Absolutt reklamasjonsfrist i forbrukerkjøp

Når det oppstår kontraktsbrudd i et forbrukerkjøp, pålegges forbrukeren en aktivitetsplikt for at han ikke skal tape retten til å fremme krav ovenfor selgeren. Kjøper må handle innenfor fristen for foreldelse, samt den absolutte og den relative reklamasjonsfristen som oppstilles i forbrukerkjøpsloven. Denne artikkelen tar for seg den absolutte reklamasjonsfristen. Det ses innledningsvis på regelens fødsel, og den følges deretter videre i sitt livsløp. Et særlig søkelys settes på anvendelsespraksisen i forbrukerklageutvalget.

Lovens fødsel – begrunnelse og debatt

Ved utarbeidelsen av forbrukerkjøpsloven, var det omtvistet om det skulle gjelde en absolutt reklamasjonsfrist. Her ble det blant annet sett til Finland, som har en kjøpslovgiving uten en slik ordning¹. Sverige og Danmark har på sin side lagt seg på et nivå som i større grad beskytter den næringsdrivende². Den absolutte reklamasjonsfristen er en foreldelsesfrist. Det kan argumenteres for at hensynene som begrunner denne, i tilstrekkelig grad ivaretas av den relative fristen og de alminnelige reglene for foreldelse.

Spørsmålet ble tatt opp i justiskomiteens innstilling til kjøploven³. Her var flertallet for å sløyfe den absolutte fristen i forbrukerkjøp. Disse medlemmene anså det som urimelig at loven skulle beskytte en selger som har levert en mangelfull vare mot mangelsansvar, kun fordi det har gått lang tid og mangelen var skjult på kjøpstidspunktet. Etter deres syn bør den som kjøper en vaskemaskin, en dypfryser eller andre dyre varer med en forventet levetid på over fem år, ha rett til å reklamere dersom det viser seg en mangel som har vært skjult på avtaletidspunktet.

Mindretallet ga uttrykk for at en slik løsning var å anse som for vidtgående. Dette ville innebærer å falle tilbake på de alminnelige foreldelsesfristene. Reklamasjonsadgangen ville i de ytterste tilfeller da først være avskåret etter 13 år. Etter mindretallets syn ville det på dette tidspunktet være urimelig ovenfor selgeren å gjøre gjeldene en mangel, selv om det er klart at den forelå på kjøpstidspunktet og de øvrige vilkårene for å gjøre den gjeldene er oppfylte. Det legges slik sett til grunn at en næringsdrivende part har et særlig innrettelsesbehov, og ikke skal måtte se seg nødt til å motta krav 5 år etter leveringen.

Departementet foreslo også i sitt utkast til forbrukerkjøpsloven at det ikke skulle gjelde noen absolutt reklamasjonsfrist⁴. Det ble også her lagt vekt på at risikoen ikke bør dyttes over på forbruker bare fordi det har gått lang tid, og at det er selger som har levert en kontaktstridig vare. Resultatet av stortingsbehandlingen ble likevel at fristen skal være to år, og fem år i de tilfeller varen ved vanlig bruk er ment til å vare vesentlig lenger enn to år. Bestemmelsen i Forbrukerkjøpsloven § 27 (2) ble dermed lydene:

“Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år.”

Et første spørsmål som umiddelbart reiser seg, er hva som skal anses for å være vesentlig lengre enn to år. Eksempelvis dersom et produkt har en forventet levetid på tre år, kan en spørre seg om hvilken frist som gjelder.

En ordlydsfortolkning peker mot at tre år anses som vesentlig lengre enn to år. Det er 50% lengre enn to år, og differansen som utgjør et år må sies å være en betydelig del av livsforløpet til flertallet av produktene som konsumeres av norske forbrukere.

Departementets forståelse er at en vare som er ment til å vare rundt 4 år, har fem års reklamasjonsfrist. Det sies videre at tvil må tale for en frist på 5 år, og at de absolutte reklamasjonsreglene ikke i særlig grad bør stenge for krav som kan være materielt berettigede⁵.

Imidlertid kan det muligens være forsvarlig å lese loven på en annen måte. Hvis vi ser til stortingskomiteens uttalelser, ble det i tråd med flertallets syn lagt til grunn at den femårige reklamasjonsfristen skal gjelde gjenstander som har en beregnet levetid på fem år eller mer⁶.

