Arveloven § 22: Den lengstlevende ektefellens råderett over uskifteformuen
§ 22. Råderetten over uskifteformuen
Den lengstlevende ektefellen rår i levende live som en eier over alt som hører til uskifteformuen, med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale.
I testament kan den lengstlevende rå over en andel av uskifteformuen som svarer til det den lengstlevendes egne arvinger skal ha når den lengstlevende dør, jf. § 29, og så langt det ikke strider mot reglene om livsarvingenes pliktdelsarv.
Arveloven § 22 omhandler den lengstlevende ektefellens råderett over uskifteformuen. Uskifte er en ordning som gjør det mulig for en gjenlevende ektefelle å utsette arveoppgjøret med førstavdødes arvinger. I stedet for å skifte boet umiddelbart etter dødsfallet, kan den gjenlevende ektefellen velge å overta hele boet, eller deler av det, uskiftet. Dette innebærer at den lengstlevende ektefellen trer inn i førstavdødes økonomiske sko og blir ansvarlig for å forvalte og disponere over boets midler frem til uskiftet opphører.
Uskifteretten er imidlertid ikke en ubetinget rett. For å kunne sitte i uskifte må visse vilkår være oppfylt, og den gjenlevende ektefellens råde-rett over uskifteformuen er underlagt visse begrensninger. Disse begrensningene har som formål å sikre at arvingenes interesser ivaretas, og at uskifteboet ikke forringes på en utilbørlig måte.
Eierrådighet med unntak
Første ledd i § 22 slår fast at den lengstlevende ektefellen rår over uskifteformuen «som en eier». Dette innebærer at den lengstlevende i utgangspunktet har full råderett over uskifteformuen og kan disponere fritt over den, både ved faktiske og rettslige disposisjoner. Den lengstlevende kan selge, pantsette, leie ut, forbruke eller på annen måte disponere over boets midler som om de var hans eller hennes egne.
Denne eierrådigheten er imidlertid ikke helt fri. Det fremgår av lovteksten at den lengstlevende ektefellen rår over uskifteformuen «med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale». Loven setter dermed visse begrensninger i den lengstlevendes disposisjonsfrihet. Disse begrensningene er inntatt i andre bestemmelser i arveloven, særlig i §§ 23 og 24.
Begrensninger i råderetten
Arveloven § 23 begrenser den lengstlevende ektefellens adgang til å gi gaver av uskifteformuen. Den lengstlevende kan ikke uten samtykke fra arvingene gi bort gaver som står i misforhold til formuen i boet. Denne begrensningen tar sikte på å sikre at arvingene ikke blir urimelig dårligere stilt ved at den lengstlevende gir bort verdifulle gaver til andre. For eksempel kan det være aktuelt med omstøtelse av en gave dersom den lengstlevende ektefellen gir bort en betydelig del av uskifteformuen til en ny partner eller til et veldedig formål.
Arveloven § 24 gir arvingene rett til å kreve skifte av uskifteformuen dersom den lengstlevende ektefellen forvalter uskifteboet på en uforsvarlig måte. Det kan for eksempel være aktuelt med skifte dersom den lengstlevende bruker opp boets midler på en uforsvarlig måte, investerer i høyrisikoprosjekter, eller på annen måte misbruker sin råderett. Arvingene kan også kreve skifte dersom den lengstlevende ektefellen gifter seg på nytt eller inngår samboerskap med en ny partner.
Testamentariske disposisjoner
Andre ledd i § 22 regulerer den lengstlevende ektefellens adgang til å råde over uskifteformuen ved testamentariske disposisjoner. Utgangs-punktet er at den lengstlevende ektefellen i testa-ment kan rå over den delen av formuen som skal gå til den lengstlevendes egne arvinger etter loven eller testament. Det kan for eksempel dreie seg om et testament som bestemmer at den lengstlevendes særkullsbarn skal arve en halvpart av uskifteformuen.
Det følger imidlertid av annet ledd i § 22 at den lengstlevende ektefellen bare kan rå over uskifte-formuen i testament «så langt det ikke strider mot reglene om livsarvingenes pliktdelsarv». Bestem-melsen innebærer dermed at livsarvingenes pliktdelsarv setter grenser for den lengstlevendes testasjonskompetanse.
Pliktdelsarven er en beskyttelsesregel for livsar-vingene. Det følger av § 50 i arveloven at to trede-ler av arvelaterens formue er pliktdelsarv for livsarvingene, og at arvelateren bare i begrenset grad kan rå over pliktdelsarven ved testament.
Eksempel
For å illustrere hvordan § 22 kan anvendes, kan man se for seg en situasjon hvor ektefellene A og B har ett fellesbarn, C. A dør og etterlater seg en formue på 12 millioner kroner. A og B hadde felleseie. B velger å sitte i uskifte med C. Etter § 22 første ledd har B i utgangspunktet full råderett over uskifteformuen og kan for eksempel selge A og Bs felles bolig og kjøpe seg en ny bolig, eller hun kan bruke boets midler til å reise eller kjøpe seg en ny bil. B kan imidlertid ikke gi bort hele uskiftefor-muen til et veldedig formål uten samtykke fra C, jf. arveloven § 23.
B ønsker å sikre sine egne slektninger og oppret-ter et testament der det bestemmes at hennes søsken skal arve halvparten av uskifteformuen når hun dør. Når B dør, vil arven etter A fordeles likt mellom C og Bs søsken. Bs søsken får til sammen 3 millioner kroner, mens C arver 9 millioner kroner (6 millioner kroner i arv etter A og 3 millioner kroner i arv etter B).
Hadde derimot A i sitt testament bestemt at hele arven skulle gå til C, ville ikke B ha kunnet testamentere over noen del av uskifteformuen, jf. § 22 annet ledd og § 50. I så fall ville C vært enear-ving etter både A og B.
Avslutning
Avslutningsvis er det verdt å merke seg at § 22 i arveloven gir en generell regel om råderett over uskifteformuen. I den konkrete vurderingen av om en bestemt disposisjon er tillatt, må det ses hen til de øvrige reglene i uskiftekapitlet i arvelo-ven. Det må også tas hensyn til arvingenes rett til å kreve skifte av uskifteformuen, og eventuelle avtaler mellom arvingene og den lengstlevende ektefellen.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]