Arverett og foreldreskap: En analyse av Arveloven § 7
§ 7. Når foreldreskap gir grunnlag for arverett
Arverett etter dette kapitlet gjelder bare foreldreskap som følger av reglene i barneloven, adopsjonsloven eller annen lov.
Faren og farens slekt tar ikke arv etter barnet dersom det er unnfanget som følge av en handling som er et brudd på en bestemmelse i straffeloven §§ 291, 294, 295, 296, 299, 302, 312 eller 314, og som faren er dømt for. Første punktum gjelder også hvis dommen går ut på at faren ikke kan straffes på grunn av vilkårene i straffeloven § 20.
Arveloven § 7 omhandler to viktige aspekter vedrørende slektsarverett: for det første, hvilke typer foreldreskap som gir grunnlag for arverett, og for det andre, unntak fra arveretten for faren og farens slekt i tilfeller der barnet er unnfanget som følge av visse straffbare handlinger.
Fastsettelse av foreldreskap som grunnvilkår for arverett
Første ledd i § 7 slår fast at arverett etter kapittelet, som omhandler slektens arverett, bare gjelder foreldreskap som er fastsatt i henhold til barneloven eller adopsjonsloven, eller følger av “annen lov”. Bestemmelsen er en videreføring av arveloven av 1972 § 4, men er formulert mer generelt. Bestemmelsen tydeliggjør at det er det juridiske foreldreskapet, og ikke det sosiale foreldreskapet, som er avgjørende for arverett. Dette innebærer at steforeldre og fosterforeldre ikke har arverett etter loven, selv om de har hatt en omsorgsrolle for barnet. Ønsker arvelateren å tilgodese slike personer, må det gjøres ved testament.
Barneloven og adopsjonsloven som grunnlag for foreldreskap
Barneloven regulerer fastsettelse av morskap og farskap. Som mor regnes den kvinnen som har født barnet, jf. barneloven § 2 første ledd. Avtaler om surrogati er ugyldige etter norsk rett, jf. barneloven § 2 annet ledd. Imidlertid kan den juridiske farens ektefelle, registrert partner eller samboer som har inngått avtale med surrogatmor, på visse vilkår søke om foreldreskap til barnet, jf. midlertidig lov 8. mars 2013 nr. 9, jf. Prop. 47 L (2012-2013).
Som far eller medmor regnes i utgangspunktet den mannen moren var gift med ved fødselen, jf. barneloven § 3. For barn født utenfor ekteskap fastsettes farskap eller medmorskap etter reglene i barneloven §§ 4 og 4 a.
Adopsjon innebærer at adoptivbarnet får samme rettslige stilling som om det var adoptivforeldrenes biologiske barn, jf. adopsjonsloven § 13. Adopsjon opphever dermed arveretten etter de biologiske foreldrene.
Annen lov som grunnlag for foreldreskap
Bestemmelsen i § 7 første ledd åpner for at også annen lovgivning enn barneloven og adopsjonsloven kan gi grunnlag for arverett. Dette kan for eksempel være bioteknologiloven, som regulerer assistert befruktning. Selv om bioteknologiloven forbyr eggdonasjon og assistert befruktning med sæd fra avdød donor, jf. bioteknologiloven §§ 2-18 og 2-11, kan ikke fremtidige endringer i lovgivningen utelukkes. En slik lovendring vil kunne gi grunnlag for arverett for barn som er unnfanget ved metoder som i dag ikke aksepteres etter norsk rett. Imidlertid forutsetter Arvelovutvalget i NOU 2014:1 at arvelovens regler bør tilpasses fremtidige endringer i bioteknologiloven, og ikke omvendt, jf. punkt 17.3.
Unntak fra arveretten for faren og farens slekt
Andre ledd i § 7 regulerer unntak fra arveretten for faren og farens slekt i tilfeller der barnet er unnfanget ved en straffbar handling. Bestemmelsen viderefører arveloven av 1972 § 4 annet ledd, men er gjort kjønnsnøytral. Bestemmelsen er nærmere drøftet av Arvelovutvalget i NOU 2014:1, punkt 2.4.4, og av departementet i Prop. 107 L (2017-2018), punkt 5.6.
