Skifte av uskifteformuen etter arveloven § 29
§ 29. Skifte av uskifteformuen
Ved skifte etter den lengstlevende ektefellens død skal uskifteformuen deles likt mellom den førstavdødes arvinger og den lengstlevendes arvinger om ikke noe annet er bestemt.
Ved skifte mens den lengstlevende ektefellen lever, har han eller hun krav på arv etter §§ 8 eller 9. Den lengstlevende ektefellen kan også holde utenfor eiendeler som nevnt i ekteskapsloven § 61.
Har den lengstlevende ektefellen overtatt særeie i uskifte etter ektepakt, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert, hvis det ikke er bestemt en mer lik fordeling i ektepakten, jf. ekteskapsloven § 43 tredje ledd. Hvis det i slike tilfeller også er felleseie, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier, med tillegg av den halvparten hver av dem skal ha av felleseiet. Hvis den lengstlevende har overtatt særeie i uskifte etter samtykke fra arvingene, skal det skiftes på denne måten om ikke noe annet er avtalt.
Hvis det er gjennomført delvis arveoppgjør etter den førstavdøde eller den lengstlevende, skal det tas hensyn til det ved utregningen av andelsforholdet som legges til grunn for skiftet.
Hvis det verken er legalarvinger eller testamentsarvinger etter den lengstlevende, går hele arven etter den lengstlevende til arvingene etter den førstavdøde, slik at mulige arvinger etter §§ 5 og 6 også regnes med.
Innledning
Arveloven § 29 regulerer skiftet av uskifteformuen, altså fordelingen av eiendeler når en ektefelle har sittet i uskifte etter at den andre ektefellen er død. Uskifte innebærer at den lengstlevende ektefellen overtar hele eller deler av dødsboet til den førstavdøde ektefellen, og at det ikke foretas et ordinært skifteoppgjør med en gang. Arveloven kapittel 5 regulerer ektefellers rett til å sitte i uskifte. Den lengstlevende kan kreve skifte når som helst, og det samme kan arvingene under visse nærmere angitte forutsetninger.
Uskifteformuen består av den avdødes eiendeler og den lengstlevende ektefellens eiendeler med de unntakene som følger av arveloven § 14 annet ledd, og den lengstlevende ektefellen rår over uskifteformuen «som en eier» (arveloven § 22). Ved å sitte i uskifte overtar den lengstlevende ektefellen også ansvaret for den førstavdødes gjeld.
Paragraf 29 inneholder regler for hvordan uskifteformuen skal deles, både når det skjer et skifte mens den lengstlevende fortsatt lever, og når det skiftes etter at også den lengstlevende er død. Bestemmelsen har fem ledd som regulerer skifteoppgjøret under ulike forutsetninger knyttet til testamentsarvinger, ektepakter, særeie og arve-oppgjør under uskifteperioden.
Første ledd
Første ledd i arveloven § 29 fastsetter hovedrege-len for skifteoppgjøret etter at den lengstlevende ektefellen er død. I et slikt tilfelle skal uskiftefor-muen deles likt mellom arvingene etter den før-stavdøde og arvingene etter den lengstlevende, med mindre noe annet er bestemt.
Hovedregelen omfatter den vanligste uskifte-situasjonen, der en gjenlevende ektefelle i pen-sjonsalderen sitter i uskifte med felles livsarvin-ger, og hvor ektefellene hadde formuesordnin-gen felleseie. Arveloven § 14 gir den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet i uskifte. Uskifteformuen vil da bestå av ektefellenes felles-eie, og det som lengstlevende ektefelle ellers erverver under uskifteperioden, jf. arveloven § 17 første ledd og § 21.
Unntaket “om ikke noe annet er bestemt” viser til at ektefellene selv kan bestemme hvordan arven skal fordeles. En slik bestemmelse om hvordan uskifteformuen skal deles ved den lengstleven-des død, må tas inn i et testament fra den først-avdøde ektefellen eller et felles testament fra ektefellene. Det vises til arveloven § 18 annet ledd om at den lengstlevende ektefellen i et testa-ment kan råde over den delen av uskifteformuen som skal tilkomme hans eller hennes egne arvin-ger. Ut over dette må den førstavdøde ektefellen, for å kunne gripe inn i den endelige fordelingen av uskifteformuen, innhente samtykke fra sine arvin-ger.
