Testasjonsevne og ugyldighet i norsk arverett: En analyse av arveloven § 41
§ 41. Testasjonsevne
Den som har fylt 18 år, kan opprette testament. Et testament fra noen som er under 18 år, er gyldig bare hvis det er stadfestet av Kongen.
En testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis testator på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet ikke hadde evne til å forstå eller vurdere disposisjonen.
Arveloven § 41 omhandler testasjonsevne, et fundamentalt prinsipp i norsk arverett som sikrer at testamentariske disposisjoner gjenspeiler testator sin frie og informerte vilje. Paragrafen fastsetter to kumulative vilkår for å kunne opprette et gyldig testament: (1) Testator må ha fylt 18 år, og (2) Testator må på testasjonstidspunktet ha hatt evnen til å forstå og vurdere disposisjonen. Manglende oppfyllelse av ett av disse vilkårene kan medføre ugyldighet av testamentet.
18-års aldersgrensen:
Bestemmelsen om at testator må ha fylt 18 år for å opprette testament samsvarer med den alminnelige myndighetsalderen i Norge, jf. vergemålsloven § 2 første ledd bokstav a. Dette prinsippet bygger på en forutsetning om at en person som har oppnådd myndighetsalder, anses moden nok til å foreta selvstendige valg og disposisjoner med rettslig bindende virkning, herunder å bestemme over sin etterlatte formue.
Unntak for mindreårige:
Første ledd annet punktum gir likevel en mulighet for at personer under 18 år kan opprette gyldig testament. I disse tilfellene må imidlertid testamentet “stadfestes av Kongen”. Denne kompetansen er delegert til Statens sivilrettsforvaltning, jf. forskrift til arveloven § 11. En slik stadfestelse innebærer en vurdering av om testamentet er et reelt uttrykk for testators vilje, og om det er andre hensyn som taler for at testamentet bør godkjennes til tross for at testator er mindreårig. Bestemmelsen gir en nødvendig fleksibilitet i tilfeller der det foreligger særlige grunner til at en mindreårig bør kunne opprette testament.
Testasjonsevne:
Annet ledd i § 41 fastsetter at en testamentarisk disposisjon er ugyldig dersom testator på testasjonstidspunktet på grunn av en av de opplistede tilstandene manglet evnen til å forstå eller vurdere disposisjonen. Bestemmelsen omfatter sinnslidelse, demens, rus og “annen psykisk funksjonsnedsettelse”. Formålet med bestemmelsen er å sikre at testamentet gjenspeiler testator sin frie og informerte vilje, og at personer med nedsatt vurderingsevne ikke utnyttes av andre. Kravet om at tilstanden må ha vært til stede på “testasjonstidspunktet” understreker at det er testators tilstand i det øyeblikket testamentet blir opprettet, som er avgjørende.
Sinnslidelse:
Sinnslidelse, i dag gjerne omtalt som psykisk lidelse, er et vidt begrep som omfatter en rekke ulike psykiske tilstander. Det avgjørende for om en testamentarisk disposisjon kan kjennes ugyldig, vil være om sinnslidelsen i den konkrete saken har hatt betydning for testators evne til å forstå og vurdere disposisjonen. En person med en psykisk lidelse kan likevel være i stand til å opprette et gyldig testament, for eksempel i en periode der sykdommen er i remisjon.
Demens:
Også demens kan ha betydning for testasjonsevnen. Demens er en progredierende sykdom, og det vil være hvor langt i sykdomsforløpet testator befant seg på testasjonstidspunktet, som er avgjørende. En person i en tidlig fase av demens kan fortsatt ha tilstrekkelig vurderingsevne til å opprette et gyldig testament, mens en person med fremskreden demens kan mangle denne evnen. NOU 2014:1 Ny arvelov peker på den såkalte Berger-skalaen som et verktøy for å vurdere demensutviklingen. Skalaen deler demens inn i seks trinn basert på pasientens funksjonsevne.
Ruspåvirkning:
Testasjonsevnen kan også påvirkes av rus. Testamentariske disposisjoner som er foretatt i sterkt ruspåvirket tilstand, kan være ugyldige dersom ruspåvirkningen har hatt betydning for testators evne til å forstå og vurdere disposisjonen.
Annen psykisk funksjonsnedsettelse:
Alternativet “annen psykisk funksjonsnedsettelse” er en åpen kategori som omfatter andre tilstander som kan påvirke testasjonsevnen, for eksempel psykisk utviklingshemming eller hjerneskade.
Bevisbyrde:
Bevisbyrden for at en testamentarisk disposisjon er ugyldig etter § 41 annet ledd, ligger på den som hevder dette. Det er den som vil sette til side testamentet, som må sannsynliggjøre at testator på testasjonstidspunktet manglet evnen til å forstå og vurdere disposisjonen på grunn av en av de nevnte tilstandene. Dette kan være krevende å bevise, særlig når det gjelder demens og sinnslidelse, der testators mentale tilstand kan ha variert over tid.
Rettspraksis:
Rettspraksis om arveloven § 41 og dens forløper i § 62 i arveloven 1972 viser at domstolene utøver et betydelig skjønn i vurderingen av om et testament er ugyldig på grunn av testators mentale tilstand. For eksempel har Høyesterett i Rt. 1999 s. 440 lagt til grunn at en diagnose i seg selv ikke er avgjørende, men at det må foretas en konkret vurdering av testators evne til å forstå og vurdere disposisjonen i det enkelte tilfellet.
Forholdet til vergemålsloven:
Reglene om testasjonsevne må ses i sammenheng med vergemålsloven. Vergemålsloven § 20 gir hjemmel for å sette en person under vergemål dersom vedkommende “på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred ikke er i stand til å ivareta sine interesser”. I tilfeller der det er oppnevnt verge for en person, kan dette være et moment i vurderingen av om personen har testasjonsevne, men det er ikke avgjørende i seg selv.
Betydning for arveoppgjøret:
En avgjørelse om at en testamentarisk disposisjon er ugyldig etter § 41 vil ha stor betydning for arveoppgjøret. Dersom testamentet er ugyldig, fordeles arven etter reglene om legalarv, jf. arveloven kapittel 2 til 4.
Konklusjon:
Arveloven § 41 er en sentral bestemmelse i norsk arverett som sikrer at testamentariske disposisjoner gjenspeiler testator sin frie og informerte vilje. Paragrafens regler om alder og mental tilstand er ment å verne både testators interesser og interessene til arvingene, og de er utformet med sikte på å gi en hensiktsmessig balanse mellom hensynet til testasjonsfrihet og hensynet til å unngå ugyldige testamenter.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]