Kjøpsloven § 3: Avtale og handelsbruk

§ 3. Avtale og handelsbruk.
Bestemmelsene i loven gjelder ikke for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene.

Innledning: Kjøpsloven som deklaratorisk lov

Kjøpsloven er en av de mest sentrale lovene i norsk rett som regulerer kjøp og salg av løsøre. Loven er i utgangspunktet deklaratorisk, noe som innebærer at partene i en avtale står fritt til å avtale seg bort fra lovens bestemmelser dersom de ønsker det. Denne avtalefriheten er et grunnleggende prinsipp i norsk kontraktsrett, og den kommer til uttrykk i kjøpsloven § 3.

Kjøpsloven § 3 fastslår at lovens bestemmelser ikke gjelder «for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene». Dette innebærer at partene i et kjøpsforhold kan velge å regulere sine rettigheter og plikter på en annen måte enn det som følger av kjøpsloven, enten gjennom uttrykkelige avtalebestemmelser, gjennom etablert praksis seg imellom, eller gjennom handelsbruk eller annen sedvane.

Avtalefrihetens grenser

Selv om kjøpsloven er deklaratorisk, er det likevel visse grenser for partenes avtalefrihet. Disse grensene er satt for å beskytte svake parter i et kjøpsforhold, og for å sikre at avtalene ikke strider mot viktige samfunnsinteresser.

Avtalefriheten begrenses blant annet av:

Ufravikelige lovbestemmelser: Enkelte bestemmelser i kjøpsloven er ufravikelige, som betyr at partene ikke kan avtale seg bort fra dem. Dette gjelder særlig bestemmelser som er ment å beskytte forbrukere, for eksempel forbrukerkjøpslovens regler om reklamasjon og mangelsbeføyelser.
Alminnelige rettsprinsipper: Avtaler kan ikke stride mot alminnelige rettsprinsipper, for eksempel prinsippet om avtalens bindende kraft, prinsippet om god tro og prinsippet om ytelse mot ytelse.
Tvingende regler i annen lovgivning: Avtaler kan ikke stride mot tvingende regler i annen lovgivning, for eksempel avtalelovens regler om ugyldighet, prislovens regler om urimelige priser og markedsføringslovens regler om urimelige avtalevilkår.

Avtalen

Kjøpsloven § 3 fastslår at lovens bestemmelser ikke gjelder «for så vidt annet følger av avtalen». Dette innebærer at partene i et kjøpsforhold står fritt til å avtale seg bort fra kjøpslovens bestemmelser dersom de ønsker det.

Avtalen kan være skriftlig eller muntlig. Den kan også være inngått stilltiende, for eksempel gjennom partenes handlemåte. Det avgjørende er at det foreligger en enighet mellom partene om kjøpets innhold.

Etablert praksis mellom partene

Kjøpsloven § 3 fastslår videre at lovens bestemmelser ikke gjelder «for så vidt annet følger av etablert praksis mellom partene». Dette innebærer at dersom partene i et kjøpsforhold har en etablert praksis for hvordan de håndterer visse spørsmål, vil denne praksisen gå foran kjøpslovens bestemmelser.

Etablert praksis kan for eksempel gjelde:

Leveringstid: Partene har en fast avtale om at selgeren alltid skal levere varene innen en uke etter bestilling.
Betalingsmåte: Partene har en fast avtale om at kjøperen alltid skal betale med faktura.
Reklamasjon: Partene har en fast avtale om at kjøperen alltid skal reklamere skriftlig.

Handelsbruk eller annen sedvane

Kjøpsloven § 3 fastslår til slutt at lovens bestemmelser ikke gjelder «for så vidt annet følger av handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene». Dette innebærer at dersom det finnes en handelsbruk eller annen sedvane som regulerer det aktuelle spørsmålet, vil denne handelsbruken eller sedvanen gå foran kjøpslovens bestemmelser.

Handelsbruk er en etablert praksis innenfor en bestemt bransje eller et bestemt geografisk område. Annen sedvane er en etablert praksis som ikke er begrenset til en bestemt bransje eller et bestemt geografisk område.

For at en handelsbruk eller annen sedvane skal anses bindende mellom partene, må den være:

Allment kjent: Partene må kjenne til eller burde kjenne til handelsbruken eller sedvanen.
Regelmessig fulgt: Handelsbruken eller sedvanen må være regelmessig fulgt i praksis.
Akseptert: Partene må ha akseptert handelsbruken eller sedvanen, enten uttrykkelig eller stilltiende.

Eksempler

For å illustrere anvendelsen av kjøpsloven § 3 kan vi se på noen konkrete eksempler:

Eksempel 1: Ola kjøper en brukt bil av Per. I kjøpekontrakten er det avtalt at Ola skal betale kjøpesummen i tre avdrag. Dette avviker fra kjøpslovens regler om betaling, som fastslår at kjøpesummen skal betales kontant ved overlevering av tingen. Avtalen mellom Ola og Per vil likevel være gyldig, fordi kjøpsloven er deklaratorisk.

