Hva er strafferett?
Strafferett er en del av rettsvitenskapen som omhandler regler og bestemmelser om hva som er straffbart, hvem som kan straffes, hva slags straff som kan gis, og hvordan straff skal idømmes og gjennomføres. Dette inkluderer regler om bevis, skyld og ansvar, og prosedyrer for å etterforske og prøve straffesaker. Målet med strafferett er å beskytte samfunnet mot kriminalitet og å hjelpe til med å bringe skyldige til ansvar for deres handlinger. Den hovedsakelige rettskilden i strafferetten, er straffeloven.
Straff refererer til sanksjoner som påføres personer som har begått kriminalitet. Straff kan være både formell og uformell. Formell straff er straff som er bestemt av lovgivningen og som gis av domstoler eller andre autoriserte organer. Eksempler på formell straff er fengsel, boter, samfunnsstraff og dødsstraff. Uformell straff er sanksjoner som ikke er bestemt av lovgivningen, men som likevel påføres av samfunnet. Eksempler på uformell straff er sosial stigmatisering, mobbing og utestenging. Strafferetten tar for seg illeggelse av formell straff.
Formålet med straff kan være avskrekkende, rettskaffenhetsbringende, rehabiliteringsformål og beskyttelse av samfunnet. Straffen skal være proporsjonal i forhold til kriminaliteten begått, og ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med straffen.
Hvordan er straffeloven bygd opp?
Straffeloven er bygd opp av en alminnelig og en spesiell del.
Straffelovens alminnelige del
Straffelovens alminnelige del inneholder de grunnleggende bestemmelsene om straff og straffebestemmelser for alvorlige kriminalitetsformer som drap, voldtekt, ran, vinningskriminalitet og narkotikaforbrytelser. Det inneholder også regler om skyld, ansvar og bevis, samt straffens form og varighet. Alminnelige bestemmelser om straff er for eksempel regler om straffens form, som fengsel, bøter eller samfunnsstraff, og regler om straffens varighet, som minimums- og maksimumsstraffer. Alminnelige bestemmelser om straffebestemmelser for kriminalitetsformene inneholder også regler om straffens form og varighet, og de kan også inneholde spesielle krav til bevis eller andre prosedyrer som gjelder for den aktuelle kriminalitetsformen.
Ovenfor ser vi et eksempel på en alminnelig straffebestemmelse. Den vedlagte lovregelen handler om nødrett, og handler kort forklart om at straffbare handlinger kan være lovlig dersom visse vilkår er oppfylte.
Straffelovens spesielle del
Straffelovens spesielle del inneholder bestemmelser om de konktrete straffbare handlingene. Herunder spesielle kriminalitetsformer eller situasjoner. Dette kan inkludere bestemmelser om økonomisk kriminalitet, korrupsjon, datakriminalitet, krigsforbrytelser, og kriminalitet i internasjonale sammenhenger. Spesielle bestemmelser kan også inneholde regler om straff for særlig alvorlige former for kriminalitet, som for eksempel drap, voldtekt, og alvorlige vinningskriminalitet. Spesielle bestemmelser kan også inneholde regler om straff for kriminalitet som begås av bestemte grupper av personer, for eksempel offentlige tjenestemenn eller profesjonelle personer. Under legges det ved et eksempel på en spesiell straffebestemmelse. Eksemplet er paragraf 271, og handler om kroppskrenkelse.
Hvorfor har vi straff?
Det finnes flere årsaker til at straff eksisterer. En av de viktigste årsakene er å beskytte samfunnet mot kriminalitet. Straff er ment å være et avskrekkende middel for å hindre folk i å begå kriminalitet i fremtiden. Straff kan også bidra til å gjenopprette rettferdighet for ofrene for kriminalitet ved å holde de ansvarlige for deres handlinger.
Straff kan også ha et rehabiliteringsformål, ved at personer som har begått kriminalitet kan få hjelp til å forandre sine atferd og bli produserbare medlemmer av samfunnet igjen. Straff kan også ha et formål med å gi svar til samfunnet, ved at personer som har begått kriminalitet kan bli holdt ansvarlig og dømt for sine handlinger.
I tillegg kan straff også ha et formål med å beskytte offeret for kriminalitet, ved at gjerningsmannen kan bli holdt borte fra offeret eller ved at gjerningsmannen kan bli tvunget til å gjøre opp for skaden de har påført offeret. Straff vil også kunne bidra til ro og orden i samfunnet, ved at borgere ikke skal se behovet for å “ta retten i egne hender”.