Denne forståelsen har imidlertid senere blitt kritisert både av Høyesterett og i diverse juridisk teori⁷. Høyesterett finner det sannsynlig at komiteen ikke har forstått regelen. Det påpekes at «det kan se ut som om komiteen har forstått regelen slik at den gir adgang til å påberope som mangel feil som er oppstått etter utløpet av varens normale holdbarhetstid, forutsatt at dette skjer innen reklamasjonsfristen på fem år». En feil som er oppstått etter utløpet av tingens holdbarhetstid vil med sjeldenhet utgjøre en mangel. Dette kan forklare hvorfor komiteen fant det urimelig at varer ment til å vare i 3-4 år skulle ha 5 års reklamasjonsfrist. Høyesterett konkluderer med at komiteens merknader ikke kan ha særlig vekt.

Med regelens bakgrunn og en alminnelig tolkning lagt til grunn, blir det neste steget å studere hvordan regelen har blitt tolket og anvendt i praksis.

Absolutt reklamasjonsfrist i praksis

Forbrukerklageutvalget har siden vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven tatt stilling til hundrevis av saker der spørsmålet om reklamasjon kommer på spissen. For utenom vedtak knyttet til kjøretøy og visse andre varer som åpenbart faller innenfor femårsfrisen, har jeg gått gjennom alle sammen.

Den hovedsakelige problemstillingen har vært hvilken av fristene som kommer til anvendelse, og hvilke momenter som vektlegges i denne vurderingen. Imidlertid reiser det seg flere interessant spørsmål. Herunder hvorvidt ulike deler av et produkt kan ha ulike foreldelsesfrister, og hva som skjer med fristen i forbindelse med avhjelpsforsøk. Videre vil jeg legge frem og kommentere den praksisen jeg anser som mest relevant for å svare på disse spørsmålene. En fullstendig oversikt finnes i det vedlagte Excel-arket.

Fristens lengde

Når det er behov for å ta stilling til hvorvidt absolutt reklamasjonsfrist er 2 år eller 5 år, har forbrukerklageutvalget alltid gitt 5-årsfristen anvendelse. Ikke en eneste gang har 2-årsfristen blitt lagt til grunn.

Dette har sannsynligvis sammenheng med at spørsmålet om to eller fem år, først kommer på spissen når en reklamasjon er fremmet etter to år, og innen rimelig tid. Med andre ord må tingen ha vart i mer enn to år før mangelen ble – eller burde blitt – oppdaget. Toårsfristen gjelder naturligvis for en rekke forbruksvarer og lignende, men dette kommer ikke på spissen fordi holdbarheten ikke er lang nok til at en mangel først viser seg to år etter kjøpet.

Tidlig på 2000-tallet kom det et par dissenterende vedtak fra utvalget. Disse ble behandlet etter den gamle kjøpsloven ettersom kjøpene ble inngått før ikrafttredelsen av forbrukerkjøpsloven i 2002. Det ble i denne perioden også behandlet flere saker der utvalget var enige om at fristen skulle være 5 år, også for mobiltelefoner. Uenigheten kan imidlertid tale for at rettsbildet var noe mer usikkert. Dette ledet opp til at Høyesterett i 2007 behandlet en sak om den absolutte reklamasjonsfristen for mobiltelefoner. Denne avgjørelsen virker å ha klar påvirkning på utvalgets praksis, og den vises ofte til når spørsmålet om absolutt reklamasjonsfrist er gjenstand for diskusjon.

Relevante avgjørelser

FTU-2004-492 (kjøp av mobiltelefon)

I 2004 ble det tatt dissens i et vedtak som handlet om den absolutte reklamasjonsfristen for kjøp av en mobiltelefon. Flertallet kom til at fristen er fem år. Utvalgets mindretall mener det ikke tas tilstrekkelig hensyn til den teknologiske utviklingen og endringene i kundenes kjøpemønster. Kjernen i denne varighetsvurderingen er faktisk forbrukeradferd, heller en tingens tekniske varighet. Det ble på dette tidspunktet solgt 2 millioner mobiltelefoner årlig, noe som ikke taler for at en mobiltelefoner brukes særlig lenge. Det sies at denne adferden kan tolkes dit at forbrukere ikke forventer at mobiltelefoner skal være i vesentlig lengre enn to år. Mindretallet konkluderer dermed med at en forbruker ikke har adgang til å gjøre gjeldene en mangel som viser seg etter at 2-årsfristen er ute.

