Arveloven § 138: Beslutninger under offentlig skifte og arvingenes enighet
Ved beslutninger om forvaltningen av boet og om gjennomføringen av skiftet er retten og bostyreren bundet av arvingenes standpunkt hvis arvingene er enige. Kravet om enighet mellom arvingene etter første punktum omfatter likevel ikke arving som er forsvunnet eller har ukjent adresse slik at arvingens standpunkt ikke kan innhentes, eller arving som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Annet punktum gjelder også for andre bestemmelser i loven som stiller krav om enighet mellom arvingene.
Retten og bostyreren er ikke bundet av arvingenes standpunkt hvis det ikke er tilstrekkelige eiendeler i boet til å oppfylle alle forpliktelsene i boet. Det samme gjelder hvis en beslutning basert på arvingenes standpunkt vil stride mot en fraværende arvings eller kreditorenes interesser, eller hvis noe annet følger av lov.
Innledning
Arveloven § 138 regulerer beslutningsprosessen under offentlig skifte av dødsbo. Bestemmelsen fastsetter i hvilke tilfeller retten og bostyreren er bundet av arvingenes standpunkt, og når de kan treffe avgjørelser uavhengig av arvingenes ønsker.
Paragrafen er sentral for å balansere hensynet til arvingenes autonomi og behovet for en effektiv og forsvarlig skiftebehandling.
Analyse av Arveloven § 138
Hovedregel: Arvingenes enighet er bindende
Arveloven § 138 fastslår som hovedregel at retten og bostyreren er bundet av arvingenes standpunkt dersom arvingene er enige. Dette gjelder for:
-
Forvaltningen av boet: Dette omfatter alle disposisjoner som er nødvendige for å ivareta boets interesser under skiftet, for eksempel salg av eiendeler, betaling av gjeld og inndrivelse av fordringer.
-
Gjennomføringen av skiftet: Dette omfatter alle avgjørelser som er nødvendige for å få gjennomført skiftebehandlingen, for eksempel valg av bostyrer, fastsettelse av booppgjør og utdeling av arv.
Hovedregelen innebærer at arvingene i fellesskap har en betydelig innflytelse på hvordan boet behandles og skiftet gjennomføres.
Unntak fra hovedregelen
Det er imidlertid flere unntak fra hovedregelen om at arvingenes enighet er bindende.
Første ledd annet punktum fastslår at kravet om enighet ikke omfatter arvinger som er forsvunnet eller har ukjent adresse. I disse tilfellene er det ikke mulig å innhente arvingens standpunkt, og retten og bostyreren kan derfor ikke være bundet av det.
Første ledd annet punktum fastslår også at kravet om enighet ikke omfatter arvinger som etter testament bare skal motta et bestemt, avgrenset gode av liten verdi. Dette kan for eksempel være en pengegave eller en bestemt gjenstand.
Bakgrunnen for dette unntaket er at slike arvinger har en mer begrenset interesse i boet enn de øvrige arvingene. De har for eksempel ikke samme behov for å være involvert i avgjørelser om forvaltningen av boet eller gjennomføringen av skiftet.
Annet ledd første punktum fastslår at retten og bostyreren ikke er bundet av arvingenes standpunkt hvis boet er insolvent. Et insolvent dødsbo er et bo der eiendelene ikke er tilstrekkelige til å dekke alle forpliktelsene. I slike tilfeller er det kreditorenes interesser som må ivaretas, og retten og bostyreren kan derfor ikke være bundet av arvingenes ønsker.
Annet ledd annet punktum fastslår at retten og bostyreren ikke er bundet av arvingenes standpunkt hvis en beslutning basert på arvingenes standpunkt vil stride mot en fraværende arvings eller kreditorenes interesser.
Dette innebærer at retten og bostyreren må vurdere om en beslutning som er i samsvar med de tilstedeværende arvingenes ønsker, likevel vil være til skade for en arving som ikke er til stede, eller for kreditorene.
Annet ledd tredje punktum fastslår at retten og bostyreren ikke er bundet av arvingenes standpunkt hvis noe annet følger av lov. Dette innebærer at det kan finnes andre bestemmelser i arveloven eller i annen lovgivning som gir retten eller bostyreren kompetanse til å treffe avgjørelser uavhengig av arvingenes ønsker.
Praktiske eksempler
Eksempel 1: Salg av arvelaterens bolig
Arvelateren etterlater seg tre barn som arvinger. Barna er enige om at arvelaterens bolig skal selges. Retten og bostyreren er da bundet av arvingenes standpunkt og må sørge for at boligen blir solgt.
Eksempel 2: Fordeling av arvelaterens innbo
Arvelateren etterlater seg to barn som arvinger. Barna er uenige om hvordan arvelaterens innbo skal fordeles. Retten og bostyreren er da ikke bundet av arvingenes standpunkt og kan treffe avgjørelse om fordelingen av innboet.
Eksempel 3: Uenighet om valg av bostyrer
Arvelateren etterlater seg fire barn som arvinger. Tre av barna er enige om å velge advokat Peder Ås som bostyrer, mens det fjerde barnet ønsker advokat Kari Nordmann. Retten og bostyreren er da ikke bundet av arvingenes standpunkt og kan selv velge bostyrer.
Eksempel 4: Insolvent dødsbo
Arvelateren etterlater seg en gjeld på 2 millioner kroner og eiendeler verdt 1 million kroner. Arvingene er enige om at boligen skal selges til en av arvingene for 1 million kroner. Retten og bostyreren er da ikke bundet av arvingenes standpunkt, da en slik beslutning ville stride mot kreditorenes interesser.
Arveloven § 138 og andre bestemmelser
Annet punktum i § 138 presiserer at unntakene fra hovedregelen om at arvingenes enighet er bindende, også gjelder for andre bestemmelser i arveloven som stiller krav om enighet mellom arvingene.
Dette innebærer at for eksempel reglene om:
-
Tilbakelevering av boet til privat skifte: Arveloven § 158 annet ledd fastslår at boet skal leveres tilbake til arvingene til privat skifte hvis den grunnen som ledet til offentlig skifte, ikke lenger er til stede, og arvingene er enige om tilbakeleveringen.
-
Fordeling av eiendeler på skiftet: Arveloven § 104 første ledd fastslår at en arving kan overta bestemte eiendeler i boet hvis det ikke er noen av de andre arvingene som motsetter seg dette.
-
Verdsettelse av eiendeler: Arveloven § 105 første ledd fastslår at eiendeler i boet som skal overtas, overtas til den verdien arvingene er enige om.
også er underlagt unntakene i § 138 annet ledd.
Avslutning
Arveloven § 138 er en sentral bestemmelse for å sikre en balansert og effektiv skiftebehandling. Bestemmelsen gir arvingene en betydelig innflytelse på hvordan boet behandles og skiftet gjennomføres, samtidig som den sikrer at retten og bostyreren kan treffe nødvendige avgjørelser der arvingenes enighet ikke foreligger, eller der andre hensyn gjør seg gjeldende.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]