§ 72. Fradømmelse av arverett
Blir noen dømt for en straffbar handling mot den han eller hun skulle arve, og arvelateren dør eller mister testasjonsevnen på grunn av handlingen, kan gjerningspersonen helt eller delvis fradømmes retten til arv og uskifte.
Blir noen dømt for en straffbar handling mot arvingen etter en arvelater som også gjerningspersonen kan få arverett etter, og arvingen dør på grunn av handlingen, kan gjerningspersonen helt eller delvis fradømmes retten til arv og uskifte. Det samme gjelder om noen blir dømt for en straffbar handling som er årsak til at et barn som er unnfanget, ikke blir født levende, og barnet hadde hatt en minst like god arverett som gjerningspersonen.
Første og annet ledd gjelder også hvis dommen går ut på at vedkommende ikke kan straffes på grunn av vilkårene i straffeloven § 20.
Avgjørelse om tap av retten til arv og uskifte etter første til tredje ledd treffes ved dom. Krav om slik dom kan fremsettes av enhver som får rett til arv eller større arv hvis kravet tas til følge. I en offentlig straffesak om handlingen kan dessuten påtalemyndigheten fremsette et slikt krav. Retten kan i en offentlig straffesak av eget tiltak fradømme noen retten til arv og uskifte selv om ingen har krevd det.
Blir noen fradømt retten til arv etter denne paragrafen, skal arven gå som om vedkommende var død før arven falt.
Reglene i denne paragrafen er ikke til hinder for at arveretten blir gitt tilbake ved testament. Et slikt testament gjelder bare når det er stadfestet av Kongen.
Arveloven § 72 omhandler fradømmelse av arverett. Paragrafen fastslår at en person som er dømt for en straffbar handling mot den han eller hun skulle arve, kan miste retten til arv. Dette gjelder både arv etter loven og arv etter testament. Paragrafen omfatter også retten til å sitte i uskifte. I denne artikkelen vil vi gi en grundig gjennomgang av arveloven § 72, med fokus på de ulike vilkårene for fradømmelse av arverett, samt de rettslige konsekvensene av en slik avgjørelse.
Når kan arveretten fradømmes?
For at en person skal kunne fradømmes arveretten etter arveloven § 72, må følgende vilkår være oppfylt:
-
Straffbar handling: Arvingen må være dømt for en straffbar handling.
-
Handlingen rettet mot arvelater eller arving: Den straffbare handlingen må være rettet mot enten:
-
Den personen arvingen skulle arve (arvelateren).
-
En arving etter arvelateren, hvis død øker arvingens arvelodd.
-
-
Dødsfølge eller tap av testasjonsevne: Den straffbare handlingen må ha ført til enten:
-
Arvelaterens død.
-
At arvelateren mister evnen til å opprette eller endre testament (testasjonsevne).
-
Ulike scenarioer for fradømmelse av arverett
Arveloven § 72 dekker flere ulike scenarioer der arveretten kan fradømmes. La oss se nærmere på disse:
Scenario 1: Handling rettet mot arvelateren
Dette er det mest typiske scenarioet. Her har arvingen begått en straffbar handling direkte mot den personen han eller hun skulle arve.
Eksempel: Per er tiltalt og dømt for å ha drept sin far, Ola. Per er Olas eneste arving. Etter arveloven § 72 kan Per miste retten til å arve sin far.
Scenario 2: Handling rettet mot en annen arving
I dette scenarioet er den straffbare handlingen rettet mot en annen arving etter arvelateren. For at fradømmelse skal være aktuelt, må denne arvingens død øke arvelodden til gjerningspersonen.
Eksempel: Marte og Lise er søstre. De er eneste arvinger etter sin mor, Kari. Marte dreper Lise. Ved Lises død øker Martes arvelodd fra en halvpart til hele arven. Etter arveloven § 72 kan Marte miste retten til å arve sin mor.
Scenario 3: Handling som hindrer et barns fødsel
Dette scenarioet omfatter tilfeller der en straffbar handling fører til at et barn som er unnfanget, ikke blir født levende. For at fradømmelse skal være aktuelt, må barnet ha hatt en minst like god arverett som gjerningspersonen.
Eksempel: Lars er gift med Anne. Anne er gravid. Lars utøver vold mot Anne, noe som fører til at barnet dør i mors liv. Barnet ville ha vært Lars’ arving. Etter arveloven § 72 kan Lars miste retten til å arve Anne.
Straffbar handling og tilregnelighet
Arveloven § 72 krever at arvingen er «dømt» for den straffbare handlingen. Dette innebærer at det må foreligge en rettskraftig dom. Det er ikke tilstrekkelig at arvingen er siktet eller tiltalt.
