Arveloven § 76: Fordeling av formuen når den avdøde ikke har arvinger
§ 76. Fordeling av formuen når den avdøde ikke har arvinger
Hvis den avdøde ikke har arvinger etter loven eller etter testament, skal nettoformuen gå til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om ordningen med fordeling av formuen til slik virksomhet.
I særlige tilfeller kan departementet etter søknad bestemme at hele eller deler av formuen skal gå til slektninger eller andre som har stått den avdøde nær. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om slik fordeling av formuen.
Innledning
Arveloven § 76 regulerer hva som skjer med formuen til en person (arvelateren) når vedkommende dør uten å etterlate seg arvinger etter loven, og uten å ha opprettet et gyldig testament. Bestemmelsen innebærer at statens arverett er avviklet til fordel for frivillig virksomhet rettet mot barn og unge. I særlige tilfeller kan likevel departementet bestemme at arven skal gå til slektninger eller andre nærstående til arvelateren.
Formål og anvendelsesområde
Formålet med arveloven § 76 er å sikre en forsvarlig forvaltning av formuen til personer som dør uten å etterlate seg arvinger, og å sørge for at formuene som omfattes av bestemmelsen, blir tildelt formål som kan anses å ha allmenn støtte i samfunnet. Tidligere gikk slike formuer til staten, jf. arveloven 1972 § 46.
Arveloven § 76 får anvendelse i de tilfellene der:
-
Avdøde ikke etterlater seg legalarvinger, jf. arveloven §§ 2 til 7. Legalarvingene omfatter avdødes barn, barnebarn og fjernere etterkommere (livsarvingene) samt avdødes foreldre og deres etterkommere og besteforeldre og deres etterkommere, men likevel bare til og med søskenbarn.
-
Avdøde ikke har opprettet et gyldig testament.
-
Avdøde ikke etterlater seg en ektefelle eller samboer med arverett, jf. arveloven §§ 8, 9, 12 og 13.
Analyse
Arveloven § 76 har to ledd. Første ledd gir den generelle regelen om fordeling av formuen. Annet ledd gir en særregel med adgang for departementet til etter søknad å bestemme at formuen skal gå til personer som sto avdøde nær.
Første ledd
Første ledd slår fast at arvelaterens formue skal gå til “frivillig virksomhet til fordel for barn og unge”, jf. Prop. 18 L (2014–2015) side 29 flg. Ordlyden er ment å omfatte en vid krets av organisasjoner som driver allmennyttig virksomhet, herunder humanitære organisasjoner, veldedige organisasjoner, organisasjoner som driver med friluftsliv, idrett eller kultur for barn og unge. Organisasjonens formål bør rette seg primært mot barn og unge, men vilkårene må ikke tas helt på ordet, og en organisasjon med et noe videre formål bør ikke utelukkes bare fordi organisasjonen i sin virksomhet også inkluderer voksne. Forutsetningen må likevel være at det sentrale i virksomheten retter seg mot barn og unge, jf. den forklarende rapporten til den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte (2012). Departementet kan gi nærmere regler om ordningen i forskrift.
Annet ledd
Etter annet ledd kan departementet treffe avvikende avgjørelse om fordelingen av arven, dersom en eller flere av avdødes slektninger eller andre som “har stått den avdøde nær”, ber om det. Departementet kan beslutte at enten hele eller bare deler av formuen skal fordeles til søkerne. Dette innebærer en betydelig utvidet adgang til å foreta arveavkall for departementet.
Også for dette alternativet kan departementet gi nærmere regler i forskrift, men etter departementets oppfatning er det viktig at regelen om avkall i utgangspunktet ikke bør være mer begrenset enn loven selv. De som skal søke om avkall, bør ha tilstrekkelig kunnskap om sitt handlingsrom slik at de i størst mulig grad kan innrette seg riktig før de går til det skritt å søke departementet om å få tildelt formuen, se i den forbindelse side 33 i Prop. 18 L (2014–2015).
