Uskifte med særkullsbarn – En analyse av arveloven § 15
§ 15. Uskifte med særskilt livsarving
Den lengstlevende ektefellen har rett til uskifte med arvelaterens særskilte livsarving (særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn) bare hvis denne arvingen samtykker. Hvis den særskilte livsarvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves samtykke fra både vergen og statsforvalteren.
Det kan settes vilkår for samtykke etter første ledd.
Arveloven § 15 regulerer en av de mest komplekse og potensielt konfliktfylte situasjonene i arveretten: uskifte med særkullsbarn. Bestemmelsen representerer et kompromiss mellom hensynet til den lengstlevende ektefellen, som ofte ønsker å beholde familiehjemmet og fortsette et stabilt liv etter tapet av sin partner, og hensynet til arvelaterens særkullsbarn, som har et legitimt krav på sin arv etter sin avdøde forelder.
I denne artikkelen vil vi foreta en grundig analyse av arveloven § 15, med fokus på:
-
Vilkårene for uskifte med særkullsbarn: Hvem regnes som særkullsbarn, hva innebærer samtykkekravet, og hvilke unntak gjelder?
-
Beskyttelse av særkullsbarns interesser: Hvordan sikrer loven at særkullsbarn ikke blir urimelig dårlig stilt som følge av uskifte?
-
Samtykke fra mindreårige og umyndiggjorte: Hvilken rolle har vergen og statsforvalteren i disse tilfellene, og hvordan ivaretas barnets beste?
-
Praktiske problemstillinger og rettspraksis: Hvilke utfordringer kan oppstå ved anvendelsen av § 15, og hvordan har domstolene tolket bestemmelsen?
Vilkårene for uskifte med særkullsbarn
For å forstå rekkevidden av arveloven § 15 må vi først definere sentrale begreper.
-
Uskifte: Den lengstlevende ektefellen overtar hele dødsboet, uten å foreta et oppgjør med arvingene. Formuen forblir udelt, og arvingene får utbetalt sin arv først når den lengstlevende dør, eller når uskifteboet skiftes i den lengstlevendes levetid.
-
Særkullsbarn: Barn som den avdøde ektefellen hadde fra et tidligere forhold, og som ikke er barn av den gjenlevende ektefellen.
-
Samtykke: En uttrykkelig eller stilltiende erklæring fra særkullsbarnet om at de aksepterer at den lengstlevende ektefellen overtar boet i uskifte.
Arveloven § 15 stiller som et grunnleggende vilkår for uskifte med særkullsbarn at disse samtykker til det. Dette skiller seg fra uskifte med fellesbarn, der den lengstlevende ektefellen har rett til uskifte uten å innhente samtykke. Bestemmelsen i § 15 er begrunnet i hensynet til å beskytte særkullsbarnets interesser. Den lengstlevende ektefellen og særkullsbarnet har ikke nødvendigvis et nært forhold, og det kan være en risiko for at den gjen-levende ektefellen vil disponere over arven på en måte som er til ugunst for særkullsbarnet.
Beskyttelse av særkullsbarns interesser
Arveloven § 15 har flere mekanismer for å sikre at særkullsbarnets interesser ivaretas under uskiftet.
-
Samtykkekravet: Særkullsbarnet kan nekte å samtykke til uskifte, og kreve sin arv utbetalt.
-
Vilkår for samtykke: Særkullsbarnet kan sette vilkår for sitt samtykke, for eksempel krav om at den lengstlevende ektefellen skal stille sikkerhet for arven, eller at visse eiendeler skal holdes utenfor uskifteboet.
-
Rett til å kreve skifte: Arvingene, herunder særkullsbarn, kan kreve skifte av uskifteboet under visse omstendigheter, for eksempel hvis den lengstlevende misbruker sin råderett over boet, jf. arveloven § 28.
-
Rett til vederlag: Særkullsbarnet kan kreve vederlag fra den lengstlevende ektefellen hvis uskifteformuen er redusert som følge av den lengstlevendes disposisjoner, jf. arveloven § 30.
Samtykke fra mindreårige og umyndiggjorte
Arveloven § 15 annet punktum regulerer særskilt tilfeller der særkullsbarnet er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. I disse tilfellene er det ikke tilstrekkelig med samtykke fra barnet selv. Det kreves sam-tykke fra både vergen og statsforvalteren. Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til å beskytte særkullsbarn som ikke selv er i stand til å vurdere hva som er deres beste.
Vergemålsloven regulerer vergens rolle og myn-dighet. Vergen skal ivareta den mindreåriges økono-miske interesser og kan foreta disposisjoner på barnets vegne. Statsforvalteren har tilsynsansvar med vergemål og skal påse at vergen ivaretar den mindreåriges interesser på en forsvarlig måte. Når det gjelder samtykke til uskifte, følger det av vergemålsloven § 41 tredje ledd at vergen må ha samtykke fra statsforvalteren.
Avgjørelsen om å samtykke til uskifte på vegne av et mindreårig eller umyndiggjort særkullsbarn skal tas ut fra en vurdering av barnets beste.
Praktiske problemstillinger og rettspraksis
Arveloven § 15 gir en tydelig regulering av vilkå-rene for uskifte med særkullsbarn. I praksis kan det likevel oppstå en rekke problemstillinger knyttet til anvendelsen av bestemmelsen.
Et sentralt spørsmål er hva som ligger i kravet om samtykke. Departementet uttaler i proposisjonen til den nye arveloven at et samtykke kan være både uttrykkelig og stilltiende (Prop. 107 L (2017– 2018) s. 74). I praksis vil det ofte være vanskelig å avgjøre om det foreligger et stilltiende samtykke.
Et annet spørsmål er rekkevidden av adgan-gen til å sette vilkår for samtykket. Det er antatt at arvingen kan sette vilkår som går ut over det som følger av loven, for eksempel et krav om at den lengstlevende ektefellen skal stille sikkerhet for arven.
Rettspraksis om arveloven § 15 er begrenset. Dette skyldes antakelig at tvister om uskifte med særkullsbarn ofte løses utenfor rettsapparatet.
Arveloven § 15: Avslutning
Arveloven § 15 er en sentral bestemmelse som regulerer en viktig del av norsk arverett. Bestemmelsen representerer et kompromiss mellom hensynet til den lengstlevende ektefellen og særkullsbarnet, og den søker å ivareta begge parters interesser. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på de praktiske utfordringene som kan oppstå ved anvendelsen av bestemmelsen.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]