§ 57. Tolkning av testament
Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente.
Har testamentet på grunn av feilskrift eller annen feil fått et annet innhold enn hva testator mente ved opprettelsen, skal testamentet gjelde slik testator mente, når dette kan klarlegges.
Innledning
Et testament er et juridisk dokument som uttrykker en persons siste vilje om hvordan hans eller hennes eiendeler skal fordeles etter døden. Det er viktig at et testamente tolkes korrekt, slik at arvelaterens ønsker blir respektert. Arveloven § 57 gir sentrale retningslinjer for hvordan et testament skal tolkes.
Formålet med arveloven § 57
Formålet med arveloven § 57 er å sikre at arvelaterens (testators) egentlige vilje blir gjennomført. Paragrafen fastslår at et testament skal tolkes subjektivt, det vil si i samsvar med det testator faktisk mente. I tillegg gir paragrafen en regel om retting av feil i testamentet, for eksempel skrivefeil eller andre utilsiktede feil.
Analyse av lovparagrafen
Arveloven § 57 kan deles inn i to ledd:
Første ledd: «Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente.»
Dette leddet etablerer det grunnleggende prinsippet om subjektiv testamentstolkning. Det betyr at domstolene ved tvil om et testamentets innhold, skal søke å finne frem til hva arvelateren faktisk mente da testamentet ble skrevet.
Andre ledd: «Har testamentet på grunn av feilskrift eller annen feil fått et annet innhold enn hva testator mente ved opprettelsen, skal testamentet gjelde slik testator mente, når dette kan klarlegges.»
Dette leddet gir en regel om retting av feil i testamentet. Forutsetningen for retting er at testamentet på grunn av en feil, for eksempel en skrivefeil eller en annen type utilsiktet feil, har fått et annet innhold enn det testator mente. Videre er det et vilkår at det kan “klarlegges” hva testator faktisk mente. Det vil si at det må foreligge et tilstrekkelig sikkert bevisgrunnlag for at testamentet skal kunne rettes.
Tolkning av arveloven § 57
Tolkning av første ledd:
Første ledd i arveloven § 57 fastslår at et testament skal tolkes subjektivt. Dette innebærer at man ikke skal legge avgjørende vekt på testamentets ordlyd hvis det er grunn til å tro at ordlyden ikke stemmer overens med det testator faktisk mente. For å få klarlagt hva testator mente, kan man trekke inn andre bevismidler enn selve testamentet, for eksempel vitneforklaringer fra personer som kjente arvelateren, eller andre skriftlige dokumenter.
Tolkning av andre ledd:
Andre ledd i arveloven § 57 gir en regel om retting av feil. Begrepet “feilskrift eller annen feil” skal tolkes vidt, og det kan omfatte både skrivefeil, regnefeil, forglemmelser og andre utilsiktede feil. Det må imidlertid være tale om feil som objektivt sett fremstår som feil. At testamentet ikke gir uttrykk for den fordelingen av arven som arvingene mener testator ville ha ment, er ikke i seg selv en «feil» i testamentet.
Praktiske eksempler
Eksempel 1: Subjektiv tolkning
Arvelateren Peder Ås har i sitt testament skrevet at han vil testamentere en hytte til sin sønn, Lars Holm. Det viser seg imidlertid at Peder Ås har to sønner, Lars Holm og Jon Ås. Ut fra vitneforklaringer fra personer som kjente arvelateren, kommer retten frem til at det var Jon Ås, og ikke Lars Holm, arvelateren hadde i tankene da han skrev testamentet. Retten legger derfor til grunn at det er Jon Ås som skal arve hytta, selv om det i testamentet står «Lars Holm».
Eksempel 2: Retting av feil
Arvelateren Kari Nordmann har i sitt testament skrevet at hun testamenterer 10 000 kroner til sin nevø, Ola Nordmann. Det er imidlertid en skrivefeil, og det er på det rene at Kari Nordmann hadde ment å testamentere 100 000 kroner til Ola Nordmann. Retten retter derfor testamentet, slik at Ola Nordmann arver 100 000 kroner.
Unntak
Arveloven § 57 gir uttrykk for det generelle utgangs-punktet om at et testament skal tolkes subjektivt.
Det kan imidlertid være forhold som tilsier at man ikke skal søke å finne frem til testators vilje, selv om det er tvil om testamentets innhold.
For det første kan et testament være ugyldig. Det er flere ugyldighetsgrunner i arveloven, for eksempel manglende testasjonsevne eller brudd på formkravene. Er testamentet ugyldig, får det ikke noen rettslig betydning uansett hva testator har ment.
For det andre har man i norsk arverett pliktdelsregler for å beskytte livsarvingenes rett til arv. I noen tilfeller kan pliktdelsreglene sette grenser for testasjonsfriheten, og dette kan ha betydning også for hvordan man skal tolke testamentet.
For det tredje kan det være at det har inntrådt forhold som gjør at testamentet ikke lenger skal gjelde, for eksempel at en testamentsarving har dødd før testator, eller at en arving har mistet sin arverett etter reglene i arveloven § 72. I slike tilfeller må det gjøres en vurdering av om det foreligger uriktige eller bristende forutsetninger, se arveloven § 59.
Kildehenvisninger
-
Lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte (arveloven).
-
Lødrup, Peter og John Asland (2017). Arverett. 6. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
-
Arnholm, Carl Jacob (1974). Arveretten. Oslo: Universitetsforlaget.
-
Hålogaland lagmannsretts dom 7. desember 2005 (LH-2005-110955).
-
Agder lagmannsretts dom 30. mars 2007 (LA-2007-1437).
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]