Arveloven § 30: Arvingenes krav på vederlag ved skifte av uskifteformue
§ 30. Arvingenes krav på vederlag ved skifte av uskifteformuen
Er uskifteformuen vesentlig redusert fordi den lengstlevende ektefellen har vanskjøttet sin økonomi, misbrukt sin rett til å rå over uskifteformuen eller handlet utilbørlig på annen måte, kan den førstavdødes arvinger kreve vederlag av uskifteformuen eller, der den ikke strekker til, av den lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen.
Er uskifteformuen vesentlig redusert fordi den lengstlevende har brukt av den til å øke eller erverve formue som kan holdes utenfor uskifteformuen ved skifte, kan arvingene kreve vederlag etter første ledd.
Hvis det ved skiftet ikke er nok til vederlag etter første og annet ledd, kan det ikke senere gjøres krav på resten.
Innledning
Uskifte er en ordning som gir den lengstlevende ektefellen rett til å overta hele eller deler av den førstavdødes formue uten å skifte med arvingene. Uskifteformuen forblir da udelt og forvaltes av den lengstlevende. Denne ordningen kan være fordelaktig for den gjenlevende, men den innebærer også en viss risiko for arvingene. Arveloven § 30 gir arvingene et vern mot misbruk av uskifteretten ved å gi dem rett til å kreve vederlag dersom uskifteformuen er blitt vesentlig redusert som følge av den lengstlevendes handlinger.
Hva er vederlag?
Vederlag er en økonomisk kompensasjon som skal gjenopprette en økonomisk ubalanse. I denne sammenhengen skal vederlaget kompensere arvingene for tap de har lidt som følge av den lengstlevendes disposisjoner over uskifteformuen. Vederlaget kan utmåles i penger eller ved overføring av eiendeler fra boet.
Når kan arvingene kreve vederlag?
Arvingene kan kreve vederlag etter arveloven § 30 i to hovedsituasjoner:
Mislighold av uskifteretten
Første ledd i § 30 omhandler tilfeller der uskifteformuen er blitt vesentlig redusert fordi den lengstlevende ektefellen har misligholdt sin forvaltningsplikt. Dette kan for eksempel være tilfeller der den lengstlevende:
-
har vanskjøttet sin økonomi, for eksempel ved å pådra seg unødvendig gjeld eller ved å foreta uforsvarlige investeringer
-
har misbrukt sin rett til å rå over uskifteformuen, for eksempel ved å gi bort gaver som står i misforhold til formuen i boet
-
har handlet utilbørlig på annen måte, for eksempel ved å bruke uskiftemidler til eget forbruk uten å ta hensyn til arvingenes interesser.
Bruk av uskiftemidler til å øke særeieformuen
Annet ledd i § 30 omhandler tilfeller der uskifteformuen er blitt redusert fordi den lengstlevende har brukt av den til å øke eller erverve formue som kan holdes utenfor uskifteformuen ved skifte. Dette kan for eksempel være tilfeller der den lengstlevende:
-
bruker uskiftemidler til å nedbetale gjeld på særeieeiendom
-
bruker uskiftemidler til å pusse opp eller forbedre særeieeiendom
-
kjøper eiendeler som skal være særeie, med midler fra uskifteboet.
Hva er “vesentlig redusert”?
For at arvingene skal ha krav på vederlag, må uskifteformuen være “vesentlig redusert”. Dette er et skjønnsmessig kriterium som må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Ved vurderingen skal det legges vekt på:
-
størrelsen på reduksjonen i forhold til den opprinnelige verdien av uskifteformuen
-
årsaken til reduksjonen
-
den lengstlevendes økonomiske situasjon
-
arvingenes økonomiske situasjon.
Hvilken formue kan arvingene kreve vederlag fra?
Arvingene kan i utgangspunktet kreve vederlag av uskifteformuen. Dersom denne ikke strekker til, kan de kreve vederlag av den lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen. Dette innebærer at arvingene kan holde den lengstlevende personlig ansvarlig for tap de har lidt som følge av dennes disposisjoner.
Begrensninger i retten til vederlag
Det er enkelte begrensninger i arvingenes rett til vederlag etter arveloven § 30.
Bevisbyrden
Det er arvingene som har bevisbyrden for at vilkårene for vederlag er oppfylt. De må sannsynliggjøre at uskifteformuen er blitt vesentlig redusert som følge av den lengstlevendes handlinger.
Foreldelse
Kravet på vederlag foreldes tre år etter at uskifteboet er skiftet, jf. arveloven § 71.
Begrensning i vederlagskravet
Tredje ledd i § 30 slår fast at dersom det ved skiftet ikke er nok til vederlag etter første og annet ledd, kan det ikke senere gjøres krav på resten. Dette innebærer at arvingenes vederlagskrav er begrenset til det som kan dekkes av uskifteformuen og den lengstlevendes formue utenfor uskifteformuen på skiftetidspunktet.
Eksempler
Eksempel 1: Vanskjøtsel av økonomi
Kari og Ola er gift og har felleseie. Ola dør, og Kari sitter i uskifte med deres felles barn, Per. Kari vanskjøtter sin økonomi og pådrar seg stor gjeld. Når Kari dør, er uskifteformuen vesentlig redusert som følge av Karis gjeld. Per kan da kreve vederlag av Karis dødsbo for det tapet han har lidt som følge av Karis vanskjøtsel.
Eksempel 2: Bruk av uskiftemidler til særeieformuen
Lise og Petter er gift. Lise har en hytte som er hennes særeie. Petter dør, og Lise sitter i uskifte med Petters sønn fra et tidligere forhold, Lars. Lise bruker penger fra uskifteformuen til å pusse opp hytta. Når Lise dør, er uskifteformuen redusert som følge av oppussingen av hytta. Lars kan da kreve vederlag av Lises dødsbo for det tapet han har lidt som følge av at Lise brukte uskiftemidler til å øke verdien av sin særeieeiendom.
Oppsummering
Arveloven § 30 gir arvingene et viktig vern mot misbruk av uskifteretten. Bestemmelsen gir arvingene rett til å kreve vederlag dersom uskifteformuen er blitt vesentlig redusert som følge av den lengstlevendes handlinger. Bestemmelsen er et uttrykk for at den lengstlevende har en forvaltningsplikt overfor arvingene, og at den lengstlevende ikke kan bruke uskifteretten til å berike seg selv på arvingenes bekostning.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]