Arveloven § 12: Når arver samboere med felles barn?

Arveloven § 12: Når arver samboere med felles barn?

 

§ 12. Arverett for samboere med felles barn
Den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette gjelder også om det er livsarvinger etter arvelateren. § 8 annet ledd gjelder tilsvarende.

Samboerens rett til arv etter første ledd kan begrenses ved testament bare hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at samboeren må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle samboeren om testamentet.

Arveloven § 12 etablerer arverett for samboere som har, har hatt, eller venter barn med arvelateren. Bestemmelsen representerer et viktig skritt i retning av å anerkjenne og beskytte de økonomiske interessene til samboere i et samfunn hvor samboerskap er en stadig mer utbredt samlivsform. I denne artikkelen vil jeg analysere de sentrale elementene i § 12, illustrere dens anvendelse med praktiske eksempler, og diskutere sentrale problemstillinger knyttet til bestemmelsens utforming og virkning.

Oversikt:

Vilkår for arverett

For at en samboer skal ha arverett etter § 12, må tre kumulative vilkår være oppfylt:

1. Samboerstatus: Samboeren må oppfylle definisjonen av samboer i Arveloven § 2 tredje ledd.

2. Barnebånd: Samboeren må ha, har hatt, eller venter barn med arvelateren.

3. Samliv ved dødsfall: Samboerskapet må bestå ved arvelaterens dødsfall.

Samboerdefinisjonen: Arveloven § 2 tredje ledd

Arveloven § 2 tredje ledd definerer samboer som “en person over 18 år som bor sammen med en annen person over 18 år i et ekteskapsliknende parforhold”. Definisjonen presiserer videre at personene regnes som samboere selv om de bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. Bestemmelsen utelukker eksplisitt personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, og personer hvor en av dem er gift eller samboer med en annen.

Definisjonen av samboer i § 2 tredje ledd har vært gjenstand for diskusjon, særlig med hensyn til “ekteskapsliknende parforhold” [se f.eks. Lødrup og Asland (2012) s. 111–113]. I Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 17–18 uttales det at dette kriteriet er ment å fange opp “et stabilt og forpliktende samliv med en felles forståelse om at forholdet skal vare” [Ot.prp. nr. 73 (2007–2008) s. 18]. Departementet peker videre på at det ikke kreves felles økonomi eller at paret har (eller har hatt) et seksuelt forhold, men at begge disse kjennetegnene vil være typiske for et ekteskapsliknende forhold.

Barnebåndet: Et sentralt vilkår

Vilkåret om barnetilknytning begrenser samboerarveretten til de par som har, har hatt, eller venter barn sammen. Dette kriteriet understreker lovgivers intensjon om å gi arverettslig beskyttelse til de samboerforhold som anses å ha et sterkt og varig preg. Arvelovutvalget argumenterer i NOU 2014:1 for å utvide samboerarveretten også til samboere uten felles barn, men med minst fem års samliv. Utvalget viser til at samboere uten felles barn er en heterogen gruppe, men mener likevel at “også flertallet av samboere uten felles barn ville ønske å tilgodese hverandre ved dødsfall” [NOU 2014:1, s. 51]. Departementet har imidlertid i Prop. 107 L (2017–2018) valgt å videreføre den gjeldende reguleringen, med den begrunnelse at samboerskap uten felles barn er “et faktisk forhold som kan bære preg av å være noe ‘som bare skjer’” [Prop. 107 L (2017–2018) s. 25].

Arvens omfang: Fire ganger grunnbeløpet

Arveloven § 12 fastsetter arvens omfang til “fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet”. Denne beløpsmessige begrensningen skal sikre at samboeren får en betydelig økonomisk støtte, samtidig som at hensynet til arvelaterens livsarvinger ivaretas. Bestemmelsen presiserer at arveretten gjelder “også om det er livsarvinger etter arvelateren”. Samboerens arverett har med andre ord prioritet foran livsarvingenes arverett.

Begrensning av arveretten ved testament

§ 12 annet ledd åpner for at samboerens arverett kan begrenses ved testament. Det er imidlertid et vilkår at samboeren “har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død”. Departementet foreslår i Prop. 107 L (2017–2018) s. 67 ikke å innføre en formell varslingsregel, slik Arvelovutvalget foreslo, men legger til grunn at et testament som begrenser samboerens arverett, “bare [er] gyldig hvis samboeren har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død” [Prop. 107 L (2017–2018) s. 67]. Bestemmelsen presiserer at kunnskapskravet ikke gjelder “hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle samboeren om testamentet”.

Praktiske eksempler

For å illustrere anvendelsen av § 12 kan vi se på følgende eksempler:

Eksempel 1: A og B er samboere og har et felles barn, C. A dør og etterlater seg en formue på 2 millioner kroner. B har rett til en arv på 4G, som i 2023 utgjør 424 460 kroner. C arver resten av As formue.

Eksempel 2: D og E er samboere og har et felles barn, F. D har i tillegg et særkullsbarn, G, fra et tidligere forhold. D dør og etterlater seg et testament hvor G arver alt. E har fått kunnskap om testamentet før Ds død. E har i dette tilfellet ikke rett til arv etter D.

Sentrale problemstillinger

Arveloven § 12 reiser en rekke sentrale problemstillinger, blant annet:

• Balansen mellom samboer og livsarvinger: Bestemmelsens beløpsmessige begrensning på 4G innebærer et kompromiss mellom hensynet til å sikre samboeren og hensynet til å ivareta arvelaterens livsarvinger. Arvelovutvalget argumenterer i NOU 2014:1 for å likestille samboere med ektefeller, som etter utvalgets forslag ville arvet en halvpart i konkurranse med livsarvinger. Departementet har i Prop. 107 L (2017–2018) valgt å videreføre den gjeldende reguleringen.

• Kunnskapskravet: Kravet om at samboeren må ha fått kunnskap om et testament som begrenser arveretten, kan være vanskelig å praktisere i tilfeller der det er tvil om samboeren faktisk har fått kunnskap om testamentet, eller der samboeren på grunn av sinnstilstand mv. ikke evner å forstå innholdet i testamentet.

• Manglende registrering av samboerskap: I motsetning til ekteskap er det ingen formell registrering av samboerskap i Norge. Dette kan gjøre det vanskeligere å dokumentere samboerstatus og varigheten av samlivet, særlig i tilfeller der det oppstår tvist om arveretten.

Arveloven § 12: Avsluttende bemerkninger

Arveloven § 12 gir uttrykk for et viktig prinsipp om å gi samboere med felles barn en grunnleggende arverettslig beskyttelse. Bestemmelsen bidrar til å styrke den gjenlevende samboerens økonomiske trygghet og til å ivareta interessene til felles barn. Samtidig reiser bestemmelsen en rekke problemstillinger som må vurderes i lys av samfunnsutviklingen og de endrede samlivsmønstrene. En fortsatt utvikling av rettsreglene på dette området er derfor nødvendig for å sikre en balansert og rettferdig fordeling av arv i et samfunn hvor samboerskap er en stadig mer utbredt samlivs-form.

[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]

[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]