Tolkning og unntak
Bestemmelsen i § 76 bør tolkes i samsvar med formålet, nemlig at formuen etter personer som ikke etterlater seg arvinger, fordeles til formål som har bred oppslutning. Det kan i den forbindelse særlig fremheves at:
-
Vilkåret “frivillig virksomhet” i § 76 skal tolkes vidt. Departementet kan i forskrift gi nærmere føringer for hvilke typer virksomhet som omfattes av ordningen. Det må imidlertid etter departementets syn være et utgangspunkt at bestemmelsen også gir hjemmel for å gi avkall på arv til fordel for statlige organ, fylkeskommuner, kommuner og andre offentlige institusjoner mv. i de tilfellene der disse organene driver en virksomhet som har stor grad av samsvar med virksomheter eller oppgaver man tradisjonelt har overlatt til frivillig virksomhet, jf. også NOU 2014:1 s. 57.
-
Avgjørende er om virksomheten “er til fordel for barn og unge”.
-
Det skal i forskriften utpekes ett eller flere organ som har ansvar for å tildele midlene
-
For at et avkall etter annet ledd skal være aktuelt, må det “foreligge særegne forhold som tilsier dette”. I de fleste tilfeller der avdøde ikke har hatt livsarvinger eller annen nær familie som det har vært et nært forhold til, skal nettoformuen fordeles til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. Visse slektninger står arvelateren særlig nær. Først og fremst vil det dreie seg om besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og ektefellene eller samboerne til søsken, tantebarn eller onkelbarn. Til dels kan det også dreie seg om tidligere samboere (som ikke har krav på arv etter § 12), steforeldre, fosterforeldre eller den ene av to foreldre i tilfeller hvor den andre har en annen tilknytning til barnet (fars slekt i de tilfellene far er voldtektsmann). Andre grunner enn slektskap til avkall vil sjelden være til stede. Eksempelvis skal tilknytning i form av naboskap, medlemskap i foreninger, klubber mv., arbeids eller studiesammenheng og lignende i utgangspunktet ikke være et tilstrekkelig grunnlag for et avkall, se også om dette NOU 2014:1 s. 56–57.
Praktiske eksempler
-
Ole Olsen dør uten ektefelle, barn eller andre gjenlevende slektninger. Han etterlater seg en betydelig formue, bestående av en enebolig, hytte, bankinnskudd og aksjer. I tillegg er han eier av en stor samling av klassisk vinyl som anslås å ha betydelig økonomisk verdi. Ole har ikke skrevet noe testament. Etter at omkostningene i dødsboet er dekket og eiendelene i boet solgt, skal inntektene fordeles til en organisasjon som fremmer musikkglede for barn og unge i henhold til arveloven § 76. Departementet bestemmer hvem som skal motta arven.
-
Kari Kristiansen dør ugift og barnløs. Hun etterlater seg tre søskenbarn som hennes nærmeste arvinger, samt en formue som i det vesentlige består av arven etter hennes avdøde foreldre. Hun har et godt forhold til ett av søskenbarna som de siste fem årene jevnlig har tatt seg av henne på bakgrunn av at hun sliter med et dårlig hjerte. For at det meste av arven skal gå til dette søskenbarnet, kan søskenbarnet be departementet om å gi avkall på sin rett til arven til fordel for søskenbarnet som har tatt seg av Kari i tråd med arveloven § 76 annet ledd.
-
Anders Andersen dør i en ulykke. Han etterlater seg betydelige formuesverdier i bank, aksjer og eiendom. Anders har to stebarn som han i mange år har sett på som egne barn, men han har ingen biologiske barn. I tillegg har han ett søskenbarn. Da Anders og hans avdøde kone ikke har felleseie, må Anders ha skrevet testament for at stebarna skal ha rett til arv. Han har imidlertid unnlatt å gjøre dette, og er dermed uten testament. Stebarna hans har ikke rett til å arve Anders etter loven, jf. arveloven § 7. Sønnen eller datteren til en stefar er ikke å anse som «slektninger» til stefar etter loven, og en fosterfamiliesituasjon, i og for seg uavhengig av slektskap, gir heller ingen rett til arv etter loven. For at stebarna skal arve, kan de søke departementet om avkall, og departementet kan etter forholdene gjøre dette. Anders sitt eneste søskenbarn er en så fjern slektning, at avdøde forutsetningsvis ikke hadde hatt ønske om at vedkommende skulle arve.
