§ 52.Testators bestemmelse om formuesordningen for pliktdelsarven
Arvelateren kan bestemme ved testament at en ordning som nevnt i ekteskapsloven §§ 42 og 43 skal gjelde for livsarvingens pliktdelsarv.
Innledning
Arveloven § 52 gir arvelateren en begrenset mulighet til å påvirke hvordan livsarvingens pliktdelsarv skal forvaltes og disponeres over. Bestemmelsen åpner for at arvelateren i testament kan bestemme at en av de formuesordningene som er regulert i ekteskapsloven §§ 42 og 43, skal gjelde for pliktdelsarven.
Analyse av Arveloven § 52
Arveloven § 52 må ses i sammenheng med reglene om livsarvingenes pliktdelsarv i Arveloven kapittel 4. Etter Arveloven § 50 har livsarvingene rett til en pliktdelsarv som utgjør to tredeler av arvelaterens formue. Pliktdelsarven er imidlertid begrenset oppad til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert av arvelaterens barn eller til hvert barns linje. Arvelateren kan bare råde over pliktdelsarven ved testament dersom det er særskilt hjemmel for dette i lov, eller livsarvingene samtykker.
Arveloven § 52 gir en slik særskilt hjemmel. Bestemmelsen innebærer at arvelateren kan bestemme at en av de formuesordningene som er regulert i ekteskapsloven §§ 42 og 43, skal gjelde for pliktdelsarven. Ekteskapsloven § 42 gir en oversikt over de formuesordningene ektefeller kan velge mellom. Ektefeller kan avtale felleseie, særeie eller en kombinasjon av disse. Ekteskapsloven § 43 gir regler om særeie og om hvordan ektefeller kan avtale særeie.
Formuesordninger etter ekteskapsloven
Ekteskapsloven § 42 gir en oversikt over de formuesordningene ektefeller kan velge mellom. Bestemmelsen lyder:
“(1) Ektefeller kan avtale at det de eier eller senere erverver, skal være felleseie, særeie eller en kombinasjon av disse. I ektepakten kan det bestemmes at en avtale om formuesordning ikke skal gjelde ved oppgjør etter at en av ektefellene er død.
(2) Ektefeller som ikke har avtalt noe om formuesordningen, har felleseie. Felleseie omfatter alt ektefellene eier eller senere erverver, med mindre det er særeie etter reglene i § 48 eller bestemt av giver eller testator.
(3) Ektefeller som har avtalt felleseie, kan i ektepakt bestemme at det skal være særeie for en av ektefellene eller for begge. I ektepakten kan det også bestemmes at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter at en av ektefellene er død. For en slik ektepakt gjelder reglene i § 43 tilsvarende.“
Ekteskapsloven § 43 gir regler om særeie og om hvordan ektefeller kan avtale særeie. Bestemmelsen lyder:
“(1) Ektefeller kan avtale at det en ektefelle eier eller senere erverver, skal være særeie. I ektepakten kan det bestemmes at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter at en av ektefellene er død.
(2) Ektefeller kan avtale at det en ektefelle eier eller senere erverver, skal være særeie som den andre ektefellen kan sitte i uskifte med. I ektepakten kan det bestemmes at særeie ikke skal gjelde ved oppgjør etter at en av ektefellene er død.
(3) Ektefeller kan avtale at det en ektefelle eier eller senere erverver, skal være særeie som den andre ektefellen kan sitte i uskifte med, og at uskifteformuen ved skifte skal deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert. Ektefellene kan avtale en mer lik fordeling av formuen.“
Anvendelse av Arveloven § 52
Arveloven § 52 gir arvelateren adgang til å bestemme at pliktdelsarven skal være livsarvingens særeie. Arvelateren kan også bestemme at pliktdelsarven skal være særeie som livsarvingens ektefelle kan sitte i uskifte med. Videre kan arvelateren bestemme at pliktdelsarven skal være særeie som livsarvingens ektefelle kan sitte i uskifte med, og at uskifteformuen ved skifte skal deles på grunnlag av verdiforholdet mellom ektefellenes særeier på den tiden da uskiftet ble etablert.
Arvelateren kan imidlertid ikke bestemme at pliktdelsarven ikke skal kunne skjevdeles. Arvede verdier vil i utgangspunktet kunne holdes utenfor delingen mellom ektefeller gjennom skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59. En arvelater bør ikke kunne stille livsarvingen dårligere i et skifteoppgjør.
Praktiske eksempler
Eksempel 1:
Ola har to barn, Per og Kari. Ola ønsker at Per skal arve familiegården. Ola oppretter et testament der han bestemmer at gården skal gå til Per, og at Kari skal få et pengebeløp tilsvarende sin pliktdelsarv. Ola bestemmer videre at pliktdelsarven til Kari skal være særeie.
Eksempel 2:
Lise har en datter, Anne. Lise ønsker at Anne skal arve hytta. Lise oppretter et testament der hun bestemmer at hytta skal gå til Anne. Lise bestemmer videre at pliktdelsarven til Anne skal være særeie som Annes ektefelle kan sitte i uskifte med.
Avslutning
Arveloven § 52 gir arvelateren en viss mulighet til å påvirke hvordan livsarvingens pliktdelsarv skal forvaltes og disponeres over. Bestemmelsen er et unntak fra hovedregelen om at arvelateren ikke kan råde over pliktdelsarven ved testament.
Det er viktig å være oppmerksom på at arvelateren ikke kan bestemme at pliktdelsarven ikke skal kunne skjevdeles. Arvelateren kan heller ikke bestemme at pliktdelsarven skal være underlagt andre begrensninger enn de som følger av ekteskapsloven §§ 42 og 43.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]