Det følger av andre ledd at dersom et barn er unnfanget ved en handling som er et brudd på straffeloven §§ 291, 294, 295, 296, 299, 302, 312 eller 314, og faren er dømt for dette, mister faren og farens slekt arveretten etter barnet. Bestemmelsen gjelder også i tilfeller der faren på grunn av utilregnelighet ikke kan straffes, jf. straffeloven § 20.
Straffebestemmelsene som utløser tap av arverett
De straffebestemmelsene som er listet opp i andre ledd, omhandler ulike former for seksuallovbrudd, deriblant voldtekt (§ 291), seksuell handling med barn (§ 295), incest (§ 302), og menneskehandel (§ 312).
Begrunnelse for unntaket
Begrunnelsen for unntaket i andre ledd er at det vil være støtende og i strid med arvelaterens (barnets) interesser om en forelder som har begått et grovt overgrep mot barnet, skal arve barnet. Departementet uttaler i Prop. 107 L (2017-2018), punkt 5.6, at «[d]et må kunne legges til grunn at i et tilfelle der barnet er unnfanget som følge av at far har voldtatt mor, og faren er dømt for dette, vil det som oftest være slik at faren ikke har hatt noen rolle i barnets liv som gjør det naturlig at han tar arv etter barnet». Unntaket i andre ledd innebærer at arven i slike tilfeller vil tilfalle moren.
Arvelovutvalgets forslag om kjønnsnøytral bestemmelse
Arvelovutvalget foreslår at bestemmelsen gjøres kjønnsnøytral. Utvalget argumenterer med at selv om slike overgrep oftest utføres av menn, kan også kvinner begå seksuallovbrudd, jf. NOU 2014:1 punkt 2.4.4. Utvalget mener at «[å] opprettholde en regel som bare retter seg mot mannlige overgripere, kan bidra til å sementere en oppfatning om at seksuelle overgrep som er utført av kvinner, er mindre alvorlige enn tilsvarende overgrep som er utført av menn». Departementet er imidlertid skeptisk til en kjønnsnøytral bestemmelse og viser til at det gjerne vil være en annen tilknytning mellom mor og barn enn mellom far og barn i disse tilfellene. Departementet uttaler at «[e]r det derimot mor som er gjerningsperson, er barnet født fordi gjerningspersonen (moren) selv har ønsket å bære det frem, og det har i større grad formodningen for seg at det er en tilknytning mellom moren og barnet», jf. Prop. 107 L (2017-2018) punkt 5.6.
Opphevelse av unntaket i arveloven av 1972
Arveloven av 1972 § 4 annet ledd inneholdt et unntak fra tap av arverett for faren og farens slekt. Faren eller farsslekten beholdt arverett for verdier tilsvarende arv eller gave som barnet hadde mottatt fra faren eller noen i farens slekt. Departementet foreslår å oppheve denne unntaksregelen. Departementet viser til at den kan virke støtende, og at det er usikkert hva som skal regnes som en gave, jf. Prop. 107 L (2017-2018) punkt 5.6.
Automatisk tap av arverett
En viktig forskjell mellom tap av arverett etter § 7 annet ledd og tap av arverett etter arveloven § 72, som regulerer fradømmelse av arverett, er at tap av arverett etter § 7 annet ledd inntrer automatisk. Domstolen trenger ikke å ta stilling til om arveretten skal fradømmes. Dette innebærer at dersom vilkårene i § 7 annet ledd er oppfylt, har ikke faren eller hans slekt arverett, selv om påtalemyndigheten i en straffesak ikke har krevd dette, og selv om dom-stolen i straffesaken ikke har tatt stilling til spørsmålet.
Konklusjon
Arveloven § 7 gir en klar regulering av hvilke typer foreldreskap som gir grunnlag for arverett, og fastslår at det er det juridiske, og ikke det sosiale, foreldreskapet som er avgjørende. Bestemmelsen inneholder videre en viktig unntaksregel fra arveretten for faren og hans slekt, som skal hindre at en forelder som har begått et grovt overgrep mot barnet, skal arve barnet.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]