Arveloven § 18: Når mister ektefellen rett til uskifte?

Arveloven § 18: Personlige forhold som fratar ektefellen rett til uskifte – når kan ektefellen miste retten?

 

§ 18. Personlige forhold som fratar ektefellen rett til uskifte

Den lengstlevende ektefellen har ikke rett til uskifte hvis det sannsynliggjøres at hans eller hennes gjeldsforpliktelser vil gjøre det vanskeligere å få dekket krav mot den avdøde ektefellen, eller at disse forpliktelsene vil redusere arven til den avdødes arvinger vesentlig. Det samme gjelder hvis den lengstlevende ektefellen på en klanderverdig måte har påført eller utsatt seg selv eller andre for et betydelig formuestap og derfor ikke kan ventes å styre uskifteformuen på en forsvarlig måte.

Oversikt:

Innledning

Arveloven § 18 er en sentral bestemmelse i norsk arverett som regulerer retten til uskifte for gjenlevende ektefeller. Uskifte er en ordning som gir den lengstlevende ektefellen rett til å overta hele boet etter den avdøde ektefellen uten å måtte skifte med avdødes arvinger. Dette kan være en fordelaktig ordning for den gjenlevende, men loven setter visse grenser for uskifteretten. Arveloven § 18 angir to hovedgrunner til at den lengstlevende ektefellen kan miste retten til uskifte:

• Dårlig økonomi: Den lengstlevende ektefellens gjeld kan være så stor at det vil gå ut over avdødes kreditorer eller arvinger.

• Dårlig økonomisk forvaltning: Den lengstlevende ektefellen kan ha vist dårlig økonomisk dømmekraft tidligere, slik at det ikke kan forventes at han eller hun vil forvalte uskifteboet på en forsvarlig måte.

Denne artikkelen gir en grundig analyse av arveloven § 18, med fokus på bestemmelsens formål, anvendelsesområde, tolkning og eventuelle unntak. Artikkelen vil også belyse hvordan bestemmelsen fungerer i praksis gjennom relevante eksempler fra rettspraksis og hypotetiske scenarier.

Formålet med arveloven § 18

Formålet med arveloven § 18 er å beskytte interessene til både avdødes kreditorer og arvinger. Uskifteordningen innebærer at den lengstlevende ektefellen overtar ansvaret for avdødes gjeld. Dersom den lengstlevende ektefellen har stor gjeld, kan dette føre til at avdødes kreditorer ikke får dekket sine krav. Videre kan den lengstlevende ektefellens gjeld medføre at det blir mindre arv igjen til avdødes arvinger.

Bestemmelsen skal også beskytte arvingene mot at den lengstlevende ektefellen forvalter uskifteboet på en uforsvarlig måte. Den lengstlevende ektefellen har i utgangspunktet stor frihet til å disponere over uskifteboet, men denne friheten er begrenset av hensynet til arvingene. Dersom den lengstlevende ektefellen har vist dårlig økonomisk dømmekraft tidligere, kan det være grunn til å anta at han eller hun heller ikke vil forvalte uskifteboet på en forsvarlig måte.

Anvendelsesområdet for arveloven § 18

Arveloven § 18 gjelder for alle ektefeller som ønsker å sitte i uskifte etter at den ene ektefellen er død. Bestemmelsen gjelder uavhengig av om ektefellene hadde felleseie eller særeie. Den gjelder også uavhengig av om det er felles barn eller særkullsbarn.

Bestemmelsen gjelder ikke for samboere. Samboere har en mer begrenset rett til uskifte enn ektefeller, og det er andre regler som gjelder for samboere, jf. arveloven §§ 32 flg.

Tolkning av arveloven § 18

Arveloven § 18 inneholder to hovedvilkår for at den lengstlevende ektefellen skal miste retten til uskifte:

1. Dårlig økonomi

Første punktum i § 18 slår fast at den lengstlevende ektefellen ikke har rett til uskifte “hvis det sannsynliggjøres at hans eller hennes gjeldsforpliktelser vil gjøre det vanskeligere å få dekket krav mot den avdøde ektefellen, eller at disse forpliktelsene vil redusere arven til den avdødes arvinger vesentlig”.

Dette vilkåret innebærer at det må foretas en konkret vurdering av den lengstlevende ektefellens økonomiske situasjon. Det avgjørende er om gjelden er så stor at den vil gå ut over avdødes kreditorer eller arvinger. Det er ikke tilstrekkelig at den lengstlevende ektefellen har gjeld. Gjelden må være av en slik størrelse at den utgjør en reell risiko for kreditorene eller arvingene.

Ved vurderingen av om den lengstlevende ektefellens gjeld er for stor, skal det tas hensyn til:

• Størrelsen på gjelden: Jo større gjelden er, desto større er risikoen for at den vil gå ut over kreditorene eller arvingene.

• Verdien av boet: Jo større verdien av boet er, desto mindre er risikoen for at gjelden vil gå ut over kreditorene eller arvingene.

• Den lengstlevende ektefellens inntekt og formue: Dersom den lengstlevende ektefellen har god inntekt og formue, vil det være lettere å betjene gjelden, og risikoen for at den vil gå ut over kreditorene eller arvingene vil være mindre.