Eksempel 2: Kari kjøper en ny vaskemaskin av Elkjøp. Kari og Elkjøp har en etablert praksis seg imellom om at Kari alltid betaler med faktura, selv om forbrukerkjøpsloven fastslår at kjøpesummen skal betales kontant ved overlevering av tingen. Denne praksisen vil gå foran forbrukerkjøpslovens bestemmelser, fordi kjøpsloven § 3 fastslår at etablert praksis mellom partene går foran loven.

Eksempel 3: Peder kjøper et parti tømmer av Lars. I tømmerbransjen er det en etablert handelsbruk om at kjøperen skal betale kjøpesummen innen 30 dager etter levering. Dette avviker fra kjøpslovens regler om betaling, som fastslår at kjøpesummen skal betales kontant ved overlevering av tingen. Handelsbruken vil likevel gå foran kjøpslovens bestemmelser, fordi kjøpsloven § 3 fastslår at handelsbruk som må anses bindende mellom partene går foran loven.

Forholdet til andre lover

Kjøpsloven § 3 må ses i sammenheng med en rekke andre bestemmelser i loven, samt annen relevant lovgivning.

Forholdet til andre bestemmelser i kjøpsloven

§ 3 er en generell bestemmelse som gjelder for alle kjøpslovens bestemmelser. Den må derfor ses i sammenheng med de enkelte bestemmelsene i loven, som kan inneholde særlige regler om avtalefrihet.

For eksempel fastslår kjøpsloven § 1 annet ledd at loven også gjelder bytte av ting «så langt den passer». Dette innebærer at partene i en bytteavtale kan avtale seg bort fra kjøpslovens bestemmelser, men bare i den grad det er naturlig og hensiktsmessig.

Forholdet til annen lovgivning

Kjøpsloven § 3 må også ses i sammenheng med annen relevant lovgivning, som danner et komplekst rettslig bakteppe for kjøpsforhold.

De mest sentrale lovene i denne sammenheng er:

Avtaleloven: Lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer regulerer avtaleinngåelse, ugyldighet og tolking av avtaler.
Foreldelsesloven: Lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer regulerer foreldelse av fordringer.
Markedsføringsloven: Lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring regulerer blant annet villedende markedsføring og urimelige avtalevilkår.
Produktansvarsloven: Lov av 23. desember 1988 nr. 104 om produktansvar regulerer produsentens ansvar for skade som følge av en sikkerhetsmangel ved et produkt.

Utkastets forarbeider

I forarbeidene til kjøpsloven, Ot.prp. nr. 80 (1986-87), er det gitt en grundig redegjørelse for betydningen av avtaler og handelsbruk i kjøpsforhold. Departementet uttaler blant annet:

«Loven foreslås gjort fravikelig (deklaratorisk), d.v.s. at den bare gjelder når ikke annet er avtalt eller følger av handelsbruk eller annen sedvane. I forbrukerkjøp skal loven likevel som hovedregel ikke kunne fravikes til skade for kjøperen.»

Videre heter det:

«Ved siden av den enkelte avtalen kan også en etablert praksis mellom partene gå foran kjøpslovens bestemmelser. Dette representerer i og for seg en ny regel i forhold til gjeldende lov. Imidlertid vil det ofte følge allerede av partenes avtaleforutsetninger at de legger til grunn tidligere praksis seg imellom. Regelen om etablert praksis mellom partene svarer til FN-konvensjonen art 9 (1).»

Rettspraksis

Høyesterett har i en rekke avgjørelser tatt stilling til kjøpsloven § 3. I Rt-1995-151 (Garasjeplassdommen) uttalte Høyesterett at avtaler mellom partene går foran kjøpslovens bestemmelser. I Rt-2004-675 (Agurkpinnedommen) slo Høyesterett fast at handelsbruk som må anses bindende mellom partene går foran kjøpsloven.

Oppsummering

Kjøpsloven § 3 er en sentral bestemmelse som fastslår at lovens bestemmelser ikke gjelder «for så vidt annet følger av avtalen, etablert praksis mellom partene, eller handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene». Dette innebærer at partene i et kjøpsforhold kan velge å regulere sine rettigheter og plikter på en annen måte enn det som følger av kjøpsloven.

Paragrafen er et viktig uttrykk for avtalefriheten i norsk kontraktsrett, og den gir partene i et kjøpsforhold stor fleksibilitet til å tilpasse avtalen til sine individuelle behov.

Avsluttende bemerkninger

Kjøpsloven § 3 er en kortfattet, men likevel svært viktig bestemmelse. Den er et sentralt element i det norske lovverket som regulerer kjøp og salg av løsøre, og den gir partene i et kjøpsforhold stor frihet til å regulere sine rettigheter og plikter.

For å få en dypere forståelse av kjøpsloven § 3, er det nødvendig å sette seg inn i forarbeidene til loven og i relevant rettspraksis. Det er også viktig å være oppmerksom på forholdet til andre lover som regulerer kjøpsforhold, for eksempel avtaleloven, foreldelsesloven, markedsføringsloven og produktansvarsloven.