Videre er det ikke noe krav om at arvingen må være dømt til en bestemt type straff. Det er tilstrekkelig at det foreligger en domfellelse. Dette innebærer at også dommer som går ut på betinget fengsel eller samfunnsstraff kan gi grunnlag for fradømmelse av arverett.
Arveloven § 72 tredje ledd presiserer at også dommer som går ut på at gjerningspersonen ikke kan straffes på grunn av utilregnelighet, kan gi grunnlag for fradømmelse av arverett. Dette følger av henvisningen til straffeloven § 20, som regulerer vilkårene for tilregnelighet.
Eksempel: Pål tenner på huset til sin mor, Kari. Kari dør i brannen. Pål er tiltalt for mordbrann, men retten finner at han var psykotisk på handlingstidspunktet og dermed ikke tilregnelig. Dommen går ut på overføring til tvungent psykisk helsevern. Til tross for at Pål ikke kan straffes, kan han likevel miste retten til å arve sin mor etter arveloven § 72.
Hvem kan kreve fradømmelse av arverett?
Det følger av arveloven § 72 fjerde ledd at «enhver som får rett til arv eller større arv hvis kravet tas til følge», kan kreve at en arving fradømmes arveretten. Dette kan for eksempel være:
-
En annen arving: For eksempel et søsken eller en forelder til arvelateren.
-
En testamentsarving: En person som er tilgodesett i arvelaterens testament.
-
Staten: Hvis det ikke er andre arvinger.
I en offentlig straffesak om den straffbare handlingen kan også påtalemyndigheten kreve at arvingen fradømmes arveretten. Retten kan dessuten av eget tiltak fradømme arveretten, selv om ingen har krevd det.
Avgjørelse om fradømmelse av arverett
Avgjørelsen om fradømmelse av arverett treffes av tingretten. Det er et vilkår at det foreligger en domfellelse for den straffbare handlingen.
Retten skal foreta en konkret vurdering av om arveretten skal fradømmes. Det er ikke slik at en domfellelse automatisk fører til tap av arverett.
Ved vurderingen skal retten blant annet legge vekt på:
-
Alvorlighetsgraden av den straffbare handlingen: Jo mer alvorlig handlingen er, desto mer taler det for fradømmelse.
-
Forholdet mellom arvingen og arvelateren: Et nært og godt forhold kan tale mot fradømmelse, mens et dårlig forhold kan tale for.
-
Omstendighetene rundt den straffbare handlingen: For eksempel om handlingen var planlagt eller et resultat av en impulshandling.
-
Arvingens personlige forhold: For eksempel om arvingen har vist anger og tatt ansvar for sine handlinger.
Retten kan bestemme at arvingen skal fradømmes arveretten helt eller delvis. En delvis fradømmelse kan for eksempel være aktuelt der arvingen har utført en mindre alvorlig straffbar handling, eller der det foreligger formildende omstendigheter.
Konsekvenser av fradømmelse av arverett
Blir en arving fradømt retten til arv, skal arven fordeles som om arvingen var død før arvelateren. Dette innebærer at arven går til arvingens eventuelle livsarvinger, eller til andre arvinger etter loven eller testamentet.
Eksempel: Per er dømt for å ha drept sin far, Ola. Per er Olas eneste barn. Retten fradømmer Per arveretten. Ola etterlater seg en formue på 2 millioner kroner. Fordi Per er fradømt arveretten, skal arven fordeles som om Per var død før Ola. Olas formue vil da gå til Olas foreldre, dersom de er i live, eller til andre arvinger etter loven.
Tilbakeføring av arverett
Arveloven § 72 sjette ledd fastslår at reglene om fradømmelse av arverett ikke er til hinder for at arveretten blir gitt tilbake ved testament. Et slikt testament må imidlertid stadfestes av Kongen (i praksis av Statens sivilrettsforvaltning) for å være gyldig.
Eksempel: Per, som er fradømt arveretten etter sin far, Ola, soner sin straff i fengsel. Per angrer dypt på det han har gjort, og han og Ola gjenopptar kontakten. Ola ønsker å tilgi Per og gi ham arveretten tilbake. Ola oppretter et testament der han tilgodeser Per med hele arven. For at testamentet skal være gyldig, må det stadfestes av Kongen.
Oppsummering
Arveloven § 72 er en viktig bestemmelse som skal hindre at personer som har begått alvorlige straffbare handlinger mot arvelateren eller andre arvinger, skal kunne berike seg på sin ugjerning. Bestemmelsen er imidlertid ikke ment å være en automatisk straffereaksjon, men skal anvendes etter en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak.
Det er viktig å være klar over at reglene om fradømmelse av arverett er komplekse, og at det kan være vanskelig å forutsi utfallet av en sak. Dersom du er i en situasjon der du vurderer å påberope deg arveloven § 72, eller der du selv risikerer å bli fradømt arveretten, bør du søke juridisk bistand for å få en vurdering av din sak.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]