ledd i § 6 fastslår at dersom arvelateren verken har livsarvinger eller arvinger i andre arvegangsklasse, går arven til besteforeldrene. Dersom en av besteforeldrene er død, går arven til hans eller hennes livsarvinger. Fordelingen mellom disse livsarvingene følger de samme reglene som for arvinger i andre arvegangsklasse, jf. henvisningen til § 5 annet ledd. Det innebærer at arven fordeles likt mellom besteforeldrenes barn, og er et barn død, trer hans eller hennes livsarvinger inn i barnets sted. Arven fordeles da med lik andel på hver gren.

Praktisk eksempel:

Arvelateren (A) har to besteforeldre på mors side: Mormor (MM) og morfar (MF). Mormor har to barn: Tante 1 (T1) og Tante 2 (T2). Morfar har ett barn: Onkel (O). Tante 1 er død og etterlater seg to barn, Søskenbarn 1 (S1) og Søskenbarn 2 (S2).

Arving	Arvelodd
MM	1/4
T2	1/4
S1	1/8
S2	1/8
O	1/2

Fordeling av arven når en av besteforeldrene på en side er død

Annet ledd i § 6 regulerer fordelingen av arven når en av besteforeldrene er død. I et slikt tilfelle skal arven som ellers ville tilfalt denne besteforeldren, gå til den andre besteforeldren på samme side eller dennes barn eller barnebarn. Dette innebærer at dersom for eksempel arvelaterens far-mor er død, skal arven som hun ellers ville ha arvet, fordeles mellom farfar eller farfars barn eller barnebarn.

Dersom det ikke er arvinger på den ene siden, skal hele arven gå til arvingene på den andre siden. Denne regelen kommer til anvendelse dersom både besteforeldrene og deres etterkommere (barn og barnebarn) på en side er døde. I et slikt tilfelle får besteforeldrene og deres etterkommere på den andre siden all arv.

Arverett for ektefelle og samboer

Tredje ledd i § 6 fastslår at dersom arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder reglene i kapittel 3 til 6. Bestemmelsen gir dermed en henvisning til reglene om arv og uskifte for ektefeller og samboere. I praksis innebærer dette at dersom arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, vil beste-foreldrene og deres etterkommere ikke ha noen rett til arv. Dette understreker at ektefelle og samboer med arverett etter loven har en sterk arverettslig posisjon, som fortrenger fjernere slektninger.

Hensyn bak begrensningene i tredje arvegangsklasse

Bestemmelsene i arveloven § 6, og særlig begrensningen av arveretten til besteforeldrenes barnebarn, bygger på en rekke hensyn.

For det første må det legges til grunn at tilknytningen mellom arvelateren og fjernere slektninger enn søskenbarn (for eksempel søskenbarns barn) gjennomgående er svak. I normaltilfellene vil det ikke være noen nær kontakt mellom disse personene. At det er en betydelig aldersforskjell mellom arvelateren og fjernere slektninger enn søskenbarn, taler også for en slik begrensning.

For det andre er det en målsetning å ha enkle og oversiktlige arveregler som er enkle å praktisere. Å utvide arveretten til også å omfatte for eksempel søskenbarns barn, vil gjøre arve-reglene mer kompliserte. Det kan også gi en utilsiktet stor gruppe arvinger, særlig hvis en skal legge til grunn en fordeling etter hoder i stedet for etter linjer.

For det tredje er det et mål i seg selv å bevare velfungerende ordninger. Arveretten har ikke vært utvidet i mer enn 70 år, og det er dermed en klar forutsigbarhet knyttet til dagens ordning.

For det fjerde er det et poeng at arven ikke i et unødvendig omfang går “bakover” til eldre arvinger fremfor “fremover” til yngre generasjoner. Dette er et sentralt argument for at man i 1937 valgte å sette en grense for hvor langt ned i tredje arvegangsklasse legalarveretten strekker seg. I Utkast 1962 s. 44 vises det til at “lovgivningen [på dette området] bør søke å unngå at den i unødvendig grad virker i retning av at formuen går «bakover» til eldre arvinger i stedet for «fremover» til yngre generasjoner eller til arvinger i samme generasjon som arvelateren”.

For det femte må man vurdere i hvilken grad det er et reelt behov for å utvide arveretten når den som ønsker å tilgodese fjernere slektninger, står fritt til å gjøre dette ved testament. Lovens arvegangsregler er en slags “standardløsning” som passer for de fleste, mens testamentet gir mulighet til å tilpasse arvefordelingen til det som passer i det enkelte tilfellet.

Avslutning

Avslutningsvis kan det sies at arveloven § 6 har et begrenset praktisk anvendelsesområde, men den er likevel en viktig bestemmelse for å gi klarhet om arveretten i tredje arvegangsklasse og for å sikre en forutsigbar og rettferdig fordeling av arven i tilfeller der arvelateren ikke etterlater seg nærmere arvinger.

[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]

[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]