Annet ledd
Annet ledd gir regelen for skifte av uskifteformuen mens den lengstlevende fortsatt lever. Uskifteretten er en rett for den lengstlevende ektefellen, jf. arveloven §§ 14 og 19, og i utgangspunktet har ikke arvingene krav på at uskifteformuen skal skiftes mens den lengstlevende lever. Ved et slikt skifte har imidlertid den lengstlevende rett til arv etter reglene i arveloven §§ 8 eller 9, det vil si enten en firedel av arven eller en halvpart av arven, avhengig av hvem som er den førstavdødes øvrige arvinger. I tillegg til arveretten etter §§ 8 eller 9 har den lengstlevende også rett til å holde utenfor eiendeler som nevnt i ekteskapsloven § 61, som gir regler om hvilke eiendeler en ektefelle i et skifteoppgjør skal kunne holde utenfor delingen (for eksempel gaver fra en tredjeperson med et påbud om at de skal være mottakerens særeie).
Bestemmelsen i annet ledd gir ikke den lengstlevende ektefellen noen utvidet rett til arv eller naturalutlegg sammenliknet med den situasjo-nen at ektefellene skiftet boet rett etter den førstav-dødes død. Bestemmelsen har et informasjons-siktemål og klargjør at den lengstlevende ektefellens rett til arv ikke faller bort selv om det er etablert uskifte.
Tredje ledd
Tredje ledd regulerer skifteoppgjøret for det tilfel-let at den lengstlevende ektefellen har overtatt særeie i uskifte etter ektepakt. Det kan i utgangs-punktet ikke etableres uskifte med særeie etter lo-ven, med mindre dette er fastsatt i ektepakt, eller hvis det er samtykke fra arvingene. Bestemmelsen innebærer at dersom det er etablert et uskifte med særeie, skal uskifteformuen deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert. Med verdiforholdet menes verdien av den delen av eiendelene i boet som utgjorde den førstavdøde ektefellens særeie, sammenholdt med verdien av den delen av eiendelene i boet som utgjorde den lengstlevende ektefellens særeie, jf. proposisjonen til den nye arveloven punkt 40.2.
Et eksempel kan være at A og B gifter seg, men avtaler at de skal ha fullstendig særeie, jf. ekte-skapsloven § 42. A dør, og etterlater seg en for-mue på to millioner kroner som er særeie, mens B har en formue på én million kroner som er særeie. B ønsker å sitte i uskifte med As barn, og barna samtykker til dette. I ektepakten er det ikke gitt bestemmelser om hvordan uskifteformuen skal deles når uskiftet opphører. I tillegg til den opprin-nelige særeieformuen på én million kroner, vil B etter hvert som hun mottar lønn, pensjon mv. øke formuen sin. Disse midlene vil i utgangs-punktet inngå i uskifteformuen, jf. arveloven
§ 21. Når B dør, har hun en formue på fire millio-ner kroner, mens As barn har krav på 2/3 av As opprinnelige formue som pliktdelsarv, det vil si 1,33 millioner kroner. Etter tredje ledd første punktum i arveloven § 29 skal uskifteformuen deles ut fra verdiforholdet mellom ektefellenes særeie da uskiftet ble etablert. Forholdet mellom As formue og Bs formue var da 2:1, og As barn skal derfor ha 2/3 av uskifteformuen. De resterende 1/3 av uskifteformuen tilfaller den lengstlevende ekte-felles arvinger.
Som det fremgår av eksempelet foran, vil end-ringer i verdiene etter at uskiftet ble etablert, ikke få noen betydning. I prinsippet skal delingen skje ut fra den fordelingen partene hadde på det tidspunktet uskiftet ble etablert. Dette forholdet kan imidlertid endres på flere måter. For det første kan ektefellene bestemme noe annet i ektepakten, jf. tredje ledd første punktum. Videre kan arvelate-ren gi bestemmelser om dette i sitt testament. I et testament vil arvelateren fritt kunne råde over den delen av arven som overstiger pliktdelsarven til eventuelle livsarvinger, jf. arveloven § 50.