FTU-2005-299 (kjøp av billig mobiltelefon)

Utvalget var uenig i hvilken av fristene som skulle gjelde for kjøp av en mobiltelefon til 599 kr. Mindretallets syn samsvarer med mindretallet i vedtaket presentert ovenfor. Flertallet konkluderer med at fristen er 5 år. Det legges vekt på at det ikke ville være rimelig at forbrukeren skulle avskåret fra å gjøre gjeldene det som anses for å være en vesentlig funksjonssvikt to og et halvt år etter kjøpet.

FTU-2005-247 (kjøp av mobiltelefon)

Selgeren mener at klageren ikke har overholdt den absolutte reklamasjonsfristen på to år. Utvalget mener at mobiltelefoner er ment å vare vesentlig lengre enn to år, og har lagt dette til grunn i sin praksis. Det gjelder en absolutt frist på fem år.. Fra og med dette vedtaket har utvalget ganske kortfattet slått fast at det gjelder en femårsfrist for mobiltelefoner.

FTU-2006-447 (kjøp av et lavpriskamera)

Gammel kjøpslov. Utvalget konkluderer med fem års frist – til tross for a varen er et lavpriskamera. Det legges altså ikke særlig stor vekt på at varen var relativt billig.

Mobildommen (HR-2007-1592-A)

En særdeles relevant dom for spørsmålet om absolutt reklamasjonsfrist i forbrukerkjøp. Partene er uenige om hvor mye mer enn to års varighet som skal til for at femårsregelen kommer til anvendelse.

Høyesterett vurderer først rammene for vurderingen av «vanlig bruk», altså hvorvidt det er snakk om den faktiske utskiftningstakten eller den tekniske levetiden til produktet. Som nevnt har utvalgets mindretall tidligere konkludert med førstnevnte forståelse, og lagt toårsfristen til grunn. Høyesterett slutter seg heller til departementets uttalelse om at det er snakk om hvor lenge tingen kan fungere, hvor det uttales at redusert yteevne og den teknologiske utviklingen i utgangspunktet ikke har betydning. Høyesterett konkluderer med at vurderingen må gjøres ut fra varens «tekniske holdbarhet ved normal bruk av tingen». Det gjøres videre uttrykkelig klart at det heller ikke er snakk om «ideell bruk».

Retten kommer frem til at en mobiltelefon ved vanlig bruk, er ment til å vare 3-4 år. I denne vurderingen ble det lagt betydelig vekt på bransjestandard. Videre vurderes det om dette er å anse som «vesentlig lengre enn 2 år». Her ses det særlig til lovens forarbeider. Det legges også en viss vekt på forbrukerklageutvalgets tidligere praksis. Avslutningsvis fastslås at tvilen skal falle femårsfristen til gode i usikre tilfeller.

FTU-2010-675 (kjøp av brille)

Selger har slik jeg skjønner det opplyst om to års reklamasjonsfrist i forbindelse med salget. En brille er dog ment å vare vesentlig lengre enn to år, og forbrukerkjøpsloven er kun fravikelig til gunst for forbrukeren. Dermed legges 5 års frist til grunn. Det legges ikke vekt på hva selgers garantiordninger er, ettersom disse dels er motivert av økonomiske hensyn.

FTU-2010-434 (kjøp av filtertank til svømmebasseng)

Her legges 5-årsfristen til grunn som følge av at selger har opplyst om at varen “fint kan vare i fem år ved korrekt bruk”. Uttalelsen kan være interessant i forhold til Høyesteretts uttalelse i mobildommen hvor det slås fast at det er snakk om vanlig – og da ikke ideell – bruk. Selgers garantitid avslås igjen som et moment for å vurdere tingens levetid.

FTU-2011-706 (kjøp av barnevogn)

Det legges til grunn at reklamasjonsfristen er 5 år. Det ses særlig til mobiltelefondommens utsagn om att 3-4 år er vesentlig lengre enn to, og at tvil skal komme fremårsfristen til gode.

FTU-2011-106 (kjøp av wake-up light)

Utvalget kommer til at varen er ment til å vare i vesentlig lengre enn 5 år. Momenter som legges vekt på: Forhold til vurderingen i § 15 b, Mobiltelefonendommens uttalelser, forarbeidenes uttalelser om at tvil skal komme forbruker til gode.

FTU-2015-79 (kjøp av batteridrevet hekksaks)

Kommer til at fristen er fem år. Det legges vekt på at produktet er sesongorientert og at dette taler for lengre levetid ettersom varen ikke brukes brorparten av året. Videre legges det ikke særlig vekt på lengden på selgers garanti.

