Arveloven § 82: Overenskomster med fremmede stater om arv og skifte
§ 82. Overenskomst med fremmed stat
Det kan i overenskomst med fremmed stat fastsettes internasjonal-privatrettslige regler på arve- og skifterettens område. Når Norge har inngått en slik overenskomst, kan Kongen kunngjøre den som gjeldende med lovs kraft her i riket og gi de forskrifter som trengs til gjennomføring av overenskomsten.
Innledning
I en stadig mer globalisert verden, hvor mennesker flytter på tvers av landegrenser og etablerer relasjoner og formuesforhold med tilknytning til flere land, blir det stadig viktigere med et velfungerende system for internasjonal privatrett. Arveloven § 82 spiller en sentral rolle i denne sammenhengen ved å gi hjemmel for at Norge kan inngå overenskomster med fremmede stater om internasjonal-privatrettslige regler på arve- og skifterettens område.
Analyse av arveloven § 82
Arveloven § 82 er en kort, men viktig bestemmelse som gir Kongen i statsråd fullmakt til å inngå og kunngjøre overenskomster med fremmede stater om internasjonal privatrett på arve- og skifteområdet. Bestemmelsen gir hjemmel for å inngå overenskomster som regulerer en rekke sentrale spørsmål, herunder:
-
Internasjonal skiftekompetanse: Hvilken stats domstoler har kompetanse til å behandle et dødsbo eller et skifteoppgjør?
-
Lovvalg: Hvilken stats lov skal legges til grunn for arvefordelingen og skiftebehandlingen?
-
Anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser: Skal avgjørelser om arv og skifte som er truffet i en stat, anerkjennes og kunne fullbyrdes i andre stater?
Når Norge har inngått en slik overenskomst, kan Kongen kunngjøre den som gjeldende norsk lov. Dette innebærer at overenskomsten får samme rettslige status som en norsk lov, og at den går foran eldre norsk lovgivning på området. Kongen kan også gi forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre overenskomsten i norsk rett.
Formål med arveloven § 82
Formålet med arveloven § 82 er å legge til rette for en mer forutsigbar og effektiv håndtering av arve- og skiftesaker med tilknytning til utlandet. Ved å inngå overenskomster med andre stater kan man:
-
Unngå parallelle skifteprosesser i flere land.
-
Sikre at arven fordeles etter den loven som er mest relevant for arvelateren og arvingene.
-
Gjøre det enklere å få anerkjent og fullbyrdet avgjørelser om arv og skifte i andre land.
Praktiske eksempler
Arveloven § 82 har vært brukt som hjemmel for å inngå en rekke viktige overenskomster, herunder:
-
Konvensjon 19. november 1934 mellom Norge, Danmark, Finland, Island og Sverige om arv og dødsboskifte: Denne konvensjonen regulerer en rekke spørsmål knyttet til internasjonale arve- og skiftesaker mellom de nordiske landene.
-
Haagkonvensjonen av 5. oktober 1961 om testamentsform: Denne konvensjonen fastsetter felles regler for formkravene til testamenter, slik at et testament som er gyldig opprettet i en konvensjonsstat, også skal være gyldig i andre konvensjonsstater.
Forholdet til Grunnloven
Det kan reises spørsmål om arveloven § 82 er i samsvar med Grunnloven § 26 annet ledd, som fastsetter at “traktater som forandrer norske lover eller pålegger Norge forpliktelser overfor fremmede stater, skal ikke ha gyldighet før de er vedtatt av Stortinget”.
I juridisk teori er det lagt til grunn at arveloven § 82 ikke er i strid med Grunnloven § 26 annet ledd. Dette begrunnes med at bestemmelsen i arveloven ikke gir Kongen fullmakt til å inngå traktater som forandrer norske lover eller pålegger Norge forpliktelser overfor fremmede stater. Bestemmelsen gir kun Kongen fullmakt til å inngå overenskomster om internasjonal privatrett. Slike overenskomster forandrer ikke norske lover, men fastsetter kun regler for hvilket lands lov som skal anvendes i en gitt situasjon.
Avslutning
Arveloven § 82 er en viktig bestemmelse som bidrar til å sikre en mer forutsigbar og effektiv håndtering av internasjonale arve- og skiftesaker. Bestemmelsen gir Kongen i statsråd fullmakt til å inngå og kunngjøre overenskomster med fremmede stater om en rekke sentrale spørsmål, herunder internasjonal skiftekompetanse, lovvalg og anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser.
[Se også: Helhetlig oversikt over arveloven]
[Se også: Ressursside for rettsområdet arverett]