-
En arvelater dør på institusjon, tilsynelatende uten familie. Avdødes nærmeste er to kusiner som arvelateren ikke har hatt noe med å gjøre. Under bobehandlingen avdekkes et testament hvor formuen skal testamenteres til Den Norske Turistforening. Kusinene går likevel til sak om at testamentet er ugyldig da testamentet er skrevet på engelsk, mens deres onkel bare kunne norsk, og at han antakelig heller ikke var i stand til å forstå hva et testament var på den tida det ble skrevet da han ofte var i en ruspåvirket tilstand og hadde perioder der han hadde en forvirret og «uoppstillig atferd». Etter flere skiftesamlinger og møter kommer arvingene til et forlik om at deler av formuen, en hytte og innboet der, skal fordeles likt på arvingene, mens resten av arven blir fordelt til Den Norske Turistforening etter testamentets bestemmelse. Senere får bostyreren kunnskap om at det var registrert en annen person på pasientens journal som en slags kontaktperson/venn. Tingretten ber da Stiftelsen Organdonasjon og Transplantasjon om å sette sammen DNA fra blodprøver av arvelater og kontaktpersonen fra en politiundersøkelse etter et biltyveri. Det viser seg at kontaktpersonen er arvelaterens sønn med en annen person enn den ektefellen som avdødes slekt er avkom etter. Tingretten åpner offentlig skifte på bakgrunn av disse opplysningene, jf. arveloven § 129 første ledd annet punktum. Denne nye opplysningen gjør det tidligere inngåtte arveoppgjøret uriktig. For å få denne situasjonen ryddet av veien kan bostyreren vurdere å gå til søksmål mot turistforeningen og de to kusinene for å få satt deler av oppgjøret til side med hjemmel i tvisteloven §§ 19-9 og 19-10 (feilaktig faktum og annen urimelighet), men også omstøtelse av arveforliket etter reglene i dekningsloven §§ 52 flg. vil kunne være aktuelt dersom de andre som har mottatt noe fra boet (arvinger etter et ugyldig testament), kjente til det manglende faktum (arvelaterens sønn). Den nyoppdagedesønnen var ikke kjent med verken dødsfallet eller arveoppgjøret. Den delen av boet som ved forliket gikk til Den Norske Turistforening, blir dermed arvemidler i et offentlig skifte som utpeker sønnen som enearving.
Avslutning
Reglene om statens arverett etter §§ 76 og 77 gjelder de boene hvor avdøde etterlater seg forholdsvis begrensede verdier. Men bestemmelsene må like fullt være et virkemiddel som det kan hvile tillit til. Arvingene, eller de som sto arvelateren nær, kan ikke ha gode grunner til å bekjenne seg uriktig eller utelate opplysninger for å sikre seg eller sine at formuene i boet kommer dem selv eller personer de føler ansvar for, til gode i tilfeller der det etter lovens regler skal gå til et mer upersonlig formål, enten det gjelder frivillige organisasjoner, eller som tidligere var løsningen; til staten. Arverett er ofte preget av sterke følelser. Uheldige følelser av urett og bitterhet bør så langt som mulig unngås – i hvert fall for dødsfall som er mer trivielle enn Orderuddrapene. Det samme gjelder følelsen av å bli forrådt av sine egne. Også etter en slik avgrensning av arvetavlen som utvalget foreslår, vil man fortsatt nå og da se situasjoner hvor enkelte på forhånd søker å innrette seg slik at det legges en arvefølge til grunn som de etter loven ikke har rett til. Selv med utvalgets forslag vil for
delingen i slike situasjoner bero på hvem avdøde oppgir som familie eller som nærstående, jf. arveloven §§ 89 og 90 og arvingenes opplysningsplikt overfor skifteretten.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]