FTU-2015-819 (kjøp av hodetelefoner)

Kommer til at fristen er 5 år. Det legges vekt på at hodetelefonene skal tåle hverdagslig bruk, og at det ikke er noen momenter som taler for at hodetelefonene ikke skal kunne vare i vesentlig lengre enn to år. Her Leser man loven vil man tolke to års frist som hovedregelen. Dermed vil det være naturlig å tro at den legges til grunn i det tilfelle ingen argumenter egentlig drar noen av veiene. Likevel søker utvalget her etter momenter som må foreligge for at toårsfristen skal anvendes på forholdet.

Samme situasjon kan ses i FTU-2015-725 (kjøp av værstasjon). Her legges fristen til 5 år, igjen ettersom utvalget ikke finner holdepunkter for at reklamasjonstiden er to år.

FTU-2016-977 (Kjøp av LED-pærer)

Vedtaket er interessant fordi produktets forventede levetid ved vanlig bruk oppgis eksakt. Pærene har en levetid på 25 000 timer. 25 000 timer er 1041 dager, som igjen utgjør ca. to år og 10 måneder. Utvalget tolker dette til å være vesentlig lenger enn to år.

Oppsummering

I etterkant av mobiltelefondommen i 2007 finnes det ingen vedtak med dissens knyttet til absolutt reklamasjonsfrist. Omfanget av denne må sies å ha utvidet seg gradvis siden de første vedtakene som ble truffet etter forbrukerkjøpsloven.

Vurderingen av hva som er «vanlig bruk» gjøres basert på varens tekniske holdbarhet ved normal bruk. Det er ikke snakk om ideell bruk, og heller ikke den faktiske forbrukerpraksisen på hvor lenge en ting brukes. Der dette foreligger, får bransjestandard betydelig vekt ved vurderingen av hva som er forventet levetid for produktet.

Prisen på tingen synes ikke å vektlegges særlig mye i vurderingen. Flere lavprisvarer har blitt tatt under femårsfristen. I vedtaket om lyspærene som tilhører en markise, ble det lagt vekt på at hovedvaren var dyr. Slik sett kan kanskje pris vektlegges som et moment til fordel for femårsfristen.

Dersom tingen er en sesongvare, taler dette for at femårsfristen skal anvendes. Dette kommer for eksempel frem i vedtaket om en batteridrevet hekksaks. Det anføres ofte fra den næringsdrivende part at garantiordningens lengde er et moment for å avgjøre produktets forventede levetid. Utvalget avviser dette, ettersom slike frister også er begrunnet i økonomiske hensyn.

Til slutt må en vare med forventet levetid på over 3 år må utvilsomt anses å ha 5 års absolutt reklamasjonsfrist. I vedtaket knyttet til LED-pærer ble om lag 2 år og 10 måneder ansett som vesentlig lengre enn to år. Tvilen kommer i usikre tilfeller femårsfristen til gode.

Kan ulike deler av et produkt ha ulike reklamasjonsfrister?

En annen problemstilling er om ulike deler av et produkt kan ha ulik reklamasjonsfrist. Ved å se til lovens ordlyd er det etter min forståelse naturlig å legge til grunn at det er en frist som gjelder for helheten av tingen. Likevel kan en spørre seg om mangler knyttet til komponenter som ofte er særlig utsatt for slitasje, har en egen – og kortere – absolutt reklamasjonsfrist.

For eksempel om man kjøper en ny bil, og vindusviskerne blir ødelagt etter fire og et halvt år. Kan dette gjøres gjeldene ovenfor selgeren dersom dette oppfyller mangelsvilkårene, eller er kravet foreldet?

Relevante avgjørelser

FTU-2006-364 (Fjernkontroll til TV)

Interessant vedtak. Flertallet gjør en vurdering av levetiden til hovedproduktet, og mener fjernkontrollen er et “nødvendig komponent til denne” og derfor underlagt samme reklamasjonsfrist. Mindretallet kommer til at en fjernkontroll er en slitasjevare som ikke kan sies å ha en vesentlig lengre levetid enn to år.

Flertallet konkluderer altså med at «nødvendige komponenter» har samme reklamasjonsfrist som hovedproduktet i seg selv. Etter flertallets syn er det altså ikke slik at mangler som knytter seg til en nødvendig komponent, har kortere foreldelsesfrist enn en mangel som knytter seg til tingen som helhet.

