Opphør av ektefellens arverett ved separasjon og skilsmisse – En analyse av Arveloven § 11
§ 11. Opphør av ektefellens arverett ved separasjon og skilsmisse
Ektefellen har ikke rett til arv etter §§ 8 eller 9 hvis en av ektefellene har begjært separasjon eller fremsatt stevning med krav om skilsmisse før arvelateren døde, og begjæringen eller stevningen er mottatt av statsforvalteren eller retten før dødsfallet.
Arveloven § 11 regulerer et viktig unntak fra ektefellens rett til arv etter loven. Bestemmelsen fastslår at en ektefelle mister sin arverett etter §§ 8 og 9 dersom det forut for arvelaterens død er sendt inn begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse, og denne er mottatt av statsforvalteren eller retten.
Bestemmelsen er en videreføring av tidligere rett, men med en endring i skjæringstidspunktet for når arveretten faller bort. Tidligere var det doms- eller vedtakstidspunktet som var avgjørende, mens det nå er tidspunktet for innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse som er utløsende.
Rettshistorisk bakgrunn og formålet med regelen
I eldre norsk rett hadde ikke den lengstlevende ektefellen legalarverett dersom førstavdøde etterlot seg livsarvinger. Uskifteretten var imidlertid tilgjengelig for ektefeller med felles barn. Denne retten ble i hovedsak begrunnet i en antakelse om at ektefellene i fellesskap hadde bidratt til formues-oppbyggingen og et ønske om å sikre den gjen-levende ektefellen økonomisk.
Først i 1937 ble ektefellen gitt legalarverett også i konkurranse med livsarvinger. Dette ble begrunnet i endrede samfunnsforhold og et økt fokus på den gjenlevende ektefellens behov. I forlengelsen av dette ble det også innført en regel om at et testament som innskrenker ektefellens legalarverett, bare er gyldig dersom ektefellen har fått kunnskap om dette før arvelaterens død (jf. gjeldende arvelov § 7).
Innføringen av legalarverett for ektefeller reiste spørsmålet om ektefellens arverett bør bestå også i tilfeller der ekteskapet var i ferd med å opp-løses ved separasjon eller skilsmisse. Den lovgi-vende makt kom til at dette ville være urimelig og valgte å innta en bestemmelse om at separasjon ved dom eller bevilling medfører bortfall av ekte-fellens arverett. Dette ble begrunnet i at legal-arveretten er knyttet til ekteskapet, og at når ekte-skapet er oppløst, bør ikke denne rettigheten lenger bestå.
Nærmere om vilkårene i bestemmelsen
For at en ektefelles arverett skal falle bort etter arveloven § 11, må følgende vilkår være oppfylt:
-
Separasjonsbegjæring eller stevning om skilsmisse: En av ektefellene må ha begjært separasjon eller fremsatt stevning med krav om skilsmisse. Et faktisk samlivsbrudd uten at det formelt er tatt skritt for å oppløse ekteskapet, er ikke tilstrekkelig (jf. Rt. 1965 s. 912).
-
Mottatt av statsforvalteren eller retten: Begjæringen eller stevningen må være mottatt av enten statsforvalteren eller retten før arvelaterens død.
-
Før arvelaterens død: Innlevering av begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse etter arvelaterens død har ingen betydning for arveretten.
Virkningen av at vilkårene er oppfylt, er at ekte-fellen mister sin arverett etter arveloven §§ 8 og 9. Ektefellen har dermed verken rett til brøkdelsarv eller minstearv etter disse bestemmelsene.
Endring av skjæringstidspunkt – Innlevering av begjæring er avgjørende
En viktig endring ved den nye arveloven er at skjæringstidspunktet for tap av arverett er flyttet fra tidspunktet for dom om separasjon eller skils-misse til tidspunktet for innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse.
Tidligere gjaldt den regelen at separasjon ved dom eller bevilling suspenderte arveretten. Tidspunktet for når denne virkningen inntrådte, var tidspunktet for dommen eller vedtaket. Denne løsningen ble kritisert, blant annet fordi det ble ansett urimelig at arveretten skulle bestå i saker der det hadde vært lang saksbehandlingstid hos ret-ten eller statsforvalteren, mens den som senere døde, hadde ønsket separasjon eller skilsmisse etter langvarig og/eller grov mishandling fra den andre ektefellen.
Dagens løsning, hvor det er tidspunktet for inn-sendelse av begjæring om separasjon eller stevn-ing med krav om skilsmisse som er avgjørende, ble ansett som en mer rettferdig og hensiktsmessig løsning. I forarbeidene til den nye arveloven (Prop. 107 L (2017-2018)) uttales det på side 61 at “det kan virke støtende om arveretten skal bestå i en sak hvor det har vært lang saksbehandlingstid hos retten eller fylkesmannen, men hvor den som senere dør, har ønsket separasjon eller skilsmisse etter langvarig og/eller grov mishandling fra den andre ektefellen”.
Likebehandling av ektefeller og samboere?
Ved innføringen av samboeres arverett og uskifterett i 2009 ble det valgt et annet skjæringstidspunkt for tap av rettigheter ved samlivsbrudd. For samboere er det samlivsbruddet som er avgjø-rende, og ikke en formell begjæring om separasjon eller skilsmisse.
Arvelovutvalgets mindretall (Kløvstad) tok i NOU 2014: 1 til orde for at ektefellens arverettigheter bør opphøre ved samlivsbruddet, slik at man får like regler for ektefeller og samboere.
Departementet valgte imidlertid å videreføre den løsningen man hadde i gjeldende lov, hvor det er legalseparasjon som er avgjørende for ektefeller, og begrunnet dette på side 61-62 i proposisjo-nen:
“Departementet slutter seg til flertallets syn om at samlivsbrudd ikke bør være tilstrekkelig som opphørstidspunkt for ektefellens arverettigheter. Departementet viser for det første til at det ikke foreligger noen plikt for ektefeller til å bo sammen. Det at ektefellene bor hver for seg, betyr ikke nødvendigvis at samlivet er over. Videre er det uansett ikke gitt at ekteskapet vil ende i en skilsmisse selv om ektefellene har flyttet fra hver-andre. Det trenger ikke å bety mer enn at ekteskapet er i en vanskelig fase. Som Jussformidlingen peker på, kan samlivs-bruddet være bare en pause i forholdet, og det kan også være slik at ektefellene oppfatter et brudd på forskjellig måte, der den ene har et større håp om gjenforening enn den andre. Departementet legger dessuten bety-delig vekt på at retten til arv oppstår som en direkte følge av inngåelsen av ekteskapet, se punkt 6.2. Bortfallet av retten til arv og uskifte bør da også knyttes til en for-malisert og overveid handling som tar sikte på å avvikle de økonomiske rettsvirkningene av ekteskapet.”
Oppsummering
Arveloven § 11 viderefører en viktig regel om bort-fall av ektefellens arverett ved separasjon eller skilsmisse, men med en endring av skjæringstidspunktet. Tidligere var det doms- eller vedtakstids-punktet som var avgjørende, mens det nå er inn-sendelse av begjæring om separasjon eller stevning med krav om skilsmisse som utløser tap av arverett.
Regelen er begrunnet i at legalarveretten er knyttet til ekteskapet, og at arveretten bør falle bort når ekteskapet formelt er i ferd med å oppløses.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]