Hvorfor skjer krimminalitet?
Det finnes flere årsaker til kriminalitet, og årsakene kan variere fra person til person og fra kriminalitetsform til kriminalitetsform. Noen av de vanligste årsakene til kriminalitet inkluderer:
- Økonomiske forhold: Mange mennesker begår kriminalitet som et resultat av økonomiske problemer eller fattigdom. For eksempel kan mange tyveri og innbrudd være relatert til økonomisk nød.
- Sosiale forhold: Sosiale faktorer som arbeidsledighet, utenforskap og diskriminering kan også bidra til kriminalitet.
- Personlige forhold: Personlige faktorer som mental helseproblemer, rusmisbruk og traumer kan også spille en rolle i kriminalitet.
- Kulturelle og miljømessige forhold: Kulturelle og miljømessige faktorer som vokser opp i kriminelle miljøer, eksponering til vold og mangel på moralske verdier kan også bidra til kriminalitet.
- Biologiske forhold: Forskning har vist at biologiske faktorer som hormonelle forstyrrelser, arv og hjernens utvikling også kan spille en rolle i kriminalitet.
Det er viktig å merke seg at det ofte er en kombinasjon av flere faktorer som bidrar til kriminalitet, og at årsakene kan variere fra person til person og fra kriminalitetsform til kriminalitetsform.
Hva er det strafferettslige legalitetsprinsippet?
Det strafferettslige legalitetsprinsippet fastsettes i Grunnlovens § 96. er viktig for å beskytte borgernes rettigheter og for å sikre at staten ikke overdriver sin makt. Det hindrer også at staten utøver autoritært styre eller undertrykkelse av sine borgere. Et sentralt moment i strafferetten er at den må være forutberegnelig, slik at borgerne skal kunne vite hva som er straffbart.
Det strafferettslige legalitetsprinsippet er slik sett et grunnleggende prinsipp i strafferetten som sier at ingen kan straffes for en handling som ikke var straffbar på tidspunktet da handlingen ble begått. Dette betyr at det ikke kan settes straff for en handling som ikke var forbudt i lovgivningen på tidspunktet for handlingen. Prinsippet har sine røtter i den romerske rettsfilosofien, hvor det ble hevdet at ingen kan straffes for en handling som ikke var kjent som straffbar i loven. Prinsippet ble videreført i den engelske common law-tradisjonen, og er nå en sentral del av strafferetten i mange land, inkludert Norge.
Det strafferettslige legalitetsprinsippet har flere formål. For det første beskytter det borgerne mot å bli straffet for handlinger som ikke var kjent som straffbare på tidspunktet for handlingen. Dette sikrer at ingen blir straffet for handlinger som de ikke kunne ha forstått var straffbare.
Videre sikrer dette prinsippet at strafferetten ikke kan endres med tilbakevirkende kraft. Dette betyr at det ikke kan settes straff for handlinger som var lovlige på tidspunktet de ble begått, selv om loven senere endres for å gjøre handlingen straffbar. Det tidsmessige aspektet av legalitetsprinsippet kommer utrykkelig frem i Grunnloven § 97.
Det strafferettslige legalitetsprinsippet er også viktig for å sikre at strafferetten ikke kan brukes som et middel for politisk undertrykkelse. Dette betyr at det ikke kan settes straff for handlinger som er motivert av politiske årsaker, eller som er begått av personer som har en annen politisk oppfatning enn myndighetene.
Historisk sett kan en argumentere for at det har blitt anvendt noen få unntak fra det strafferettslige legalitetsprinsippet. Domstoler har gjort dette i visse tilfeller der det settes straff for handlinger som ikke var straffbare på tidspunktet for handlingen, dersom handlingen er så alvorlig at det anses som nødvendig for å beskytte samfunnet. Dette gjelder for eksempel for krigsforbrytelser og folkemord, dette var blant annet et tema i etterkant av den andre verdenskrig. Likevel er det tilnærmet utenktelig at et slikt tilfelle oppstår i det moderne Norge, og straff vil nok aldri kunne idømmes for fohold som ikke reguleres av straffelovgivningen. Tvilstilfeller oppstår i tilfeller der det er usikkerhet knyttet til om en handling faller innenfor eller utenfor ordlyden til et straffebud.