FTU-2006-259 (kjøp av kjøleaggregat, mangel på vifte)

Utvalget tar i denne saken stilling til om en vifte tilhørende et kjøleaggregat, har en to eller fem års reklamasjonsfrist. Det slås fast at varen i seg selv utvilsomt har en fem års frist. Kjøperen anfører likevel at visse slitedeler – her snakk om en vifte – har en kortere frist. Utvalget avslår dette, og begrunner dette i høye omkostninger og at komponentet er “beskyttet mot ytre påvirkninger”. Det ble også lagt vekt på at viften er å anse som en av kjøleanleggets hovedmomenter.

FTU-2014-771 (kjøp av lenestol)

Fristen er fem år. Uttales at det er levetiden til gjenstanden som helhet, og ikke en del av den som skal vurderes.

FTU-2021-3524 (lyspærer tilknyttet markise)

Interessant vedtak. For første gang treffer utvalget et vedtak «under tvil». Det er snakk om utebelysning som tilhører en markise. Pekes mot en objektiv vurdering, hva kjøperen subjektivt sett forventer er ikke av betydning. For å avgjøre spørsmålet, legges det vekt på at hovedvaren er dyr og har en forventet levetid utover 3-4 år.

Her kan det – til tross for at tilknytningen til hovedproduktet vektlegges – tolkes som at utvalget åpner opp for at en mangel som knytter seg til en spesifikk del av et produkt har en kortere foreldelsesfrist enn en mangel som knytter seg til helheten av produktet.

Oppsummering

Spørsmålet synes ikke å være helt avklart. Likevel kan det sies at dersom en komponent anses som «nødvendig», virker det etter utvalgets praksis ikke tvilsomt at dette har samme frist som hovedvaren. Videre har utvalget aldri truffet et vedtak der det konkluderes med at en komponent har en ulik frist fra hovedvaren.

I vedtaket om lyspærer som tilhører markise, synes utvalget å åpne opp for at pærene kan ha en kortere frist enn markisen.

Dersom det er høye omkostninger ved en komponent taler dette for at fristen er den samme som på hovedtingen. Det samme gjelder dersom komponenten er beskyttet mot ytre påvirkninger.

Fristens forhold til rettingsforsøk

Et annet spørsmål er hva som skjer når den næringsdrivende retter en mangel. Gjelder den opprinnelige fristen fortsatt, løper det en ny frist, eller gjelder det ingen absolutt reklamasjonsfrist i det hele tatt? Spørsmålet har vært behandlet av både Høyesterett og forbrukerklageutvalget.

Relevante avgjørelser

FTU-2010-477 (gummipakning tilknyttet komfyr)

Kjøpet ble gjort i 2003, og reklamasjon fremsatt i 2009. Gummipakning har imidlertid vært gjenstand for utbedring senest i 2008. Utvalget legger da til grunn at det løper en ny reklamasjonsfrist for gummipakningen.

Rt-2013-865 (rustskadedommen)

Høyesterett tok stilling til hvilke reklamasjonsregler som gjelder i etterkant av et mislykket utbedringsforsøk. Kjøperen anfører at det løper en ny absolutt frist i etterkant av reparasjonen. Selgeren anfører at det fortsatt må være snakk om den opprinnelige fristen.

Retten kom til at den opprinnelige absolutte reklamasjonsfristen ikke gjelder, og at det heller ikke oppstilles en ny frist. Slike mangelsinnsigelser må dermed kun gjøres gjeldene innen en relativ reklamasjonsfrist, og etter de alminnelige foreldelsesreglene.

FTU-2014-369 (kjøp av datamaskin)

Fristen er fem år. Vedtaket er interessant siden det vurderer den absolutte reklamasjonsfristens forhold til avhjelpsforsøk. I tråd med Høyesteretts vurderinger i rustskadedommen kommer utvalget til at den opprinnelige reklamasjonen er fristavbrytende, slik at det ikke løper en ny absolutt reklamasjonsfrist.

Oppsummering

Utvalget la i forkant av rustskadedommen til grunn at det løper en ny absolutt reklamasjonsfrist. Høyesterett kom i rustskadedommen til at det ikke oppstilles en ny frist. Utvalget har rettet seg inn etter denne praksisen.

Kilder

NOU-1993-27 s.71
EKS: HR-2013-1261-A
O.nr.51 (1987–1988) s. 11-12
nou-1993-27 s.76
prp.nr.44 (2001-2002) s. 181-182
O.nr.69 (2001–2002) side 15
HR-2007-1592 avs- 40-43. Av praksis kan nevnes Selvig 2006 s. 229-230 og Hagstrøm 2005 s. 188-189.