Tredje ledd annet punktum presiserer at når det gjelder felleseiemidler som inngår i uskiftefor-muen, skal disse legges til ektefellenes særeier før verdiforholdet beregnes. Forholdet beregnes altså ikke bare ut fra verdiene av det som utgjorde ektefellenes særeie på etableringstidspunktet, men av dette tillagt den delen av felleseiet som til-kommer hver av dem.
Et eksempel kan illustrere betydningen av dette. I det foregående eksempelet med A og B som ektefeller, har de felles barn og en samlet for-mue på fem millioner kroner. To millioner kroner av As formue er hans særeie, mens én million kro-ner av Bs formue er hennes særeie. Resten av for-muen, to millioner kroner, er felleseie. B sitter i uskifte med særeie etter at A dør. As barn har etter arveloven § 8 første ledd rett til en firedel av As arv og et beløp på 4 G i minstearv. Resten av arven har A rådd over i testament til fordel for B. As testa-ment er gyldig etter arveloven § 10. Når B dør, har hun en formue på 4 millioner kroner, mens As særeie da uskiftet ble etablert, utgjorde to mil-lioner kroner. Bs særeie var én million kroner, og i tillegg kommer hennes del av felleseiet som utgjor-de én million kroner. Forholdet mellom ektefelle-nes særeie ved etableringen av uskifte var derfor 2:2. Dette innebærer at uskifteformuen skal deles likt ved skiftet.
Bestemmelsen i tredje ledd annet punktum er i tråd med departementets uttalelser om skifte av uskifteformue som delvis består av særeie i proposisjonen til gjeldende arvelov (Ot.prp. nr. 36 (1968–69) side 155).
I tredje ledd tredje punktum videreføres regelen om at en lengstlevende som sitter i uskifte med særeiemidler på grunnlag av en avtale med arvingene, har samme rettigheter som en som sitter i uskifte med særeiemidler etter en bestemmelse i ektepakt. Det er imidlertid et forbehold for avtale.
Fjerde ledd viderefører tredje ledd i gjeldende § 26 med den endringen at det også skal tas hen-syn til arveforskudd som er gitt til den lengst-levende ektefellens arvinger, se merknaden til § 24. Bestemmelsen gjelder både når det skiftes mens den lengstlevende ektefellen eller samboe-ren lever, og når det skiftes etter den lengst-levende ektefellens eller samboerens død.
Femte ledd viderefører § 26 fjerde ledd i gjel-dende arvelov. Det er her gitt en regel som inne-bærer at arven etter den lengstlevende skal gå til arvingene etter den førstavdøde dersom den lengstlevende verken etterlater seg legalarvinger eller testamentsarvinger. Bestemmelsen innebærer at den delen av uskifteformuen som etter reglene om skifte ellers skulle tilfalt den lengstlevendes arvinger, i stedet tilfaller den før-stavdødes arvinger. Departementet har tatt med en presisering om at dette også gjelder de arvin-gene som kan ha arverett bare hvis det ikke er andre som er arvinger etter den lengstlevende (de subsidiære slektsarvingene i §§ 5 og 6). Det kan for eksempel tenkes at den førstavdøde ekte-fellen var enearving etter sine foreldre, og at den lengstlevende sitter i uskifte med disse arvinge-ne (jf. lovforslaget § 14 første ledd) og ikke etter-later seg egne arvinger. I et slikt tilfelle vil arven etter den lengstlevende gå videre til den før-stavdødes øvrige slektsarvinger, jf. § 5 og § 6. For ekteskapsinngåelsen vil det være den nye ektefel-len som i utgangspunktet vil ha arverett etter den lengstlevende. Ved ekteskapsinngåelsen bortfaller imidlertid retten til å sitte i uskifte, jf. § 27 første ledd.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]