Det er den som påstår at den lengstlevende ektefellens gjeld er for stor, som har bevisbyrden for dette. Det vil si at det er arvingene eller kreditorene som må sannsynliggjøre at gjelden er så stor at den utgjør en reell risiko for dem.

2. Dårlig økonomisk forvaltning

Annet punktum i § 18 slår fast at den lengstlevende ektefellen ikke har rett til uskifte “hvis den lengstlevende ektefellen på en klanderverdig måte har påført eller utsatt seg selv eller andre for et betydelig formuestap og derfor ikke kan ventes å styre uskifteformuen på en forsvarlig måte”.

Dette vilkåret innebærer at den lengstlevende ektefellen tidligere må ha vist dårlig økonomisk dømmekraft. Det er ikke tilstrekkelig at ektefellen har hatt økonomiske problemer. Problemene må ha oppstått som følge av at ektefellen har handlet på en måte som kan kritiseres.

Ved vurderingen av om den lengstlevende ektefellen har vist dårlig økonomisk dømmekraft, skal det tas hensyn til:

• Omfanget av formuestapet: Jo større formuestapet er, desto mer sannsynlig er det at ektefellen har handlet klanderverdig.

• Årsaken til formuestapet: Dersom formuestapet skyldes for eksempel spilleavhengighet, rusmisbruk eller andre former for uforsvarlig atferd, er det mer sannsynlig at ektefellen har handlet klanderverdig.

• Om ektefellen har lært av sine feil: Dersom ektefellen har tatt grep for å endre sin atferd og forhindre at liknende situasjoner oppstår igjen, er det mindre sannsynlig at han eller hun vil forvalte uskifteboet på en uforsvarlig måte.

Også her er det den som påstår at den lengstlevende ektefellen har vist dårlig økonomisk dømmekraft, som har bevisbyrden for dette. Det vil si at det er arvingene som må sannsynliggjøre at ektefellen har handlet på en måte som kan kritiseres.

Unntak fra arveloven § 18

Det er ingen uttrykkelige unntak fra arveloven § 18. Bestemmelsen er imidlertid en “kan”-regel, noe som innebærer at retten har en viss skjønnsfrihet ved anvendelsen av bestemmelsen. Retten kan dermed velge å la den lengstlevende ektefellen sitte i uskifte selv om vilkårene i § 18 er oppfylt, dersom det foreligger særlige grunner til det.

Et eksempel på en slik særlig grunn kan være at den lengstlevende ektefellen er alvorlig syk og har et stort behov for å bli boende i den felles boligen. I et slikt tilfelle kan retten komme til at hensynet til den lengstlevende ektefellen må gå foran hensynet til arvingene eller kreditorene.

Arveloven § 18 i praksis

Eksempel 1: Stor gjeld

Ektefellene Per og Kari har vært gift i 20 år og har to felles barn. Per dør, og Kari ønsker å sitte i uskifte med barna. Kari har imidlertid en gjeld på 2 millioner kroner, mens boet etter Per er verdt 1 million kroner. Karis eneste inntekt er uføretrygd.

I dette tilfellet er det sannsynlig at retten vil komme til at Karis gjeld er så stor at den vil gå ut over arvingenes arv. Retten vil derfor kunne nekte Kari å sitte i uskifte.

Eksempel 2: Spilleavhengighet

Ektefellene Lars og Anne har vært gift i 10 år og har ingen felles barn. Lars har to særkullsbarn fra et tidligere ekteskap. Lars dør, og Anne ønsker å sitte i uskifte med Lars’ barn. Anne har imidlertid tidligere hatt store økonomiske problemer som følge av spilleavhengighet. Hun har tapt flere millioner kroner på spill, og har måttet selge både bolig og bil for å dekke gjelden.

I dette tilfellet er det sannsynlig at retten vil komme til at Anne har vist dårlig økonomisk dømmekraft. Retten vil derfor kunne nekte Anne å sitte i uskifte, selv om hun i dag ikke lenger har spilleproblemer.

Eksempel 3: Alvorlig sykdom

Ektefellene Ola og Marit har vært gift i 30 år og har tre felles barn. Ola dør, og Marit ønsker å sitte i uskifte med barna. Marit har imidlertid en gjeld på 1,5 millioner kroner, mens boet etter Ola er verdt 1 million kroner. Marit har god inntekt, men hun er alvorlig syk og har et stort behov for å bli boende i den felles boligen.

I dette tilfellet kan retten komme til at hensynet til Marit må gå foran hensynet til arvingene. Retten kan derfor velge å la Marit sitte i uskifte, selv om hennes gjeld er større enn verdien av boet.

Konklusjon

Arveloven § 18 er en viktig bestemmelse som sikrer at uskifteordningen ikke misbrukes. Bestemmelsen innebærer at den lengstlevende ektefellen kan miste retten til uskifte dersom han eller hun har dårlig økonomi eller har vist dårlig økonomisk dømmekraft tidligere. Bestemmelsen er imidlertid en “kan”-regel, noe som innebærer at retten har en viss skjønnsfrihet ved anvendelsen av bestemmelsen.

[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]

[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]