Arveloven § 40: alt du treger å vite om testament!

Innholdsfortegnelse

Arveloven § 40: Dødsdisposisjoner og skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner

 

§ 40. Dødsdisposisjoner
En arvelater kan innenfor lovens rammer bestemme i testament hvem som skal arve ham eller henne.

En dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Dette gjelder blant annet gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det.

Unntak fra annet ledd kan følge av særskilt lovbestemmelse.

Arveloven § 40 fastslår et grunnleggende prinsipp i norsk arverett: Dødsdisposisjoner må fremgå av et testament for å være gyldige. Dette prinsippet sikrer forutsigbarhet og notoritet i arveoppgjør, og beskytter arvelaterens vilje mot manipulasjon og misforståelser.

Bestemmelsen skiller klart mellom livsdisposisjoner, som har rettslig virkning i arvelaterens levetid, og dødsdisposisjoner, som først får virkning etter arvelaterens død. Sondringen mellom disse to typene disposisjoner er essensiell for å avgjøre om arvelovens formkrav for testamenter kommer til anvendelse.

Hva er en dødsdisposisjon?

En dødsdisposisjon defineres i § 40 annet ledd som en “avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid”. Dette innebærer at disposisjonen ikke skal ha hatt, eller vært tiltenkt, noen praktisk betydning for arvelateren før dødsfallet. Slike disposisjoner er i realiteten skjulte testamenter, der arvelateren forsøker å omgå lovens formkrav ved å gi disposisjonen en tilsynelatende form av en livsdisposisjon.

Et typisk eksempel på en dødsdisposisjon forkledd som en livsdisposisjon er en gave gitt på dødsleiet, der giveren er klar over sin nært forestående død. En slik gave vil i realiteten ikke ha noen praktisk betydning for giveren, og formålet vil være å sikre at mottakeren får gaven uten å måtte forholde seg til arvelovens regler om testamenter og pliktdelsarv.

Formålet med § 40

Formålet med § 40 er å sikre notoritet og forutsigbarhet i arveoppgjør. Ved å kreve at dødsdisposisjoner skal fremgå av et testament, bidrar bestemmelsen til å forhindre tvister og misforståelser om arvelaterens egentlige vilje. Testamentsreglene i arveloven, med krav om skriftlighet, vitner og habilitet, er utformet for å sikre at testamentet er et reelt uttrykk for arvelaterens ønsker, og for å beskytte arvingene mot ugyldige eller manipulerte testamenter.

Bestemmelsen ivaretar også hensynet til arvelateren. En arvelater bør ha frihet til å bestemme over sin eiendom i levende live uten å måtte forholde seg til arvelovens begrensninger. Samtidig bør arvelateren ha mulighet til å bestemme hvem som skal arve etter ham eller henne ved å opprette et gyldig testament.

Unntak fra hovedregelen

§ 40 tredje ledd åpner for unntak fra hovedrege-len om at dødsdisposisjoner må fremgå av et testa-ment. Slike unntak kan følge av særskilt lov-bestemmelse. Dette innebærer at det kan finnes unntak i arveloven selv, eller i andre lover.

Et viktig eksempel på et slikt unntak er ektefelle-nes adgang til å avtale særeie i ekteskapsloven § 42 og § 43. En slik avtale kan innebære at den ene ektefellen får rett til å sitte i uskiftet bo med særeiemidler når den andre dør. En slik avtale kan for eksempel inngås på dødsleiet og vil da i realiteten være en dødsdisposisjon, men den vil like-vel være gyldig selv om den ikke er gjort i testa-ments form.

Et annet eksempel er forsikringsavtaleloven § 15-2, som gir forsikringstakeren adgang til å utpeke en begunstiget til å motta utbetaling fra en livsforsikring.

Skjønnsmessige vurderinger

Grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner kan i praksis være vanskelig å trekke. Arvelovutvalget viser til at det finnes omkring 100 høyesterettsdom-mer fra de siste 150 årene som drøfter denne grensedragningen (NOU 2014:1 s. 89).

I de to nyeste dommene fra Høyesterett om temaet, Rt. 2007 s. 776 og Rt. 2008 s. 1589, legges det til grunn at det avgjørende er om disposi-sjonen hadde eller var ment å ha “realitet” for arvelateren i hans eller hennes levetid.

I Rt. 2007 s. 776 presiseres det at dette innebærer at disposisjonen må ha “innebåret eller vært ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottakeren etter giverens død og uberørt av en mulig skiftebehandling ble eier av den faste eiendom”.

Høyesterett har også lagt vekt på arvelaterens formål med disposisjonen. Et arvefordelings-formål vil tale for at det foreligger en dødsdisposi-sjon. Det samme vil gjelde dersom disposisjonen er foretatt på dødsleiet og giveren er klar over sin nært forestående død.

Avgjørelsen av om en disposisjon er en livs- eller dødsdisposisjon må etter dette foretas på grunnlag av en konkret helhetsvurdering av for-holdene i den enkelte sak. Det er ikke mulig å gi klare, objektive kriterier som kan brukes i alle tilfeller.

Oppsummering

Arveloven § 40 er en sentral bestemmelse som fastslår hovedregelen om at dødsdisposisjoner må fremgå av et testament.

Ved å definere hva som menes med en dødsdisposisjon, bidrar bestemmelsen til å sikre notoritet og forutsigbarhet i arveoppgjør.

Bestemmelsen ivaretar både hensynet til arvela-teren og arvingene, og den bidrar til å forhindre tvister og misforståelser om arvelaterens egentlige vilje.

 

[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]

[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]

Vi kan hjelpe deg, og sørge for at du får hjelp fra en dyktig advokat dersom saken din egner seg til det. Tilbudet er helt gratis og uforpliktende.

Innholdsfortegnelse

Vi kan hjelpe deg, og sørge for at du får hjelp fra en dyktig advokat dersom saken din egner seg til det. Tilbudet er helt gratis og uforpliktende.