Arverett for ektefeller uten konkurrerende livsarvinger: En analyse av Arveloven § 9
Arveloven § 9: Ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger
Ektefellen har rett til halvparten av arven når arvelaterens nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller deres etterkommere, men ektefellen har uansett rett til en minstearv på seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet.
Ektefellen arver alt når det verken er livsarvinger eller slektsarvinger som nevnt i første ledd etter arvelateren.
Arveloven § 9 regulerer ektefellens arverett i situasjoner hvor arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger, det vil si barn, barnebarn eller deres etterkommere. Bestemmelsen fastsetter et todelt system for fordeling av arven, avhengig av avdødes øvrige slektsarvinger.
Første ledd: Arvinger i andre arvegangsklasse
Første ledd omhandler situasjoner hvor arvelaterens nærmeste slektsarvinger tilhører andre arvegangsklasse, som inkluderer foreldrene eller deres etterkommere (søsken, nevøer, nieser osv.) (jf. Arveloven § 5). I slike tilfeller tildeles ektefellen halvparten av arven.
Dette prinsippet om likedeling mellom ektefelle og andre arvegangsklasse ble lovfestet i 1937, og har blitt videreført i gjeldende arvelov (jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 80). Tidligere, under Arveloven av 1854, arvet ektefellen kun en tredel av arven i slike tilfeller (jf. Utkast 1962 s. 3–24).
Bakgrunnen for likedelingsprinsippet er å balansere hensynet til ektefellens bidrag til formuesoppbyggingen under ekteskapet med hensynet til arvelaterens familiebånd til foreldre og søsken.
Bestemmelsen sikrer at ektefellen får en betydelig del av arven, og bidrar til å ivareta ektefellens økonomiske trygghet etter dødsfallet, særlig når det gjelder å beholde felles bolig og opprettholde levestandard.
Samtidig anerkjenner regelen den naturlige tilknytningen mellom arvelateren og hans eller hennes foreldre og søsken, ved at disse også tildeles en del av arven.
Minstearv
For å sikre ektefellen et minimum av økonomisk trygghet, uansett størrelsen på dødsboet, fastsetter første ledd en minstearv på seks ganger folketrygdens grunnbeløp (6G).
Minsteavgrensen på 6G gjelder også i tilfeller der arvelateren ikke etterlater seg arvinger i andre arvegangsklasse, jf. lovforslagets § 9 annet ledd (Prop. 107 L (2017-2018) s. 10).
Denne regelen om minstearv ble innført i 1990, og har siden blitt et viktig element i arveretten for ektefeller (jf. Ot.prp. nr. 46 (1989–1990) s. 14).
Annet ledd: Ingen arvinger i andre arvegangsklasse
Dersom arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger eller slektsarvinger i andre arvegangsklasse (foreldre eller deres etterkommere), blir ektefellen enearving etter annet ledd.
Dette prinsippet ble innført i 1937, og innebærer en betydelig styrking av ektefellens arverett sammenlignet med Arveloven av 1854, hvor ektefellen i slike tilfeller kun arvet en tredel av arven.
Bestemmelsen anerkjenner den sterke tilknytningen mellom ektefeller og den sentrale rollen ektefellen ofte spiller i arvelaterens liv.
I praksis betyr dette at ektefellen arver alt etter den avdøde dersom den avdødes nærmeste slekts-arvinger er i tredje arvegangsklasse (besteforeldre, tanter, onkler, søskenbarn) eller enda fjernere slektninger.
Enkelte har argumentert for at denne arveret-ten bør være betinget av at ekteskapet har vart i en viss tid, for eksempel fem år (jf. NOU 2014: 1 s. 33–34). Bakgrunnen for et slikt krav er å forhindre at et kortvarig ekteskap skal gi ektefellen rett til hele arven. Departementet har likevel ikke fulgt opp dette forslaget og viser til at ektefellenes arve-rettigheter, som andre rettsvirkninger av ekteska-pet, bør inntre fra og med vigselen (jf. Prop. 107 L (2017-2018) s. 50).
Sammenheng med uskifteregler og pliktdelsarv
Det er viktig å understreke at Arveloven § 9 må ses i sammenheng med de øvrige bestemmelsene i arveloven, særlig reglene om uskifterett for ekte-feller (jf. Arveloven kapittel 5) og reglene om livs-arvingenes pliktdelsarv (jf. Arveloven §§ 50-56).
Uskifteretten gir den gjenlevende ektefellen rett til å overta hele boet etter den førstavdøde uskiftet overfor den førstavdødes øvrige arvinger. Dette kan være et mer attraktivt alternativ enn å arve etter § 9, særlig i de tilfellene hvor ektefellene har felles barn.
Pliktdelsarven setter på sin side begrensnin-ger på arvelaterens testasjonsfrihet. Arvelateren kan ikke testamentere over livsarvingenes plikt-delsarv. Arveloven § 9 får dermed først og fremst betydning i de tilfellene hvor arvelateren ikke har livsarvinger, men ønsker at en annen enn ektefel-len skal arve. I slike tilfeller må arvelateren opp-rette testament.
Eksempler
-
Ektefellen arver halvparten:
Peder Ås dør og etterlater seg sin ektefelle Marte Kirkerud og sine foreldre. Peder og Marte har ingen felles barn. Peder har heller ingen særkullsbarn. I dette tilfellet vil Marte arve halv-parten av arven etter Peder, mens Peders foreldre vil arve den andre halvparten.
-
Ektefellen arver alt:
Kari Nordmann dør og etterlater seg sin ekte-felle Ola Hansen og en nevø. Kari og Ola har ingen felles barn. Kari har heller ingen særkulls-barn. I dette tilfellet vil Ola arve hele arven etter Kari. Nevøen er et søskenbarn av Kari, og tilhører tredje arvegangsklasse.
-
Minsteavgrensen på 6G slår inn:
Lars Holm dør og etterlater seg sin ektefelle Anne Berg. Lars og Anne har ingen felles barn. Lars har en søster. Lars etterlater seg en formue på 4G (fire ganger folketrygdens grunnbeløp). I dette tilfellet vil Anne arve alt, da ektefellens minstearv på 6G slår inn og går foran søsterens arverett.
Konklusjon
Arveloven § 9 gir ektefellen en sterk arverett i de tilfellene hvor arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger. Bestemmelsen sikrer ektefellens økonomiske trygghet og anerkjenner den sentrale rollen ektefellen ofte har spilt i arvelaterens liv. Regelen om minstearv i første ledd gir ektefellen en ytterligere beskyttelse.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]