Ektefellens rett til uskifte og inngrep i denne retten ved testament: En analyse av Arveloven § 17
Arveloven § 17 regulerer ektefellens rett til uskifte og i hvilken grad arvelateren kan begrense denne retten gjennom testamentariske bestemmelser. Bestemmelsen lyder:
§ 17. Inngrep i ektefellens uskifterett ved testament
Ektefellens rett til uskifte etter dette kapitlet kan begrenses ved testament bare hvis han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet.
Uskifte er en særnorsk rettslig institusjon som gir gjenlevende ektefelle rett til å overta hele eller deler av dødsboet udelt. Bestemmelsen i § 17 beskytter ektefellens rett til uskifte ved å begrense arvelaterens testasjonsfrihet.
Uskifterettens betydning og formål
Uskifterett er en viktig del av norsk arverett og gir gjenlevende ektefelle betydelige rettigheter. Som Arvelovutvalget påpeker i NOU 2014:1 Ny arvelov, er uskifteordningen mer utbredt enn den alminnelige arveretten og minstearven for gjenlevende ektefelle (s. 57). I praksis etableres uskifte i et flertall av de tilfellene der arvelateren etterlater seg ektefelle.
Hensikten med uskifteretten er å ivareta gjenlevende ektefelle i en sårbar fase i livet. Ved å gi ektefellen rett til å utsette delingen av boet, sikrer man kontinuitet og stabilitet. Uskifteretten gjør det mulig for gjenlevende ektefelle å beholde felles bolig og opprettholde en tilvant levestandard uten å måtte forholde seg til et umiddelbart arveoppgjør med arvelaterens øvrige arvinger.
Arvelaterens testasjonsfrihet og ektefellens kunnskapskrav
Arveloven § 17 balanserer arvelaterens ønske om å bestemme over sin formue med hensynet til gjenlevende ektefelles interesser. Bestemmelsen gir arvelateren rett til å begrense ektefellens uskifterett i testament, men setter samtidig et klart vilkår for at en slik begrensning skal være gyldig: Ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død.
Dette kunnskapskravet er ment å beskytte ektefellens berettigede forventninger og hindre at han eller hun blir stilt urimelig som følge av en testa-mentarisk disposisjon som kommer overraskende på. Dersom ektefellen er klar over at arvelateren har begrenset uskifteretten ved testament, har han eller hun mulighet til å tilpasse seg situasjonen, for eksempel ved å opprette eget testament, justere ektepakt eller foreta andre disposisjoner mens begge ektefeller lever.
Nærmere om kunnskapskravet
I juridisk teori og praksis har det vært reist spørsmål om hva som skal til for at ektefellen “har fått kunnskap” om et testament som begrenser uskifteretten. Det er i den forbindelse lagt vekt på to sentrale momenter.
For det første må det være en reell og faktisk kunnskap. En formodning eller antakelse om testamentets innhold er ikke tilstrekkelig. Departementet uttaler i Prop. 107 L (2017-2018) side 81 at den vanligste måten testamentet kommer til kunnskap på, er gjennom varsling fra testator selv eller fra testators advokat. En bevisst unnlatelse fra arvelaterens side om å varsle ektefellen om testamentet, vil dermed ofte være et argument for at testamentet er ugyldig.
For det andre må ektefellen ha hatt en reell mulighet til å forstå hva testamentet innebærer. Er ektefellen for eksempel i en slik tilstand at han eller hun på grunn av sinnslidelse, demens, rusmisbruk eller lignende ikke evner å forstå rekke-vidden av testasjonen, vil ikke kunnskapskravet være oppfylt, jf. Rt. 1979 s. 922.
Unntak fra kunnskapskravet
Det er i § 17 annet punktum gitt et unntak fra kunnskapskravet for tilfeller der det var “umulig eller urimelig vanskelig” å varsle ektefellen om testamentet. Denne unntaksbestemmelsen åpner for en viss fleksibilitet i vurderingen. Det er i den forbindelse lagt til grunn i rettspraksis at unntaket også omfatter tilfeller der ektefellen er mentalt ute av stand til å forstå informasjonen om testamentet, jf. Rt. 1979 s. 922. Videre vil “umulig” omfatte situasjoner der man ikke kan opp-spore ektefellen, for eksempel fordi han eller hun har forsvunnet.
Det kan reises spørsmål om regelen bør endres for å tydeliggjøre at unntaket omfatter også tilfeller der det er ektefellens mentale tilstand som utgjør hindringen for varsling. Arvelovutvalget har imidlertid kommet til at ordlyden i bestem-melsen ikke bør endres, jf. NOU 2014:1 side 39. Også departementet er enig i at man bør videre-føre den nåværende ordlyden, jf. Prop. 107 L (2017-2018) side 81.
Avslutning
Arveloven § 17 er en sentral bestemmelse for å sikre balansen mellom arvelaterens testasjons-frihet og ektefellens rettslige beskyttelse. Kunn-skapskravet i bestemmelsen er et viktig vern for gjenlevende ektefelle og sikrer at han eller hun gis en reell mulighet til å forholde seg til eventuelle begrensninger i retten til uskifte.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]