§ 64. Bortkommet testament
Hvis det kan sannsynliggjøres at testator har etterlatt seg et gyldig testament, men dette testamentet ikke er å finne etter testators død, skal det gjelde hvis innholdet kan bringes på det rene. Testamentet legges likevel ikke til grunn hvis det mest trolig er tilbakekalt.Innledning
Arveloven § 64 omhandler en spesiell situasjon som kan oppstå i forbindelse med dødsbo, nemlig når et testament som man vet eller antar at eksisterer, ikke kan finnes. I slike tilfeller kan det oppstå tvil om arvelaterens ønsker for fordelingen av sine eiendeler. Arveloven § 64 søker å gi løsninger på problemstillingene som oppstår, med utgangspunkt i prinsippet om at arvelaterens siste vilje skal respekteres.
Analyse av arveloven § 64
Bestemmelsen i arveloven § 64 viderefører i det vesentlige en tilsvarende bestemmelse i arveloven av 1854. Det kan virke noe utdatert at arveloven fortsatt har en regel om bortkomne testamenter. I dag er det tross alt langt enklere enn tidligere å sikre at testamentet blir oppbevart på en trygg og forsvarlig måte, slik at det blir tatt vare på til etter arvelaterens død. Det finnes imidlertid fortsatt testa-torer som velger å oppbevare testamentet hjemme, og man kan heller ikke utelukke at testamenter som er innlevert til oppbevaring hos for eksempel advokat eller bank, kan komme bort. Bestemmel-sen er derfor ikke overflødig.
Arveloven § 64 forutsetter for det første at det kan sannsynliggjøres at testator har opprettet et gyldig testament. Det må med andre ord være mer sannsynlig at et slikt testament eksisterer enn at det ikke eksisterer. I vurderingen av dette vil det blant annet være et moment om avdøde var en person som man ut fra hans eller hennes personlighet kan anta ville ha ordnet sine forhold ved å opprette testament. Andre momenter er om avdøde hadde konsultert en advokat om utforming av testament, om avdøde overfor familie eller venner hadde gitt uttrykk for at han eller hun hadde et testa-ment, eller om man har funnet et utkast til testament. En kopi av testamentet vil være et sterkt holdepunkt for at det foreligger et testament, men det må tas forbehold om at kopien er ekte.
For det andre er det et vilkår at testamentets innhold kan «bringes på det rene». I dette ligger det at man ikke kan nøye seg med en vag beskrivelse av hva som kan antas å ha stått i testamentet. Innholdet må kunne dokumenteres på en troverdig og etterrettelig måte. Det må ikke være noen rimelig tvil om hva testamentet gikk ut på. Den sikreste måten å dokumentere testamentets innhold på, er å fremlegge en kopi eller en gjenpart. Det er imidlertid ikke utelukket at innholdet i testamentet kan dokumenteres på annen måte, for eksempel gjennom vitneforklaringer fra testamentsvitner eller fra advokaten som har bistått med opprettelsen av testamentet.
Selv om de nevnte vilkårene er oppfylt, kommer ikke testamentet til anvendelse hvis det mest trolig er tilbakekalt. Det innebærer at det må være mer sannsynlig at testamentet er tilbakekalt enn at det ikke er det. At testamentet ikke er å finne, er i seg selv et argument for at testamentet kan være tilbakekalt. Andre momenter kan være om testator har gitt uttrykk for at han eller hun ville tilbakekalle testamentet, om man har funnet et tilbakekallsdokument, om testamentsvitner er kontaktet av testator for å opprette nytt testament, osv.
Praktiske eksempler
Eksempel 1: Kopi av testamentet
Kari Olsen dør. I forbindelse med ryddingen av dødsboet finner man ikke Karis testament. Arvingene vet imidlertid at Kari opprettet et testament for noen år siden. De vet også at Kari sendte en kopi av testamentet til sin søster. Siden det finnes en kopi av testamentet, og det ikke er noe som tyder på at Kari har tilbakekalt det, skal testamentet legges til grunn for arveoppgjøret selv om originalen ikke kan finnes.
Eksempel 2: Testamentsvitner husker innholdet
Per Hansen dør. Han etterlater seg en samboer, Marte, og to barn fra et tidligere ekteskap. Barna finner ikke testamentet, men de vet at Per hadde et testament. Per opprettet testamentet for mange år siden, og ingen av barna kjenner til innholdet. Testamentsvitnene husker imidlertid hva som sto i testamentet. Testamentsvitnene forklarer i retten at Per testamenterte hele formuen sin til Marte. Siden innholdet i testamentet kan klarlegges, skal testamentet legges til grunn.
Forholdet til andre bestemmelser i arveloven
Bestemmelsen i arveloven § 64 om bortkomne testamenter må ses i sammenheng med andre bestemmelser i arveloven. Det vises særlig til:
-
Arveloven § 48 om tilbakekall av testament: Utgangspunktet etter arveloven er at testator fritt kan tilbakekalle et testament. Det foreslås i lovforslaget § 48 at tilbakekall eller endring av testament må skje i testaments form, men at testamentet også kan tilbakekalles ved ødeleggelse eller overstryking av hele testamentet. Departementet legger til grunn at uttalelsene i forarbeidene til nåværende arvelov er relevante også for den nye loven. I forarbeidene til arveloven uttales det at «[h]vor testator ikke foretar tilbakekallingen på den måte han helst bør gjøre (dvs. ved å bruke testamentsformen), må han iallfall sikre at det ikke kan oppstå rimelig tvil om at testamentet er tilbakekalt».
-
Arveloven § 63 om oppbevaring av testament hos tingretten: Denne bestemmelsen innebærer at testator kan levere sitt testament til oppbevaring hos tingretten, og at retten da har plikt til å legge frem testamentet når testator er død. Med en slik ordning reduserer man risikoen for at testamentet kommer bort, og dermed også behovet for å bruke § 64.
Rettspraksis
Bestemmelsen i § 64 har vært oppe for domstolene en rekke ganger. Det vises særlig til:
-
Rt. 1994 s. 1256: Høyesterett uttalte i denne saken at når et testament ikke kan finnes ved arvelaterens død, er det den som påberoper seg testamentet, som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre at testamentet er opprettet.
-
Rt. 1987 s. 1434: I denne saken godtok Høyesterett at et testament ble lagt til grunn selv om man ikke kunne finne originalen.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]